[[suggestion]]
Folkemord
Folkemord
Nazi-Tysklands utrydningsleir Auschwitz II-Birkenau i Polen. Foto: Unsplash/FadjarDjulizar.

Hva er et folkemord?

FNs folkemordkonvensjon definerer et folkemord som et tilfelle der drap (eller andre spesifiserte voldelige handlinger) er begått i den hensikt å ødelegge, helt eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan.

Det som er karakteristisk med denne definisjonen er at den vektlegger forbryterens intensjon – at folkemorderen har som mål å utrydde. Hvis en folkegruppe blir utryddet uten at det foreligger en slik intensjon, er det altså ikke et folkemord, ifølge konvensjonen.    

FNs definisjon på folkemord er den folkerettslige definisjonen, som er den stater og domstoler forholder seg til. Samfunnsforskere som studerer folkemord bruker gjerne andre definisjoner, der flere er kritiske til konvensjonens definisjon på folkemord.

Kritikk av folkemordkonvensjonens definisjon på folkemord

Det er spesielt to grunner til at folkemordkonvensjonen får kritikk. Den ene grunnen er at konvensjonen kun inkluderer fire gruppeidentiteter, og dermed ekskluderer andre som kunne vært like relevante, slik som politisk identitet, yrke, funksjonshemming, kjønn eller seksuell legning.

Hvis for eksempel en stat har som mål å utrydde alle homofile, så kan man si at det har så sterke likhetstrekk til folkemord at det burde defineres som folkemord, noe det ikke gjør i folkemordkonvensjonen.

En annen kritikk av folkemordkonvensjonen er at den ikke sier noe om hvor mange ofre det må være for at det skal utgjøre et folkemord. Det vil i teorien si at man kan ha tilfeller av folkemord med kun ett offer, hvis kravet om intensjon og gruppeidentitet er oppfylt. Dette strider med hvordan folkemordstudier og folk flest oppfatter begrepet folkemord, nemlig at det er et tilfelle av massevold med mange ofre.  

Alternative definisjoner på folkemord   

Alternative definisjoner fra folkemordstudier vektlegger gjerne at folkemord er en form for ensidig massedrap, og at identiteten til gruppen som forsøkes tilintetgjort blir definert av dem som begår folkemordet.

Så hvis for eksempel en stat iverksetter en plan om å henrette alle personer med blå øyne eller rødt hår i et samfunn, og det fører til massedrap av personer med blå øyne eller rødt hår, så kan det også forstås og studeres som en type folkemord, selv om det ikke dekkes av folkemordkonvensjonen. 

Holocaust og andre folkemord

Det største folkemordet i historien er Nazi-Tysklands folkemord mot europeiske jøder under andre verdenskrig, der rundt seks millioner jøder ble drept fordi de var jøder. Det folkemordet går under betegnelsen holocaust, som betyr «brennoffer».

Da Tyskland ble styrt av Adolf Hitler og nazistpartiet, ble også andre grupper i tillegg til jøder forfulgt og forsøkt utryddet, deriblant sigøynere (roma), homofile, slavere, funksjonshemmede, psykisk syke, polakker og kommunister.

Nazistenes ideologi var rasistisk og voldsforherligende. Den var også besatt av konspirasjonsteorier om jøders ondskap og makt i samfunnet, noe som kjennetegner nazismen som spesielt antisemittisk.

Eksempler på folkemord

Begrepet folkemord ble først brukt under andre verdenskrig for å beskrive nazistenes organiserte massedrap av jøder og andre grupper. Det finnes også andre folkemord, begått både før og etter. Hvilke tilfeller av folkemord som finnes varierer både med hvordan man tolker definisjonen av folkemord, og hvordan man tolker historien.

HL-senterets nettside Folkemord.no har følgende liste av tilfeller som defineres som folkemord, eller diskuteres som mulige tilfeller av folkemord:

Det siste eksempelet handler om konflikten i Darfur-regionen i Sudan, der de sudanske myndighetene anklages for å ha begått folkemord. FN og Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har ikke behandlet dette som et tilfelle av folkemord, men som krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.    

Andre eksempler på folkemord er angrepene på den kurdiske befolkningen i Irak under Saddam Husseins regime mot slutten av 1980-tallet, og volden mot mayabefolkningen i Guatemala samme tiår.

Et nyere eksempel, som FN har omtalt som folkemord, er overgrepene som terrororganisasjonen Den islamske staten (IS) målrettet begikk mot religiøse minoriteter (kristne, jesidier) fra og med 2014.

Et annet aktuelt tilfelle, som muligens kan defineres som et folkemord, er overgrepene som militæret i Myanmar iverksatte mot rohingyaene i 2017.

Underliggende årsaker til folkemord

Det er først og fremst stater som begår folkemord. Det kan skje mot grupper innad i eget land, eller mot grupper i andre land – eller begge deler.

Folkemord er ekstrem vold og krever gjerne ekstraordinære tilstander. Når folkemord skjer er det vanligvis som en del av en krig. Det er heller ikke uvanlig at folkemordet skjer som følge av territoriell ekspansjon, for eksempel i form av kolonisering. (Mer om kolonisering lenger ned).

Når et folkemord blir begått kan det være ulike årsaker og begrunnelser som brukes. Ofte spiller ideologi en viktig rolle for å rettferdiggjøre volden, og rasisme er en gjenganger i slike ideologier.

Om ideologi og avhumanisering

En idelogi er et sett med tanker om hvordan samfunnet er og bør være. En ideologi vektlegger gjerne konkrete mål, og kan bidra til bestemte fiendebilder. For eksempel hadde nazismen under Hitler-Tyskland jøder som en fiende og jødeutryddelse som et mål.

En rasistisk og hatefull ideologi bidrar til det som kalles avhumanisering av fienden. Avhumanisering er å se på (eller behandle) andre mennesker som om de ikke var likeverdige.

Hvis en bestemt gruppe blir avhumanisert – for eksempel gjennom å få deres hudfarge eller religion definert som noe mindreverdig og avskyelig – er voldelige handlinger mot denne gruppen mer sannsynlig. Mye tyder også på at en slik avhumanisering er en forutsetning for at folkemord skal kunne finne sted.

Et kjennetegn ved avhumanisering er når bestemte grupper blir omtalt som skadedyr eller andre uønskede ikke-menneskelige skapninger, slik som rotter, kakerlakker eller parasitter.

Folkemord som etnisk rensing

Målet med et folkemord er ofte knyttet til å fjerne en bestemt gruppe mennesker fra et bestemt område. Å fordrive eller å fjerne en bestemt etnisk gruppe fra et bestemt territorium, kalles etnisk rensing. Etnisk rensing kan, i ytterste konsekvens, skje i form av at et folkemord.

For eksempel var folkemordene som Nazi-Tyskland begikk mot jøder og andre tett knyttet til nazistenes politiske prosjekt om å skape et større leveområde for det tyske folk. Denne politikken, som ble kjent som Lebensraum (livsrom), førte til folkemord og etnisk rensing i store deler av Europa.

Hvis man ser på den tyske ekspansjonen østover i Europa under andre verdenskrig, ikke bare som okkupasjon av andres land, men som kolonisering (altså et forsøk på permanent overtakelse), kan Nazi-Tysklands folkemord på ulike grupper sies å ha skjedd som en del av både krig og kolonialisme.

Kolonialisme, folkemord og etnisk rensing

Mye folkemordforskning har tatt utgangspunkt i de folkemordene der totalitære diktaturer i det tjuende århundre har begått politisk massevold mot egne borgere.

Forskningsfeltet har med tiden inkludert tilfeller av folkemord og etnisk rensing som har skjedd gjennom imperialisme og kolonialisme, uten at koloniregimet nødvendigvis er et diktatur.

Den formen for kolonialisme som kalles bosetterkolonialisme – der målet ikke først og fremst er å utnytte eller «sivilisere» urbefolkningen i koloniene, men å bygge et nytt samfunn med egne innbyggere – er spesielt tilbøyelig til å begå folkemord og etnisk rensing.

I bosetterkolonialismens natur ligger det en logikk om å fjerne den befolkningen som bor i området fra før. Det skyldes at urbefolkningen som bor der blir sett på som et hinder for opprettelsen av et nytt samfunnet. Den europeiske bosetterkolonialismen i Amerika og Oseania er eksempler på det.

Et annet eksempel er den europeiske sionistbevegelsens kolonisering av Palestina, som begynte på 1880-tallet og kulminerte i fordrivelse av palestinere under opprettelsen av staten Israel i 1948. Dette tilfellet av etnisk rensing henger sammen med historien om holocaust, siden opprettelsen av staten Israel er en konsekvens av antisemittisme og forfølgelse av jøder i Europa.

Les mer om Israel, sionisme og Palestina-konflikten her.



Hvordan rettferdiggjøres et folkemord av dem som begår det? 

Felles for mange folkemord er at den gruppen som begår folkemordet gjerne føler på en kollektiv sårbarhet selv og opplever at de står overfor umiddelbar fare, enten dette har rot i virkeligheten eller ikke. Folkemordet blir da forsøkt rettferdiggjort – av dem som begår folkemordet – som en form for selvforsvar.

Hvis gruppen som begår folkemordet opplever at urett blir eller har blitt begått mot dem – enten dette har rot i virkeligheten eller ikke – kan folkemordet oppleves som en form for hevn.

Siden rasisme og totalitære ideologier er et kjennetegn ved mange folkemord, har folkemordene ofte blitt rettferdiggjort gjennom troen på at å utrydde bestemte grupper er en del av historiens gang, sivilisasjonens fremmarsj, eller til det beste for menneskers biologi (rasehygiene). Kort sagt, at folkemordet blir sett på som en viktig eller nødvendig del av en form for utvikling.  

I de fleste tilfeller er hatefulle ideer og følelser sentralt, kombinert med avhumanisering av fienden, som beskrevet over.

FN og folkemord

FN ble opprettet i kjølvannet av andre verdenskrig og holocaust. Dette satte sitt preg på hvordan FNs regler og prinsipper skulle se ut.

Allerede i 1948 ble FNs medlemsland enig om å opprette en egen konvensjon om folkemord. Folkemordkonvensjonen anses som FNs første konvensjon innen menneskerettigheter.

FN har også opprettet en egen avdeling som følger opp konvensjonen og medlemslandenes forpliktelser. Dette FN-kontoret består av to spesialrapportører. Den ene rapportørens ansvar er knyttet til FNs arbeid med å forebygge folkemord.

Den andre spesialrapportørens ansvar er knyttet til prinsippene FN har om å stoppe folkemord og andre grove menneskerettighetsbrudd ved å gripe inn med makt. Disse prinsippene er kjent som «Responsibility to Protect» (ansvar for å beskytte).

Responsibility to Protect – ansvar for å beskytte

Det er seks kriterier som må være oppfylt hvis FN skal kunne gripe inn militært mot menneskerettighetsbrudd i et land:

1) Det må være en saklig grunn:

a) at mange liv går tapt på grunn av handlinger staten gjør, eller fordi staten ikke vil/kan gripe inn
b) etnisk rensing, enten gjennom drap, utvisning, terror eller voldtekt

2) Det må ligge riktige intensjoner bak intervensjonen

Hovedmålet med å gripe inn skal være å stanse menneskelige lidelser. Dette sikres best hvis mange land er med på operasjonen, og hvis den har støtte i regionen og blant ofrene det gjelder.

3) Det må være siste utvei

Alle diplomatiske, humanitære og andre fredelige metoder skal være testet før FN kan bruke militære midler.

4) Omfanget av intervensjonen må være så lite som mulig

5) Det må være grunn til å tro at intervensjonen fører fram

Det skal være en rimelig sjanse for å lykkes med å stanse overgrepene. Det skal være sannsynlig at konsekvensene av å gripe inn er bedre enn konsekvensene av ikke å gripe inn.

6) Intervensjonen skal vedtas av FNs sikkerhetsråd



Kritikk av FNs manglende evne til å forhindre folkemord  

Det har skjedd flere folkemord også etter at FN ble opprettet. Det viser at FNs rolle med å forebygge eller forhindre folkemord ikke er nok. Når det kommer til FNs mulighet til å gripe inn i et land med makt for å forhindre et folkemord, ligger det ansvaret hos medlemmene i FNs sikkerhetsråd.

En utfordring med å bruke militærmakt for å forhindre et folkemord, er at det likevel kan føre til en brutal krig som går hardt utover sivilbefolkningen, og det kan være vanskelig å vite om et folkemord faktisk vil skje før det har begynt.

En annen utfordring er at landene i Sikkerhetsrådet har ulike politiske interesser som påvirker deres vurderinger og stemmegivning i FN. For eksempel har Sikkerhetsrådet fått kritikk for deres manglende vilje til å iverksette militære tiltak for å stoppe folkemordet i Rwanda i 1994.  

Folkemord i Norge

Norske myndigheter har også begått og bidratt til folkemord. Norske jøder, tatere (romani) og sigøynere (roma) er blant minoritetene i Norge som har vært spesielt utsatt.

Folkemord mot norske tatere

På 1800-tallet og den første halvdelen av 1900-tallet var den norske stats holdninger til norske tatere (romani) at det var en underlegen rase og et kriminelt folk. Holdningene skapte en frykt for at taterne skulle påvirke den norske befolkningens gener negativt.

Det førte til at Stortinget vedtok en lov i 1934 som åpnet for tvangssterilisering av uønskede grupper, slik som åndssvake, sinnssyke og seksualforbrytere. Bestemmelsen var inspirert av utviklingen i Tyskland, der Hitler og nazistene hadde kommet til makten året før.

Steriliseringsloven og den underliggende rasismen mot taterne, førte til at mange tatere ble tvangssterilisert på bakgrunn av deres identitet som tatere. Tvangssterilisering faller innenfor definisjonen på hva som utgjør et folkemord i Folkemordskonvensjonen.

Folkemord mot norske jøder

Da Nazi-Tyskland okkuperte Norge i 1940, bodde det rundt 2100 jøder i landet. Av disse ble 773 deportert og sendt til konsentrasjonsleirer som en del av Nazi-Tysklands utrydningspolitikk. Kun 35 overlevde. Deportasjonene av de norske jødene ble organisert av Nazi-Tyskland, men ble utført av norske nazister og norsk personell.

Det ble i tillegg drept 62 norske roma (sigøynere) under krigen. Roma var – og er fortsatt – en av de mest forfulgte minoritetene i Europa. De var også offer for folkemord under andre verdenskrig, der rundt en halv million ble drept.

 

Kilder

Store norske leksikon; UN.org; HLsenteret.no; Folkemord.no.

Bøker:

  • Adam Jones «Genocide: A Comprehensive Introduction» (2006)
  • Bernt Hagtvet (red.) «Folkemordenes svarte bok» (2008)
  • Thomas Vestgården og Sigmund Aas «Skammens historie: Den norske stats mørke sider 1814-2014» (2015)

Abonner på nyhetsbrev: