[[suggestion]]
Bærekraftig utvikling

Hva er bærekraftig utvikling? 

Begrepet bærekraftig utvikling ble først brukt i rapporten Vår felles framtid fra 1987. Rapporten ble utgitt av Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, nedsatt av FNs generalsekretær. Kommisjonen ble ledet av Gro Harlem Brundtland, og omtales ofte som Brundtland-kommisjonen. Den skulle løse både fattigdoms- og miljøproblemer, og bidro til å forandre måten vi tenker om miljø- og utviklingsspørsmål.

Definisjon: bærekraftig utvikling

Utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov.

I denne definisjonen er det lagt særlig vekt på de fattiges behov for å få oppfylt sine grunnleggende rettigheter og skape mulighet for et bedre liv. Samtidig legger den vekt på at det finnes grenser for hva naturen kan levere i dag uten at det går utover hva den kan levere i framtiden. 

Kilde: FNs verdenskommisjon for miljø og utviklings rapport Vår felles framtid (1987)



Bærekraftig utvikling er et globalt begrep som er basert på solidaritet med kommende generasjoner, i tillegg til alle de som lever i dag. Det er en anerkjennelse av at vi bare har en klode, med en begrenset mengde ressurser, og at det er i vår felles interesse å ta vare på den.

En kort og enkel innføring i bærekraftig utvikling og FNs bærekraftsmål.

For å skape bærekraftig utvikling må verdenssamfunnet jobbe på tre områder:

  • Klima og miljø
  • Økonomi
  • Sosiale forhold

Dette blir ofte kalt de tre dimensjonene i bærekraftig utvikling. Det er sammenhengen mellom disse tre dimensjonene som avgjør om noe er bærekraftig. FNs bærekraftsmål er verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030. Når målene ble vedtatt i 2015, var det med en ny forståelse for at økonomi, ulikhet og miljø påvirker hverandre i større grad enn det vi trodde tidligere. For ikke å bruke opp den eneste kloden vi har, må vi finne løsninger som balanserer belastningen på miljøet med forbruket og økonomien vår, og vi må finne bedre måter å fordele ressursene på. Det er bærekraftig både for mennesker og miljøet.

For mennesker som lever i fattigdom er det åpenbart at dagens situasjon ikke er bærekraftig, fordi et liv i fattigdom tar fra mennesker deres grunnleggende rettigheter og verdighet. For de mer velstående landene er bærekraftig utvikling viktig for å skape stabilitet og fred. Den økende ulikheten i levekår, både i og mellom stater, er en trussel mot bærekraftig utvikling fordi den skaper konflikter i samfunnet. I tillegg kan klimaendringene bidra til å hemme de viktige framskrittene som er gjort for å bedre levekårene til mennesker i alle deler av verden.

Klimaendringene må stanses for å skape bærekraftig utvikling

Miljødimensjonen av bærekraftig utvikling handler om å ta vare på naturen og klimaet som en fornybar ressurs for mennesker.  

Menneskenes livsgrunnlag er helt avhengig av naturen. Måten vi bruker naturen i dag, har store konsekvenser for både natur og mennesker. Klimagassutslippene våre varmer opp havet og lufta, ødelegger hele økosystemer og bidrar til at arter utryddes for godt. Det gjør oss mer sårbare for naturkatastrofer, truer vårt levebrød og kan gi grobunn for konflikter i kampen om naturressurser.

Den rike delen av verden har stått for rundt to tredjedeler av klimagassutslippene i atmosfæren. De største utslippene av klimagasser kommer fra forbrenning av olje, kull og gass. Disse ressursene er ikke fornybare. For å stanse klimaendringene og bidra til en bærekraftig utvikling, må verdens land derfor satse mer på fornybare ressurser som vannkraft, vindkraft og solkraft.

Utslippene rike land som Norge har hatt, har bidratt til økonomisk vekst og velstand for oss. I land som ikke har hatt den samme økonomiske utviklingen, har mengden utslipp vært betraktelig mindre, men konsekvensene desto større. Det er land med stor andel fattige som blir hardest rammet av klimaendringer som flom og tørke. I de internasjonale klimaforhandlingene argumenterer derfor flere utviklingsland for at de rike landene med størst ansvar for dagens klimakrise, bør betale regningen til utviklingslandene, for at de skal kunne tilpasse seg klimaendringene, kutte egne utslipp og få erstatning for tap og skader som er resultat av klimaendringene.

Grønn vekst og mindre forskjeller mellom fattige og rike

Den økonomiske dimensjonen av bærekraftig utvikling handler om å sikre økonomisk trygghet for mennesker og samfunn.

I verden i dag er det et økende gap mellom fattige og rike. Verdens åtte rikeste eier like mye som halvparten av jordas befolkning (Oxfam 2016).

Fattigdom og ulikhet er en kilde til uro og splittelse i befolkningen og kan gi grobunn til konflikt og politiske opprør. Dette truer en bærekraftig utvikling. Jevnere fordeling av ressurser og god og trygg tilgang til offentlige tjenester, som helse og utdanning, er viktige forutsetninger for et fredelig og rettferdig samfunn.

I tillegg til å fordele mer rettferdig, må vi også endre måten vi bruker ressursene våre på for å få en bærekraftig utvikling. Hvis alle mennesker på jorda skulle hatt samme forbruk som mennesker i Norge måtte vi hatt 3,6 jordkloder. Sammenligner vi for eksempel med forbruket til Indias befolkning, hadde vi kun trengt litt mer enn en halv jordklode.

Økonomisk vekst er viktig, særlig for fattige land, slik at det kan skapes nye arbeidsplasser og skatteinntekter til å betale for velferdstjenester som skoler og sykehus. Denne veksten må være bærekraftig, slik at vi ikke ødelegger jordas ressurser. En slik grønn vekst kan skje ved å bruke energi som ikke forurenser og ved at vi finner smartere måter å løse utfordringene våre på.

Sosiale dimensjoner av bærekraftig utvikling 

Den sosiale delen av bærekraftig utvikling handler om å sikre at alle mennesker får et godt og rettferdig grunnlag for et anstendig liv. Menneskerettighetene er det viktigste utgangspunktet for dette. Utdanning, anstendig arbeid, likestilling, kulturelt mangfold og et godt helsetilbud er bare noen av områdene som berøres. Sosiale forhold sier dermed noe om hvordan mennesker har det i et samfunn, om de får oppfylt rettighetene sine, og om de har mulighet til å påvirke egne liv og samfunnet de lever i.

Befolkningsvekst skaper økt press på naturressursene. Fattigdom er både en årsak til, og en konsekvens av, befolkningsvekst. Reduksjon av fattigdom og økt tilgang til utdanning for kvinner har ført til at kvinner får færre barn enn tidligere

Det å investere i utdanning er derfor noe av det viktigste vi kan gjøre for å redusere fattigdom, bidra til demokratiutvikling og sørge for en positiv utvikling. Utdanning av jenter har en særlig stor effekt. Kvinner med utdanning og egen inntekt får barn senere og de bruker mer penger på helse og utdanning til sine barn. Det å få kvinner ut i arbeidslivet har også en svært positiv effekt på et lands økonomiske vekst.

Historien til bærekraftig utvikling

  • Stockholmkonferansen var den første store internasjonale konferansen som hadde miljøproblemer som tema. Som et resultat av konferansen opprettet FN et eget miljøprogram (UNEP) samme år.

  • Verdenskommisjonen for miljø og utvikling ble ledet av Norges tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland. Oppgaven til kommisjonen, som også kalles Brundtlandkommisjonen, var å foreslå strategier som kunne bidra til å løse både fattigdoms- og miljøproblemer.

  • Brundtlandkommisjonens sluttrapport forandret måten vi tenkte omkring miljø- og utviklingsspørsmål. Det var i denne rapporten at begrepet bærekraftig utvikling ble brukt for første gang. Rapporten slo fast at verdenssamfunnet må ta vare på behovene til mennesker som lever i dag, uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter til å dekke sine.

  • FN arrangerte en stor miljøkonferansen i Rio de Janeiro. De fleste av verdens statsledere var til stede og ble enige om en plan, Agenda 21, som skulle være en veiviser til en bærekraftig utvikling i det 21. århundret.

    Agenda 21 identifiserte produksjons- og forbruksmønsteret i den rike delen av verden som den viktigste årsaken til miljøproblemene. Planen viser hva som må gjøres for å redusere dette høye forbruket, samtidig som den oppmuntrer til økt – men bærekraftig – forbruk og utvikling i fattige land.

  • Tusenårsmålene var åtte mål for fattigdomsbekjempelse som skulle nås innen 2015. Alle målene handler om å utrydde fattigdom, men tusenårsmål nummer 7 skulle også sikre en miljømessig bærekraftig utvikling.

    Tusenårsmålene er historiens mest vellykkede kampanje for å bekjempe fattigdom. Andelen ekstremt fattige har blitt halvert siden 1990, flere jenter får gå på skole og færre dør av sykdommer som AIDS og malaria.

  • Målet med møtet i Johannesburg var å vedta en handlingsplan for hvordan målene som ble vedtatt på Rio-konferansen i 1992 skulle nås. Imidlertid var møtet preget av store uenigheter, og sluttdokumentet som ble vedtatt var lite konkret.

  • I 2012 møttes verdens ledere på nytt for å forsøke å bli enige om hvordan de skal gjennomføre målene fra Rio-konferansen. Der ble de enige om at det var behov for nye politiske forpliktelser for bærekraftig utvikling. Etter konferansen startet arbeidet med å lage nye bærekraftsmål som skulle videreføre og utvide FNs tusenårsmål.

     

     

  • Fristen for Tusenårsmålene gikk ut 31. desember 2015. Etter tre år med forhandlinger ble bærekraftsmålene vedtatt i FNs generalforsamling. Bærekraftsmålene trådde i kraft 1.januar 2016. De er verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030.

     

     

Flere ressurser om bærekraftig utvikling:

For spørsmål og tilbakemeldinger, ta kontakt med:

Eivind Oskarson

Kommunikasjonsrådgiver 22 86 84 22