Introduksjon
I desember 2013 brøt det ut borgerkrig i Sør-Sudan. Konflikten hadde et maktpolitisk utgangspunkt med splittelse innad i frigjøringsbevegelsen, men volden rammet visse etniske grupper hardere enn andre. Borgerkrigen ble i økende grad en etnisk konflikt, hvor spørsmål om gruppetilhørighet, sikkerhet og tilgang på ressurser er viktige drivkrefter bak volden.
Bakgrunn
Sør-Sudan ble en uavhengig stat i 2011 da det løsrev seg fra Sudan. Det som ble Sør-Sudan utgjorde rundt en tredel av Sudans territorium. Delingen av Sudan kom etter en borgerkrig mellom myndighetene i nord og frigjøringsbevegelsen i sør, en borgerkrig som varte fra 1983 til 2005.
Det var den lengste sammenhengende borgerkrigen i Afrikas historie og blir kalt for «den andre sudanske borgerkrigen». Den anses å være en fortsettelse av «den første sudanske borgerkrigen» fra 1955 til 1972. I tillegg til konflikten med sør, var myndighetene i Sudan i konflikt med grupper i det nordvestlige Darfur-området (Les mer om dette på konfliktprofilen Sudan – Darfur).
I 2005 ble det inngått en fredsavtale mellom myndighetene i Sudan og frigjøringsbevegelsen sør i Sudan, som kalte seg for SPLM. Fredsavtalen la opp til en avstemning i sør om løsrivelse, dvs. avstemning om opprettelsen av staten Sør-Sudan.
I 2011 ble det avholdt et fredelig og troverdig valg i sør hvor 99 prosent stemte for at Sør-Sudan skulle bli en selvstendig stat. Det var tydelig at motstanden mot nord, som fortsatt heter Sudan, var noe som samlet folkene i sør, det som i dag heter Sør-Sudan. Bortsett fra stor enighet i sør om løsrivelse fra nord, var det lite som lå til rette for at Sør-Sudan skulle bli en levedyktig stat.
Befolkningen i Sør-Sudan hadde en lang historie med interne konflikter og manglet også gode politiske institusjoner. Det første som skjedde da kampen for frigjøringen fra nord var over var at det oppstod en maktpolitisk konflikt innad i bevegelsen som hadde frigjort Sør-Sudan.
Den utløsende årsaken til konflikten
Frigjøringsbevegelsen var det nærmeste man kom en statlig struktur i Sør-Sudan i 2011. Mangelen på en klar felles fiende å krige mot, som under borgerkrigen med nord, åpnet opp for maktpolitisk strid innad i frigjøringsbevegelsen. Da Sør-Sudans første president, Salva Kiir, beskyldte visepresident Riek Machar for å forsøke å ta makten gjennom et statskupp, ble den tidligere frigjøringsbevegelsen delt i to. Det var denne politiske konflikten som utløste borgerkrigen i Sør-Sudan 15. desember 2013.
Salva Kiir forble lederen for regjeringen, som ble støttet av den ene delen av den tidligere frigjøringsbevegelsen. Den andre delen ble motstandere av regjeringen. Disse ble ledet av Riek Machar som mistet sin posisjon som visepresident.
Væpnet konflikt mellom regjering og opposisjon
Den delen av frigjøringsbevegelsen som støttet regjeringen kalte seg for SPLM/A. Dette er en kombinasjon av navnet på den politiske og den militære delen av den tidligere frigjøringsbevegelsen.
Motstanderne av regjeringen var da i såkalt opposisjon til regjeringen og kalte seg derfor SPLM/A-i-opposisjon. (For enkelhetens skyld vil disse to partene videre omtales kun som regjeringen og opposisjonen).
Den politiske konflikten internt i frigjøringsbevegelsen har også historiske røtter. Allerede tidlige på 1990-tallet hoppet Riek Machar ut av SPLM og utfordret den daværende lederen John Garang (forløperen til Salva Kiir).
Fra politisk konflikt til etnisk borgerkrig
Den politiske konflikten som blusset opp innad i frigjøringsbevegelsen etter uavhengigheten (mellom regjeringen og opposisjonen) ble begynnelsen på borgerkrigen i Sør-Sudan. I løpet av få uker ble tusenvis av mennesker drept, og over 800 000 flyktet fra sine hjem.
Volden som ble utført gjorde at konflikten i Sør-Sudan endret seg fra å være en maktpolitisk konflikt til i større grad å dreie seg om etnisitet, sikkerhet, og tilgang på ressurser.
Drivkrefter i borgerkrigen
Den tydeligste etniske konflikten i Sør-Sudan er mellom Dinka-folket og Nuer-folket. Dinka-folket er den folkegruppen som er best representert blant regjeringsstyrkene. Disse styrkene utførte systematisk vold mot Nuer-folk i hovedstaden Juba tidlig i konflikten, noe som førte til at mange sivile fra Nuer-folket ble drept. Som en reaksjon på dette, organiserte Nuer-folket motstandsgrupper.
Den voldelige reaksjonen fra væpnede Nuer-grupper ble ofte rettet mot Dinka-folket generelt, noe som førte til at mange sivile dinkaer ble drept. Borgerkrigen som begynte som en maktpolitisk konflikt ble på den måten preget av etnisk gruppetilhørighet, først og fremst mellom Dinka- og Nuer-folket.
I tillegg har behovet for økonomisk sikkerhet, eventuelt grådighet, vært drivkrefter i konflikten i Sør-Sudan. Hovedsakelig dreier det seg om beskyttelse av landområder og stjeling av andres kveg. Jonglei-området har vært spesielt rammet av dette der rundt 100.000 sørsudanesere har blitt fordrevet fra sine hjem.
Den hvite hæren
Nuer-folket bevæpnet også de sivile. Disse ble kalt for "den hvite hæren". Den hvite hæren er en sammenblanding av mange lokale grupper. Selv om Den hvite hæren i utgangspunktet kjemper på den tidligere visepresident Machars side, har forståelsen av konflikten og motivene for krigføringen vært annerledes.
Kort fortalt kan man si at de politiske og militære lederne har hatt sine maktpolitiske motiver, mens folket har først og fremst vært opptatt av sikkerhet og rettferdighet. Dette har ført til mye politisk retorikk fra lederne for å mobilisere befolkningen til krig. Det har samtidig ført til at konflikten har beveget seg ut av ledernes kontroll, noe som kan gjøre den vanskeligere å stoppe.
I tillegg til svake politiske institusjoner, har Sør-Sudan heller ingen sterk felles nasjonal identitet. Dette har vært en viktig grunn til at politiske og militære ledere har kunnet bruke retorikk om etnisitet og gruppetilhørighet for å mobilisere ulike grupper til krig. En svak nasjonal identitet kan ha bidratt til at borgerkrigen i Sør-Sudan oppstod og eskalerte langs etniske skillelinjer.
Lokale konflikter
Borgerkrigen i Sør-Sudan kan oppsummeres med å si at regjeringen og Dinka-folket kriger mot opposisjonen og Nuer-folket, som beskrevet ovenfor. En slik forenkling er langt på vei riktig, men konflikten er mer komplisert enn som så.
Folkegruppene i Sør-Sudan, hvor Dinka og Nuer er de største, består av forskjellige undergrupper. Det er flere konflikter og mye vold også mellom og innad i disse gruppene.
I den grad konflikten i Sør-Sudan handler om etnisitet, er det ikke bare mellom Dinka- og Nuer-folkene, selv om det store bildet kan forenkles slik. Men det er altså konflikter på ulike nivåer i samfunnet og gruppetilhørigheten er fleksibel.
Gruppetilhørighetens rolle i konflikten
Volden motiveres i stor grad av behovet for sikkerhet på den ene siden, og ønsket om hevn på den andre. Begge knyttes til gruppetilhørighet. Gruppetenkningen bidrar til at volden rettes mot sivile. Det skyldes at man gjennom slik gruppetenkning holder en hel gruppe ansvarlig for hva noen representanter for den gruppa gjør, og hevn eller motangrep kan dermed rettes mot hvem som helst innen den «skyldige» gruppa.
Regionale støttespillere
Væpnede opposisjonsgrupper i nabolandet Sudan gav tidlig sin støtte til den sørsudanske regjeringen i konflikten i Sør-Sudan. Det samme gjorde nabolandet Uganda.
På den andre siden har Sudan levert våpen til opposisjonsstyrkene i Sør-Sudan, noe sudanske myndigheter har benektet. Konflikten i Sør-Sudan har derfor også et regionalt perspektiv der ulike naboland har sine interesser.
Forsøk på fred
Lederne Salva Kiir og Riek Machar signerte en fredsavtale i august 2015. Avtalen gikk ut på å iverksette en våpenhvile, etablere en demilitarisert sone rundt hovedstaden Juba, og gjeninnsette Riek Machar som visepresident. Machar returnerte dermed til Sør-Sudan og ble gjeninnsatt som visepresident i april 2016. I juli samme år brøt det ut voldsomme kamper i hovedstaden Juba mellom Machars rebeller og regjeringsstyrkene. Det er uklart i hvilken grad de to lederne har kontroll over sine styrker.
I slutten av juli flyktet Machar fra hovedstaden i frykt for sitt liv. Han ble avsatt som visepresident av president Kiir like etterpå. I september 2016 oppfordret Macher til fornyet krig for å avsette regjeringen.
Det ble inngått en ny fredsavtale i september 2018, men den førte ikke til en varig våpenhvile. En nye samlingsregjering ble etablert i 2020, med Salva Kiir som president og Riek Machar som visepresident.
Nye opprørsgrupper
Opprørsgruppen National Salvation Front (NSF), med lederen Thomas Cirillo, har kjempet mot myndighetene siden mars 2017. De holder til i den sørlige delen av Sør-Sudan, i Ekvatorialprovinsen, og er imot avtalen som landets to ledere har inngått.
Mye tyder på at en varig fred i Sør-Sudan blir vanskelig uten å inkludere NSF i en løsning. Generelt har fredsforsøkene fått kritikk for at makten blir for sentralisert, med mye fokus på hvem som er president.
Kritikere etterlyser å arbeide for en bredere enighet om hva som er de grunnleggende problemene i samfunnet, for deretter å skape et mer inkluderende og desentralisert samarbeid.
Krigsforbrytelser
FN-styrkene i Sør-Sudan, UNMISS, mener det er grunn til å tro at det har blitt begått forbrytelser mot menneskeheten under borgerkrigen i Sør-Sudan. Human Rights Watch hevder at væpnede styrker på begge sider av konflikten, både de som kjemper for og imot regjeringen, har utført grove overgrep som kanskje utgjør krigsforbrytelser.
En rapport fra FNs menneskerettighetskommisjon til Sør-Sudan konkluderte i mars 2017 at det var hovedsakelig de Dinka-dominerte regjeringsstyrkene som stod for de verste menneskerettighetsbruddene. Rapporten viser at regjeringsstyrkene har utført en etnisk rensing-politikk rettet mot Nuer-befolkningen og andre minoriteter i landet. Det innebærer planlagt hungersnød og bombing av sivile, kombinert med hatytringer fra president Salva Kiir.
I 2019 avdekket FNs menneskerettighetskommisjon til Sør-Sudan nye menneskerettighetsbrudd i sin tredje rapport om situasjonen i landet. Kommisjonen konkluderte med at grove overgrep pågikk fortsatt, og utgjør muligens krigsforbrytelser.
Den humanitære situasjonen
- Rundt 400 000 mennesker har mistet livet siden 2013 som følge av krigen.
- Om lag 2,3 millioner har flyktet fra landet.
- Nesten 1,5 millioner er internt fordrevne innad i Sør-Sudan.
I 2017 ble det erklært sultkatastrofe i deler av Sør-Sudan. 100 000 mennesker var da rammet av sultkatastrofen, mens én million mennesker var på randen til katastrofe. FN kalte det en menneskeskapt katastrofe, forårsaket av borgerkrig og økonomisk kollaps.
FNs rolle i konflikten
FN-styrkene i Sør-Sudan, UNMISS, har spilt en viktig rolle for beskyttelse av mange sivile. I en FN-rapport fra september 2014 beregnes det at UNMISS ga beskyttelse til 119 000 internt fordrevne sørsudanere. UNMISS har altså åpnet flere av sine militære baser for å beskytte sivile. UNMISS har likevel blitt sterkt kritisert for ikke å ha gjort nok.
Kritikk av UNMISS
Det blir pekt på at UNMISS har hatt for få ressurser til å beskytte sivile, samtidig som de har hatt en begrenset tiltenkt rolle, dvs. et for svakt mandat til å kunne delta i kamphandlinger. I mai 2015 ble det blant annet rapportert om at FN og andre hjelpeorganisasjoner evakuerte fra områder de arbeidet på grunn av en eskalering i antall bortføringer og voldtekter mot sivilbefolkningen.
I november 2016 fikk den kenyanske lederen for UNMISS sparken av FN fordi styrken ikke klarte å beskytte sivile i hovedstaden Juba under voldsbølgen i juli 2016. Kenya trakk deretter tilbake sine soldater fra UNMISS. Japan sendte så sine soldater til UNMISS, som er første gang på nesten 70 år at Japan har sendt militærstyrker utenlands med et mandat om å bruke makt hvis nødvendig.
Hungersnød og FNs rolle
20. februar 2017 ble det erklært hungersnød i deler av Sør-Sudan, noe som i lang tid hadde vært ventet og fryktet. Ifølge UNICEF var over 100 000 mennesker rammet av livstruende sult og ytterligere 5 millioner har akutt behov for ernæring.
Krig og konflikt, sammen med tørke og økonomiske harde tider har ført til akutt matmangel. I tillegg ble president Kiir anklaget av flere FN-offiserer for å holde tilbake matforsyninger fra områder der det bor mange nuere.
Hungersnøden førte til at Verdens matvareprogram (WFP), UNICEF og FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) trappet opp det humanitære arbeidet. FNs ønske om økonomiske bidrag for å forhindre sult har ikke blitt møtt. UNICEF fikk i 2016 kun halvparten av det de ba om.
FNs rolle i grensekonflikten mellom Sudan og Sør-Sudan
Det er også en FN-operasjon i Sør-Sudan som fokuserer kun på forholdene mellom Sør-Sudan og Sudan, i grenseområdet Abyei. Denne operasjonen forkortes UNISFA (United Nations Interim Security Force for Abyei). UNISFA fikk sitt mandat fra FNs sikkerhetsråd i juni 2011 som en reaksjon på eskalerende vold i dette området. Oppdraget kom i kjølvannet av at Sudan og Sør-Sudan ble enig om å demilitarisere Abyei.
FN spiller også en rolle i de pågående fredsforhandlingene mellom de stridene partene i Sør-Sudan.
Norsk engasjement i konflikten
Norge, sammen med USA og Storbritannia, har lenge vært de sentrale aktørene som jobber med å få fremgang i fredsforhandlingene mellom partene i Sør-Sudan. Forhandlingene pågår i regi av den regionale organisasjonen IGAD (Den østafrikanske sammenslutningen), som støttes av Norge. Forhandlingene har blant annet foregått i nabolandet Etiopia, og støttes av FN.
Norge har i perioden 2010-2016 gitt over 1,2 milliarder kroner til humanitært arbeid. Pengene går gjennom FN, frivillige organisasjoner og Røde Kors i Sør-Sudan. Samtidig går deler av midlene til hjelpeinnsats i nabolandene som mottar mange flyktninger fra Sør-Sudan.
Norge og UNMISS
Norge har siden 2011 bidratt med personell til FN operasjonen i Sør-Sudan.
Norske Hilde Frafjord Johnson har hatt en ledende stilling for UNMISS. I forbindelse med klagene UNMISS har fått, uttalte daværende utenriksminister Børge Brende at han «tar avstand fra de urimelige og grunnløse anklagene som er fremsatt mot FN-operasjonen i Sør Sudan». Han sa videre at Norge har full tillit til FN-operasjonen.
Kilder
BBC, International Crisis Group, Human Rights Watch, Peace Research Institute Oslo (PRIO), The Economist, The Guardian, regjeringen.no, ReliefWeb, United Nations, Unicef, United States Institute of Peace, World Food Program, UNA-UK (New World), Aftenposten, Dagsavisen, Flyktninghjelpen, Itjenestefornorge.no.
Relaterte land og konflikter
Les våre landprofiler for landene involvert i konflikten:
Les våre konfliktprofiler som er relatert til konflikten:
Skrevet av: Jonas Iversen, kommunikasjonsrådgiver, FN-sambandet.