Kosovo

Bakgrunn

Kosovo var lenge en del av Serbia, som fram til 1990-tallet var én av seks republikker i et land som het Jugoslavia. De seks republikkene som utgjorde Jugoslavia var: Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Makedonia, Montenegro, Serbia og Slovenia. Etter andre verdenskrig  ble Jugoslavia styrt av diktatoren Josip Broz Tito frem til han døde i 1980.

Jugoslavia bestod av flere ulike etniske grupper, men ingen av disse var i flertall. Serbere var den største etniske gruppen i Jugoslavia med rundt 36 prosent av befolkningen. De fleste bodde i republikken Serbia, hvor noen av disse bodde i provinsen Kosovo. Men rundt 90 prosent av befolkningen i Kosovo var etniske albanere.

Mange kosovoalbanerne likte dårlig at Kosovo ikke hadde status som republikk, men heller var underlagt den serbiske republikken. De var også misfornøyde med at serberne hadde en privilegert stilling i folkerepublikken i forhold til resten av befolkningen, som blant annet bestod av albanere, makedonere, ungarere og bosniske muslimer.

Underliggende årsaker til konflikten

Tito var en sterk statsleder som holdt Jugoslavia samlet. Etter at Tito døde ble Jugoslavia rammet av en stor økonomisk krise i 1981. Misnøyen i befolkningen økte og beskyldningene ble i større og større grad rettet mot bestemte etniske grupper. Situasjonen førte til mer nasjonalisme basert på etnisk tilhørighet.

Albanerne i Kosovo krevde mer selvstyre utover på 1980-tallet. Det kom til uttrykk gjennom opptøyer og omfattende demonstrasjoner, som førte til at den serbisk-dominerte sentralmakten i Jugoslavia fengslet flere tusen kosovoalbanere. Opptøyene rammet samtidig serberne i Kosovo, der noen ble offer for vold og trakassering. Det førte til at nærmere 35 000 serbere forlot Kosovo i perioden 1981-87. Som en reaksjon på dette innførte den serbiske sentralmakten i Beograd ordninger som ga serberne i Kosovo økonomiske fordeler, blant annet ved å opprette fabrikker der bare serbere ble ansatt. Alt dette skapte mistillit og splid mellom serbere og albanere, og styrket nasjonalistiske følelser innad i begge gruppene.

Nasjonalisme som dynamitt

Kampen om makten etter Titos død gjorde at nye ledere brukte nasjonalistisk retorikk for å få makt. Dette var spesielt tydelig i Serbia der Slobodan Milošević ble valgt til president i 1989. Under ham vokste den serbiske nasjonalismen. 

Serbiske nasjonalister hadde et annet syn på Kosovo enn kosovoalbanerne. Fortellingen om den serbiske fyrsten Lazar sitt nederlag mot Den osmanske riket på Kosovo-sletta 28. juli 1389, spilte en sentral rolle i serbisk nasjonalisme. Nederlaget i 1389 førte til at Serbia falt under tyrkisk styre i 1459. Albanere utgjorde deretter majoriteten i området, ettersom mange serbere forlot regionen. Den serbiske hæren gjenerobret Kosovo i 1918.

Et stort fokus på historien fra 1389 bidro til at serbiske nasjonalister på 1990-tallet så på kosovoalbanerne som utlendinger, altså noen som egentlig ikke hørte til i Kosovo. Spørsmålet om Kosovos løsrivelse fra Serbia ble dermed oppfattet forskjellig for serbere og kosovoalbanere: Mens kosovoalbanske nasjonalister så på det som sin kamp for frihet og selvstendighet, opplevde serbiske nasjonalister det som et angrep mot nasjonen Serbia. 

Dette førte til voldelig konflikt i Kosovo mellom den albanske KLA-geriljaen (Kosovo Liberation Army) og den serbisk-dominerte sentralmakten i det som var igjen av Jugoslavia.      

Drivkrefter i konflikten 

Konflikten mellom serbiske styresmakter og den albanske KLA-geriljaen tilspisset seg etter at KLA angrep flere serbiske politistasjoner og offiserer i 1996-97. Innen 1998 hadde KLAs operasjoner etablert seg som et tydelig væpnet opprør.

Som er reaksjon på KLAs opprør i Kosovo, slo de serbiske myndighetene hardt ned på den kosovoalbanske befolkningen i 1998. Serbisk politi begikk omfattende overgrep og massakre mot de sivile, noe som igjen bidro til økt støtte til KLA blant kosovoalbanerne.

Funnet av en rekke massegraver med sivile albanere avslørte at serberne hadde fart hardt fram overfor sivilbefolkningen i Kosovo. Hevnlysten blant kosovoalbanerne var stor, og mangel på politistyrker gjorde at det forekom omfattende overgrep også mot den serbiske befolkningen i Kosovo.

Vold og overgrep førte til at konflikten eskalerte og ble vanskelig å løse med fredelige midler. 

Internasjonale reaksjoner på overgrepene

Både NATO og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) engasjerte seg for å stoppe overgrepene. OSSE sendte en observatørstyrke, mens NATO gikk til luftangrep mot Serbia i mars 1999, uten tillatelse fra FNs sikkerhetsråd. NATO bombet både militære og sivile mål i Serbia.

Serberne tok ikke opp kampen mot de utenlandske angrepene, men intensiverte isteden krigføringen mot kosovoalbanerne. I juni samme år undertegnet serberne en tilbaketrekningsavtale. NATO stoppet sine bombeangrep, mange flyktninger vendte hjem, og FN overtok det administrative ansvaret for regionen. Samtidig ble en NATO-ledet fredsstyrke, KFOR-styrken, satt inn for å stabilisere situasjonen.

Kosovo erklærer uavhengighet

Kosovo erklærte seg uavhengig 17. februar, 2008. Løsrivelsen førte umiddelbart til opptøyer i Serbias hovedstad Beograd, og i nord i Kosovo hvor de fleste kosovo-serberne bor. Serberne protesterte mot løsrivelsen, og hevdet den var i strid med folkeretten. Noen land gikk umiddelbart ut og anerkjente uavhengigheten (blant andre Frankrike, Storbritannia, USA og Norge), mens Serbia og deres gamle støttespiller Russland fortsatt nekter å anerkjenne Kosovo som en egen stat.

Mange av landene som ikke anerkjenner Kosovos løsrivelse, er land som har etniske spenninger og separatistbevegelser innenfor sine egne landegrenser. De frykter at minoriteter i eget land vil kreve løsrivelse slik som kosovoalbanerne.

Siden Russland har vetorett i FNs sikkerhetsråd, har Kosovo hatt vanskeligheter med å få innpass som medlem i FN, selv om over 100 av FNs 193 medlemsland nå anerkjenner Kosovos suverenitet.

Dialog og fredeligere forhold 

I 2011 startet Serbia og Kosovo sine første dialoger etter krigen. Dialogen foregikk i regi av Den europeiske union (EU), og partene kom til enighet om grensereguleringer.

Dialogen fortsatte i 2013 der landene avtalte at den serbiske majoriteten nord i Kosovo skulle sikres høy grad av autonomi (selvstyre), samtidig som begge partene ble enig om ikke å blokkere hverandres forsøk på å søke EU-medlemskap. NATO støtter denne såkalte normaliseringsavtalen fra 2013.   

Det er fortsatt spenninger mellom albanere og serbere i Kosovo. NATO-styrken KFOR er fortsatt til stede i landet.

FNs rolle i konflikten 

FNs sikkerhetsråd vedtok å sette inn en fredsbevarende styrke i Kosovo, UNMIK, i 1999. Oppdraget er fortsatt å sikre fredelig og normalt liv for befolkningen i Kosovo, og å bidra til stabilitet i regionen. UNMIK samarbeider med OSSE og EU.

Les mer om FNs fredsbevarende operasjon i Kosovo

I oktober 2008 bestemte FNs generalforsamling at Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ) skulle vurdere om hvorvidt Kosovos uavhengighetserklæring 17. februar 2008 var i overensstemmelse med folkeretten. Prosessen startet 1. desember 2009, og i juli 2010 konkluderte domstolen med at Kosovos frigjøring ikke var i strid med folkeretten.

Norges engasjement i konflikten 

Norge var ett av landene som bidro aktivt med bombefly til NATOs inngripen i Kosovo i 1999. Norge bidro også med mannskaper til den senere KFOR-styrken. Norge var ett av landene som var tidlig ute med å anerkjenne Kosovo som en selvstendig stat i 2008.

Kilder

International Crisis Group, Uppsala Conflict Database, Institutt for fredsforskning (PRIO), NATO.int, UNmissions.org, regjeringen.no.    

Relaterte land

Les våre landprofiler for landene involvert i konflikten:  

• Kosovo
• Serbia
• Albania
• USA