Den arabiske våren

Bakgrunn

Det er vanlig å anse protestene i Tunisia i januar 2011 som begynnelsen på den arabiske våren. Protestene spredte seg deretter til andre land i regionen, blant annet til Egypt, Libya, Syria, Jemen og Bahrain.

Bakgrunnen for opprørene var et ønske om å endre på styresettet i landet. Det var ønsker om demokratisering, menneskerettigheter og bedre levekår, og som regel med krav om at det sittende regime skulle trekke seg fra makten. Et viktig slagord under den arabiske våren var «folket vil styrte regimet».

Årsakene for opprørene varierte fra land til land, både på grunn av ulike historiske forutsetninger og forskjellige samfunnsforhold og styresett.

Sosiale medier som våpen

I samtlige av opprørene var bruken av sosiale medier som Facebook og Twitter viktig, blant annet for å samordne og spre informasjon om protestene. Det førte til at myndighetene stengte bestemte nettsteder i forsøk på å beholde kontrollen.

Opprørernes bruk av sosiale medier førte også til at internasjonale medier ble oppdatert om hendelsene, noe som skapte økt internasjonal oppmerksomhet om opprørernes krav.

Innen midten av 2012 hadde mange av opprørene enten blitt slått ned eller utviklet seg til borgerkrig. De fredelige reformene i Tunisia står igjen som det mest vellykkede eksempelet fra den arabiske våren.       

Om uttrykket «den arabiske våren»

De mange opprørene i den arabiske verden i 2011 fikk betegnelsen den arabiske våren først og fremst i vestlige medier. Navnet er en hentydning til tidligere opprør hvor ordet «vår» har blitt brukt, mest kjent fra revolusjonene i Europa i 1848 og den såkalte Praha våren i Tsjekkoslovakia i 1968.

Uttrykket «den arabiske våren» har også blitt kritisert. En grunn til det er at ordet arabisk ekskluderer alle de andre minoritetene som deltok i protestene som ikke er arabere, slik som berbere og kurdere. 

En annen grunn til at betegnelsen den arabiske våren har blitt kritisert er at ordet «vår» får protestene til å høres bare vakre ut, fremfor farlige og til tider blodige. Kritikken handler også om at ordet «vår» er en tidsbegrensning som ikke får frem at frigjøringskampene mot diktaturene pågikk lenge før våren 2011, og fortsatte også i tiden etter våren 2011.

Til tross for denne kritikken, er det likevel interessant å analysere protestene som brøt ut i regionen i begynnelsen av 2011, og på den måten forsøke å forstå fenomenet som er kjent som den arabiske våren.

Tunisia

Startskuddet for den arabiske våren blir som regel satt til 17. desember 2010, da en ung grønnsakhandler i Tunisia, Mohammed Bouazizi, brant seg selv til døde i protest mot styresmaktene. Mange tunisiere kjente seg igjen i Bouazizis livssituasjon. Hendelsen utløste derfor et opprør som spredte seg fra småbyen Sidi Bouzid til flere deler av landet, inkludert hovedstaden Tunis. Mange hundre mennesker mistet livet i urolighetene som fulgte demonstrasjonene.

Opprøret - som senere har blitt kalt Sjasminrevolusjonen - hadde økonomiske og sosiale årsaker. Utbredt arbeidsledighet (spesielt blant ungdom), økte matvarepriser, og mangel på respekt for grunnleggende menneskerettigheter, var noen av dem. Opprørerne krevde demokratisering og at det sittende regimet skulle gå av.

Presidenten blir stilt for retten

Presidenten i Tunisia, Zine el-Abadine Ben Ali, hadde sittet med makten siden 1987. Opposisjon var tillatt, men hans regime ble likevel oppfattet som stadig mer autoritært og korrupt. 

Etter først å ha besvart protestene med å innføre unntakstilstand - en situasjon som gir staten uvanlige rettigheter til bruk av makt - ble president Ben Ali og hans familie i januar 2011 tvunget til å forlate Tunisia. De reiste i eksil til Saudi-Arabia. I juni 2011 ble Ben Ali stilt for retten, selv om han ikke var i landet, og dømt til 35 års fengsel for tyveri av statens eiendom.

Ny grunnlov

Valg av en grunnlovsgivende forsamling ble avholdt i oktober 2011. Valget foregikk i fredelige former og med en oppslutning på over 90 prosent av velgerne. Den nye folkevalgte forsamlingen skulle innen ett år utarbeide og vedta en ny grunnlov, som skulle bli grunnlaget for valg av president og parlament.

I november 2011 valgte den nye nasjonalforsamlingen menneskerettighetsaktivisten Moncef Marzouki som president i overgangsregjeringen. I mars 2014 avviklet Marzouki unntakstilstanden i landet, som hadde blitt innført av Ben Ali i 2011 for å kunne slå ned på det tunisiske opprøret.

Nasjonal dialog og Nobels fredspris

Tunisia klarte å komme seg gjennom overgangsperioden uten at landet brøt ut borgerkrig. Dette skyldes i stor grad organiseringen av en bred, politisk dialog og offentlig debatt som foregikk på nasjonal TV i nesten to år. Nøkkelen var å inkludere både representanter fra den gamle eliten og fra sivilsamfunnet.

At den tunisiske nasjonale dialogen var så viktig i Tunisia gjorde at den såkalte Tunisia-kvartetten, som bestod av ulike organisasjoner i det tunisiske sivilsamfunnet, ble tildelt Nobels fredspris i 2015.

Tunisia får sin første kvinnelige statsminister

Denne fredelige og demokratiserende utviklingen i årene etter revolusjonen, har gjort at Tunisia lenge fremsto som det mest vellykkede eksempelet fra den arabiske våren. Ti år etter, i januar 2021, brøt det ut nye demonstrasjoner i gatene. Protestene var både for og imot presidentens håndtering av koronapandemien, politibrutalitet og økonomiske vanskeligheter.

Det førte til en politisk krise der president Kais Saied suspenderte parlamentet og sparket statsministeren. Han utnevnte deretter Najla Bouden som ny statsminister i oktober 2021. Hun ble da både landets og araberverdens første kvinnelige statsminister.

• Les mer om Tunisia her   

Egypt

I Egypt startet opprøret 25. januar 2011, da tusenvis av demonstranter marsjerte i gatene i Kairo i protest mot Hosni Mubaraks regime. Mubarak hadde da sittet med makten siden 1981. Dette ble senere kalt «Vredens dag». Demonstrantene marsjerte til Tahrir-plassen og slo leir.

Inspirert av opprøret i Tunisia ble det organisert gatedemonstrasjoner og protester i januar og februar. Som det mest folkerike arabiske landet skapte opprøret i Egypt mye oppmerksomhet og gav inspirasjon til mange andre folk som var undertrykt av et autoritært regime.   

Regimets harde reaksjoner

Demonstrasjonene ble utløst av politibrutalitet, unntakstilstanden i landet, feilslåtte lover, arbeidsløshet, et ønske om å øke minstelønnen, boligmangel, stigende matpriser, korrupsjon, mangel på ytringsfrihet, og dårlig levestandard. Hovedformålet med opprøret var å styrte Mubaraks regime.

Selv om demonstrasjonene i utgangspunktet var fredelige, oppsto det voldelige sammenstøt mellom sikkerhetsstyrker og demonstranter, og minst 846 mennesker ble drept og 6000 ble skadet i løpet av de 18 første dagene av opprøret.

Presidenten flykter

En uke etter Vredens dag var 250 000 demonstranter samlet på Tahrir-plassen. Som Ben Ali i Tunisia, satte Mubarak i gang endringer for å tilfredsstille demonstrantene; han sparket regjeringen og lovet å ikke stille til gjenvalg. Dette tilfredsstilte ikke demonstrantenes krav.

I februar 2011 ble Mubarak tvunget til å gå av og overlate makten til ledelsen for Egypts militære styrker. Mubarak flyktet i eksil med sin familie. Militærledelsen utnevnte en ny statsleder, og nedsatte en komité som skulle forberede demokratiske valg.

Islamistene vinner valget

I 2011-2012 ble det gjennomført valg til nasjonalforsamlingen og presidentvalg. Islamistiske partier fikk flertall i nasjonalforsamlingen, med Freedom and Justice Party (FJP) som største parti.

Partiet var stiftet av Det muslimske brorskap; en islamistisk politisk bevegelse. Deres presidentkandidat, Mohammed Morsi, vant presidentvalget i juni 2012. Han ble da Egypts første demokratisk valgte leder i historien.

Ny grunnlov, nye protester og ny president

Nasjonalforsamlingens forslag til ny grunnlov ble godkjent i en folkeavstemning i desember 2012, men møtte store protester fra den liberale opposisjonen, sekulære, kristne og kvinnegrupper som mente at lovforslaget ikke gir noen garanti for ytringsfrihet og kvinners rettigheter.

Protestene mot Morsi og Det muslimske brorskap førte til et nytt opprør i Egypt. Opprøret førte til at den egyptiske hæren, ledet av Abdel Fattah el-Sisi, gjorde statskupp og fjernet Morsi og Det muslimske brorskap fra makten 3. juli 2013. Sisi ble valgt til president i Egypt i 2014, men gjennom et valg hvor verken Morsi eller partiet hans (FJP) fikk lov til å delta.

Diktaturet fortsetter

I februar 2015 hevdet egyptiske organisasjoner og aktivister at menneskerettighetssituasjonen i Egypt er verre under Sisi enn den var under Mubarak. Sisi-regimet har innskrenket ytringsfriheten gjennom de såkalte anti-terrorlovene, som blant annet kan straffe journalister med bøter opptil en halv million kroner. Den arabiske våren i Egypt hadde ført til at en diktator hadde blitt byttet ut med en annen.

• Les mer om Egypt her

Libya

Etter folkelige opprør i nabolandene brøt det også ut et opprør i Libya 16. februar 2011. Opprøret startet øst i Libya, med senter i landets nest største by Benghazi. Opprøret var en trussel mot det sittende regimet ledet av Muammar Gaddafi, som hadde styrt landet siden 1969. Opprøret og myndighetenes reaksjon på det var fra første fase preget av voldelige handlinger og utviklet seg raskt til en borgerkrig.

FNs sikkerhetsråd godkjente en internasjonal militærintervensjon i Libya i 2011 for å beskytte sivile. Norge var med i operasjonen, som bidro til at Gaddafi-regimet falt samme år. Krigen har ført til kaos og lovløshet i Libya, inkludert oppblomstring av menneskehandel og islamistisk ekstremisme.

• Les mer om Libya-konflikten her

Syria

Det syriske opprøret startet med en rekke protestmarsjer rundt omkring i Syria i 2011. Det ble blant annet reist krav om løslatelse av politiske fanger. Protestene i Syria ble slått hardt ned på av Assad-regimet.

Det brutale svaret på de relativt fredelige demonstrasjonene fikk motstanden til å spre seg til flere deler av landet. Assad-regimet bestemte deretter å løslate ekstremistiske jihadister fra fengsel. Disse ble løslatt for å bidra til å omforme det fredelige opprøret til et voldelig opprør - et type opprør som det er lettere for Assad-regimet å legitimere brutal maktbruk mot.

Borgerkrig

Assad hadde beskyldt demonstrantene for å være islamistiske terrorister. Han hadde dermed interesse i å «bevise» at dette var tilfelle ved å bidra til å skape en slik virkelighet. Dette var en viktig årsak til at den arabiske våren utviklet seg til en brutal borgerkrig. 

Oppblomstringen av militante islamister gjennom den syriske borgerkrigen har også hatt stor påvirkning på forholdene i Irak og fremveksten av terrororganisasjonen Den islamske stat (IS).

• Les mer om Syria-konflikten her 
• Les om Den islamske staten (IS) her

Jemen

27. januar 2011 samlet 16 000 demonstranter seg i gatene i Jemens hovedstad Sanaa for å kreve at president Ali Abduhllah Saleh måtte gå av. Saleh kunngjorde at han ikke vil stille til gjenvalg i 2013 og at han ikke ville overføre makten til sin sønn, slik mange fryktet. Demonstrasjonene fortsatte likevel, og etter en måned med protester åpnet sikkerhetsstyrkene ild mot demonstranter i Sanaa og tok livet av over 40 mennesker. President Saleh erklærte at Jemen var i unntakstilstand.

Borgerkrig

Saleh mistet etter hvert den støtten han hadde. Etter økt press, blant annet ved et rakettangrep på presidentpalasset, godtok Saleh å overlate makten til sin stedfortreder, Abdrabbuh Mansour Hadi, i november 2011. Løsningen falt ikke i god jord hos Houthi-bevegelsen i nord, som gjennomførte statskupp i Jemen i 2014-15. Dette utløste en borgerkrig i Jemen, som FN har kalt verdens største humanitære krise.

• Les mer om konflikten i Jemen her

Bahrain

14. februar 2011 samlet folkemengder seg i den bahrainske hovedstaden Manama for å protestere mot korrupsjon og arbeidsledighet, og for å vise sin misnøye med det regjerende monarkiet i Bahrain. Et av hovedmålene for demonstrasjonene var å oppnå større politisk frihet og innflytelse for den sjiamuslimske majoriteten, som var lei av å bli styrt av sunnimuslimske minoriteten.

Myndighetenes harde reaksjoner

Demonstrantene samlet seg ved Pearl Roundabout, en rundkjøring som ble et symbolsk samlingspunkt for demonstrantene i Bahrain, akkurat som Tharir-plassen i Kairo var for egypterne. Protestene ble slått hardt ned på og flere mistet livet da regjeringsstyrkene åpnet ild mot ubevæpnede demonstranter ved Pearl Roundabout 18. februar.

Saudi-Arabia slår ned demonstrasjonene i Bahrain

Myndighetene erklærte unntakstilstand 15. mars, noen uker etter demonstrasjonene begynte. Regjeringen inviterte samtidig inn militærstyrker fra Saudi-Arabia for å slå ned på demonstrasjonene.

I løpet av unntakstilstanden, som varte til juni samme år, ble tusener av demonstranter, menneskerettighetsaktivister og journalister arrestert. Mange ble stilt for retten i nyopprettede militærdomstoler. Det har også blitt rapportert at sjiamuslimske arbeidstakere og studenter har mistet jobben som følge av demonstrasjonene. Demonstrasjoner som krevde at disse ble løslatt fortsatte utover høsten 2011.

Protestene i Bahrain fortsatte gjennom 2012 og 2013, med tilfeller av voldelige sammenstøt mellom demonstrantene og styresmaktene. Kampen om økt frihet i Bahrain har ført til en liten bedring i menneskerettighetssituasjonen generelt, og ytringsfriheten spesielt.

• Les mer om Bahrain her 

Andre land

Libanon, Jordan, Saudi-Arabia, Iran, Irak, Oman og Sudan har alle hatt mindre protestbevegelser som har fulgt lignende mønstre. Påvirket av utviklingen i regionen har de krevd at styresmaktene skal gå av, og som regel kombinert med krav om mer demokrati, respekt for menneskerettigheter og bedring av levekår.

Opprør i Algerie og Marokko

Lignende demonstrasjoner som i Tunisia og Egypt fant også sted i Algerie og Marokko. Demonstrasjonene begynte i januar 2011 og eskalerte i februar. De var ikke like omfattende som i nabolandene, blant annet fordi militæret og opprørspolitiet beholdt sin lojalitet til staten fremfor å bli med i opprøret.

Endringer i Algerie

I Algerie ble unntakstilstanden, som hadde vært i kraft siden 1992, opphevet. I 2016 ble grunnlovsendringer innført. De begrenser presidenttiden til to perioder, styrket parlamentets makt, og ga det berbiske språk offisiell status. Den gamle presidenten Abdelaziz Bouteflika forble likevel ved makten. Det bidro til nye store demonstrasjoner for regimeendring i 2019, som blir sett på som en fortsettelse av den arabiske våren.

• Les mer om Algerie her

Endringer i Marokko

I Marokko lovet myndighetene å redusere kongens makt. En folkeavstemning ble avholdt i Marokko i slutten av juni 2011, og de foreslåtte endringene i grunnloven ble vedtatt. Graden av frihet i Marokko er likevel mangelfull. Marokko er dårlig på sivile og politiske rettigheter, og pressefrihet. Marokko har også fortsatt sin okkupasjon av Vest-Sahara.

• Les mer om Marokko her
• Les mer om Vest-Sahara-konflikten her

FNs rolle

FNs rolle har variert i de ulike landene. FN har et ansvar for å beskytte sivilbefolkninger mot overgrep fra statsmakten. Reglene for å tillate internasjonal maktbruk mot en stat må gi håp om suksess, og fredelige midler skal være utprøvd. Slike vurderinger, i tillegg til eventuelle egeninteresser hos medlemslandene, har preget FNs sikkerhetsråds evne til å iverksette tiltak.

Resultatet ble blant annet et FN-mandat til en militær intervensjon i Libya, men ikke et FN-mandat til intervensjon i borgerkrigen i Syria. Begge tilfellene førte likevel til borgerkrig og et stort flyktningproblem.

Norges rolle

Norge deltok med kampfly i NATOs militæroperasjon i Libya i 2011, som ble iverksatt med FN-mandat for å beskytte sivile. De norske kampflyene slapp 588 bomber mot ulike mål i Libya. Kritikere i Norge peker på at avgjørelsen om å sende norske fly til Libya skjedde uten en skikkelig og åpen diskusjon, og at Norge var med å bryte FN-mandatet fordi operasjonen i for stor grad siktet på å velte Gaddafi-regimet. 

Norge har ikke vært involvert militært i de andre landene som har hatt fokus i denne artikkelen, med unntak av Syria der den norske regjeringen bestemte i 2016 at Norge skulle trene opp syriske opprørere i Jordan som deretter skulle kjempe mot IS inne i Syria. Dette var folkerettslig problematisk siden det verken forelå et FN-mandat til å gripe inn i Syria, eller godkjennelse fra den sittende regjeringen i Syria.

• Les mer om Norges deltakelse i Libya-konflikten her
• Les mer om Norges deltakelse i Syria-konflikten her

Relaterte land og konflikter

Les våre landprofiler for land som er involvert i den arabiske våren:  

• Bahrain
• Egypt
• Tunisia

Les våre konfliktprofiler for konflikter som er relatert til den arabiske våren:  

• Den islamske staten (IS)
• Jemen
• Libya
• Syria

Kilder 

Uppsala Conflict Database, Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), Store Norske Leksikon, BBC News, International Crisis Group (ICG), NRK, Aftenposten, Al Jazeera.

Tidslinje over konflikter i Vest-Asia