Hva jobber Det internasjonale pengefondet med?
Det internasjonale pengefondet (IMF) er en organisasjon med 191 medlemsland som jobber for å fremme globalt pengesamarbeid, sikre finansiell stabilitet, legge til rette for internasjonal handel, sikre folk arbeid, skape bærekraftig økonomisk vekst og redusere fattigdom rundt om i verden.
Fondets hovedoppgaver er:
- Å gi lån til medlemslandene:
Å gi lån til medlemsland som opplever økonomiske problemer er et kjerneansvar for IMF. Pengefondet stiller strenge krav til låntakerlandene for hvordan landet skal bygge opp økonomien. - Å overvåke medlemslandenes økonomier:
IMF overvåker den økonomiske utviklingen globalt og i det enkelte medlemsland. Dette for å forebygge økonomiske ubalanser og kriser. På bakgrunn av informasjonen, publiserer IMF rapporter med råd til medlemslandene for hvordan landet kan bedre økonomien sin. - Å gi teknisk assistanse til medlemslandene:
IMF skal hjelpe medlemslandene å bygge et godt grunnlag for en sterk økonomi. IMF hjelper landene med å bygge bedre økonomiske institusjoner og bedre finanspolitikk.
Hvorfor ble IMF opprettet?
Det internasjonale pengefondet (IMF) ble etablert på en konferanse i Bretton Woods i New Hampshire, USA juli 1944. Organisasjonen startet sitt arbeid den 27. desember 1945.
Verden hadde opplevd to verdenskriger, og en stor økonomisk krise på 1930-tallet. For å forhindre nye verdensomspennende økonomiske kriser ble en rekke nye organisasjoner etablert. IMF ble startet samtidig med Verdensbanken og det som senere skulle bli WTO (Verdens handelsorganisasjon).
IMF ble opprettet for å overvåke verdensøkonomien, gi råd til verdens stater om økonomisk politikk, og gi kortsiktige nødlån hvis land skulle komme opp i en økonomisk krise.
Sammen med Verdensbanken spiller IMF en viktig rolle i arbeidet med å finansiere prosjekter i lavinntektsland land og til å bidra til positiv økonomisk utvikling i land som sliter. En av forskjellene mellom Verdensbanken og IMF er at IMF ofte har langsiktige og store økonomiske og politiske mål, mens Verdensbanken i større grad fokuserer på mindre enkeltprosjekter i land i det globale sør.
IMF skal fungere som en økonomisk «buffer», som land som sliter økonomisk kan henvende seg til. I stedet for å drive virksomhet som ikke vil være til det beste for omverdenen, kan det aktuelle landet søke om økonomisk bistand gjennom låneordninger, for så å forplikte seg til å følge retningslinjer satt av IMF.
Du kan lese mer om Verdensbanken her
Hvordan er IMF finansiert og organisert?
IMFs ressurser kommer hovedsakelig fra pengene som landene betaler når de blir medlemmer. Hvert medlemsland i IMF har en kvote (hvor mye penger de skal betale) i fondet beregnet utfra hvor stor del av verdensøkonomien landet representerer. Land kan deretter låne fra denne samlede pengepotten når de havner i økonomiske vanskeligheter.
Kvoten bestemmer også hvor stor vekt som ligger i landets stemme under avstemninger. Store land med store økonomier har derfor mer innflytelse over avgjørelser og større tilgang på ressurser i IMF, enn små land med små økonomier.
Fondet har sitt hovedkontor i Washington D.C., og til sammen 191 medlemsland. Norge har vært medlem siden starten. Liechtenstein er det siste landet som ble medlem, i oktober 2024.
IMF ledes av et styre. Alle land er representert i styret, enten gjennom en egen representant eller som en gruppe av en felles representant. De nordiske og baltiske landene har en felles representant i IMFs styre.
Styret møtes en gang i hvert år på årsmøtene til IMF og Verdensbanken, og har siden 2019 blitt ledet av Kristalina Georgieva fra Bulgaria.
Kritikk mot IMF
Før et land kan ta opp lån hos IMF må de oppfylle en rekke krav. Disse kravene innebærer at landet har en strategisk plan for den økonomiske politikken, og at de knytter seg til det globale markedet gjennom frihandelsavtaler og privatisering.
Kravene og den økonomiske rådgivningen fra IMF blir ofte diskutert og kritisert. En av kritikkene er at mange av IMFs medlemsland opplevde store økonomiske kriser på slutten av 1990-tallet. Kritikere mente krisene skyldtes feilslåtte råd fra IMF – og at privatisering og frihandel ikke alltid fører til god økonomisk utvikling.
IMF blir også kritisert for å stille de samme kravene til alle land, uten å ta til betraktning at alle land er forskjellige og har ulike utgangspunkt.
Hvert år mottar dusinvis av land lån fra IMF etter å ha forsøkt alle andre alternativer, og i april 2024 hadde over 90 land fortsatt gjeld til IMF for lånene de har mottatt. Ifølge FN bor mer enn 40 prosent av verdens befolkning – rundt 3,3 milliarder mennesker – i land som bruker mer på å betale renter på gjeld enn på rett til utdanning eller helse. Den globale offentlige gjelden har doblet seg siden 2010 og nådde en rekordhøyde på 97 billioner dollar i 2023. 50 av de mest klimautsatte landene bruker fire ganger mer på å betale ned utenlandsgjeld enn de gjorde i 2010.
Gitt at landene ofte mangler alternativer og at IMF ikke har noen kontraktsmessig forpliktelse til å gi lån til noen land, har organisasjonen enorm makt når det gjelder å bestemme hvem som får penger og hvordan pengene skal brukes.
Samtidig som IMF er en viktig del av den globale økonomien, og IMF er utveien for land på randen av konkurs, er det viktig at IMFs hovedbidragsytere ikke setter på plass lånevilkår som forverrer ulikhetene mellom det globale nord og sør. Mange mener at dette systemet bør endres og forbedres slik at lånene ikke bare går til «krisesituasjoner», men også legger til rette for langsiktig velstand i alle land.
IMF og FNs bærekraftsmål
IMF har som andre FN-organisasjoner et stort fokus på Agenda 2030 og FNs bærekraftsmål. Bærekraftsmålene sammenfaller med IMFs mål om å fremme økonomisk stabilitet og bærekraftig og inkluderende vekst.
IMF har lansert en rekke initiativer for å øke støtten til medlemslandene som arbeider for å oppnå bærekraftsmålene. De konkrete initiativene finnes på IMFs nettsider.