Tunisia har variert landskap og natur. I nordvest dominerer Atlasfjellene, som flere steder er skogkledte. I dette området ligger den fruktbare Medjerdadalen, landets viktigste jordbruksområde. Nord i landet ligger et våtmarksområde oppført på UNESCOs verdensarvliste. Landets midtre del består av steppelandskap, fjellplatåer og saltsjøer. I sør går landskapet over i ørken, og i sørvest begynner Saharaørkenen. Klimaet varierer mellom middelhavsklima med tørre somre og våte vintre i nord og langs kysten, til ørkenklima nesten uten nedbør i sør.

Landets største miljøproblemer er utslipp av miljøgifter som følge av dårlig søppelhåndtering, og forurensing av vann på grunn av dårlig kloakkrensing. Andre miljøutfordringer er knyttet til avskoging, overbeiting, jorderosjon og ørkenspredning. Tunisia har også begrenset tilgang på ferskvann, og er derfor utsatt for tørke. Noen av de vanligste naturkatastrofer som har rammet Tunisia gjennom årene har vært flom, ras og jordskjelv.

Det er funnet spor etter sivilisasjoner i området som kan dateres helt tilbake til steinalderen. Senere, rundt 3000 år før vår tidsregning, innvandret det berbiske folkeslaget til området. Disse regnes som Tunisias opprinnelige befolkning.

Fønikerne etablerte seg i Tunisia på 800-tallet fvt. Fønikerne drev handel og grunnla bystaten Karthago, som ble en økonomisk og militær stormakt. Karthago ble innlemmet i Romerriket rundt 150 fvt. og utviklet seg til å bli hovedsetet for den romerske provinsen Afrika. Fremveksten av islam spredte seg til Nord-Afrika på 600-tallet, noe som endte med Karthagos fall i 698.

Fra 1207 tok en berberfamilie over styringen i landet og grunnla et dynasti som varte frem til 1574, da landet ble en del av Det osmanske riket. Et eget familiedynasti, Hussein-dynastiet, regjerte på vegne av Det osmanske riket fram til 1881. Da ble landet lagt under fransk styre. Frankrikes makt over landet varte frem til Tunisia oppnådde selvstendighet i 1956.

Etter selvstendigheten ble monarkiet avskaffet, og landet ble en republikk. Mangel på et fungerende demokrati førte landet inn i en lang periode med diktatur og økonomisk nedgang. Diktaturet fortsatte frem til 2011, da den tunisiske revolusjon fant sted. Revolusjonen, også kalt sjasminrevolusjonen, var et ikke-voldelig opprør mot regimet som følge av dårlige sosiale forhold i landet. Store demonstrasjoner og opptøyer ble møtt med vold av politiet og mange hundre mennesker mistet livet i urolighetene som fulgte. Opprøret anses som starten på Den arabiske våren og protestene spredte seg til andre land i regionen som også ønsket regimeforandring. Opprøret tvang diktatoren til å gå av, og et nytt folkevalgt styre ble innsatt. En ny demokratisk grunnlov ble også vedtatt og tatt i bruk i 2014. Tunisia står igjen som det mest vellykkede eksempelet fra den arabiske våren.

Du kan lese mer om sjasminrevolusjonen, som utviklet seg til «Den arabiske våren» her.

Etter mange år med ettpartistyre og diktatur vedtok Tunisia en ny grunnlov i 2014. Denne bestemmer at en folkevalgt president og en statsminister deler den utøvende makten. Presidenten og parlamentet blir valgt hvert femte år. Presidenten har ansvaret for rikets sikkerhet og utenrikspolitikk. Statsministeren blir valgt av presidenten og har ansvaret for innenrikspolitikken. 

Landet ansees for å være det mest demokratiske landet i den arabiske delen av verden. Kvinner og menn har like rettigheter. Til tross for demokratiseringen av landet og de nye lovendringene sliter landet med høy arbeidsledighet og har enda ikke fått på plass grunnlovsdomstolen som ble vedtatt opprettet i 2014. I tillegg har flere av de foreslåtte lovendringene splittet befolkningen, for eksempel forslaget om lik arv for sønner og døtre. Landet har også dårlige rettigheter for seksuelle minoriteter og homofili kan straffes med opptil tre års fengsel.

De økonomiske utfordringene i Tunisia er store. Korrupsjon og høy arbeidsledighet, særlig blant unge er et stort problem. Sosial uro og en rekke terrorangrep, inkludert på landets turistnæring og turister, fører til usikkerhet og bremser økonomisk vekst. Resultatene av regjeringens løfter om ny og forbedret økonomisk utvikling lar seg vente på.

Landet har gode forutsetninger for økonomisk vekst innen jordbruk og eksport av varer. Men de senere tids uroligheter, samt utbredt korrupsjon, gjør at landet tiltrekker seg færre utenlandsinvesteringer enn før. Jordbruket er den næringen som sysselsetter flest, men produksjonen er lite modernisert og er avhengig av rett vær. De viktigste eksportartiklene er fosfat og petroleum. Service står for størstedelen av landets bruttonasjonalprodukt.

Etter de sosiale og politiske opptøyene mellom 2011 og 2015 har landet tatt opp store lån fra Det internasjonale pengefondet, Verdensbanken og Den afrikanske utviklingsbanken. Dette har resultert i at landet har høy utenlandsgjeld som det kommer til å ta lang tid å nedbetale.  

Kilder

Landguiden, Store Norske Leksikon, BBC Country Profiles, CIA World Factbook. Befolkningstallene og HDI-indeksen er fra FN. Økologisk fotavtrykk er fra Global Footprint Network. Informasjon om grad av demokrati, korrupsjon og menneskerettigheter er hentet fra Freedom House, Transparency International og Human Rights Watch.

FN-rollespill

FN-sambandet tilbyr skoleåret 2021/22 et rollespill der elevene skal forsøke å løse en konflikt i Sikkerhetsrådet (Irans konflikt med USA og Israel, og spørsmål omkring atomvåpen). Tunisia er medlem av Sikkerhetsrådet, og avsnittene som følger er informasjon knyttet til dette spillet.  

Les mer om FN-rollespillet her.

Forholdet til andre land i Sikkerhetsrådet 

Tunisia har historisk sett fulgt en pragmatisk utenrikspolitisk doktrine om «ingen fiender». De søker samarbeid med flest mulig stater, og unngår å velge side i konflikter hvis de kan. Samtidig prioriterer Tunisia samarbeid med vestlige stater som Italia, Frankrike og USA i større grad, og blir mer påvirket av vestlige utenrikspolitiske prioriteringer.    

Tunisia sin utenrikspolitikk baserer seg på godt samarbeid med de andre landene i Nord-Afrika, samt et tett samarbeid med EU. EU-landene Frankrike, Italia og Tyskland er de absolutt viktigste handelspartnerne til Tunisia, i tillegg til at EU også har vært en svært aktiv støttespiller i demokratiseringen av Tunisia etter den arabiske våren. EU har bidratt med store pengesummer, i tillegg til å bistå med faglig ekspertise og politisk samarbeid. Av alle de nordafrikanske landene er Tunisia det landet som har tettest og mest vellykket samarbeid med EU. Tunisia er opptatt av å stå så nært som mulig EU, både i utenrikspolitikk og på andre områder.  

Tunisia har et godt forhold til USA, som viser seg gjennom handel og sikkerhetspolitisk samarbeid. Landet omtaler seg selv som en alliert av USA, selv om de to ikke er medlemmer av en militærallianse. Tunisia samarbeider også med både Russland og Iran på flere områder, og foretrekker derfor å ikke velge side, om dette kan unngås.  

Tunisia støtter også aktivt samarbeid mellom muslimske stater, både i Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC), Den arabiske liga (AL), og gjennom multilateralt samarbeid. Tunisia står støtt på den palestinske siden i deres konflikt med Israel, hvilket til tider har gjort samarbeid med USA vanskelig, som står Israel nær.  

Tunisia støtter arbeidet som gjøres gjennom FN, men er spesielt opptatt av suverenitetsprinsippet. Det betyr at de er lite villige til å blande seg inn i lands interne forhold, samt at de vegrer seg for å bruke militærmakt mot et annet land. Tunisia har også uttalt at det er på tide med en reform av FN-systemet, og at spesielt Sikkerhetsrådet må reformeres for å gi et permanent sete til et afrikansk land. I tillegg har Tunisia kritisert bruken av vetoretten, og mener at denne bør strammes inn.  

Tunisia er også medlem i Organisasjonen av alliansefrie nasjoner (NAM) sammen med India, Iran, Kenya, Niger, St. Vincent og Grenadinene og Vietnam.        

Tips  

Tunisia støtter opp om atomavtalen med Iran fra 2015. I et møte i FNs sikkerhetsråd i juni 2021 oppfordret Tunisia til overholdelse av avtalen, da de mener den er en viktig del av det globale ikkespredningsarbeidet og avgjørende for stabilitet og sikkerhet i Midtøsten.  

Tunisia er bekymret for den generelle nedbyggingen av de internasjonale avtalene på nedrustnings- og ikkespredningsfeltet.   

Tunisia har ratifisert Ikkespredningsavtalen og ser den som en hjørnesten i avtaleverket. Tunisia har oppfordret de fem landene som ikke er medlemmer av Ikkespredningsavtalen til å slutte seg til denne. Samtidig er landet bekymret for mangelen på etterlevelse av avtalen, og er særlig kritiske til at noen av atomvåpenstatene har valgt å oppgradere sine atomvåpenarsenaler. Tunisia mener atommaktenes modernisering av våpnene er et farlig våpenkappløp. 

Tunisia har også signert og ratifisert sikkerhetsavtaler med Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). Avtalene gjør det mulig for IAEA å inspisere de atomanleggene som landene tillater at Atomenergibyrået besøker, og det forventes at all bruk av atomteknologi til sivile formål blir innrapportert.    

Tunisia er del av den atomvåpenfrie sonen i Afrika. Landet har uttalt at de støtter en atomvåpenfri sone i Midtøsten, og minnet om at det er en grunnleggende betingelse for vedtaket om forlengelsen av Ikkespredningsavtalen på ubestemt tid. Tunisia støtter opp om konferansen om en atomvåpenfri sone i Midtøsten som ble arrangert av FNs generalsekretær i 2019 og som skal fortsette å møtes årlig. Konferansen bør fortsette å møtes til en juridisk bindende avtale er på plass.    

Tunisia deltok i 2017 på konferansen som etablerte et totalforbud mot atomvåpen og stemte for Avtalen om forbud mot atomvåpen. Tunisia mener denne avtalen står i samsvar med Ikkespredningsavtalen og støtter dens formål. Tunisia har imidlertid ikke sluttet seg til denne forbudsavtalen ennå.