[[suggestion]]
Libya

Bakgrunn

Libyere har en lang historie bak seg som et kolonialisert og undertrykt folk. De nordlige områdene av Libya var fra 1551 til 1911 en del av Det osmanske riket. I 1911 invaderte Italia Libya og gjorde landet til en italiensk provins. Under andre verdenskrig var det britiske styrker som tok kontrollen over landet. Libya ble en selvstendig stat først i 1951.

I 1969 tok oberst Muammar Gaddafi makten gjennom et statskupp. Statskuppet var en del av en større felles arabisk, sosialistisk og anti-kolonialistisk revolusjonsbevegelse i regionen. Befolkningen var i tillegg misfornøyd det sittende kongedømmet, siden landets nye oljeinntekter ikke kom det libyske folket til gode.

Statskuppet førte imidlertid til at Libya byttet ut ett diktatur med et annet, og undertrykkelsen av det libyske folket fortsatte. Gaddafi forble ved makten i 42 år som landets diktator. Regimet hans var ansvarlig for en rekke menneskerettighetsbrudd, og ga også støtte til internasjonal terrorisme. Dette førte til innføringen av FN-sanksjoner i 1992. Forholdet til vestlige land ble gradvis bedre mot slutten av 1990-tallet og utover 2000-tallet.

I 2010 var Libyas økonomi den største i Afrika. Libya kom på 53. plass på FNs «menneskelig utviklingsindeks» (HDI), som var den beste plasseringen blant afrikanske land. Menneskerettigheter knyttet til sivilsamfunn, organisasjonsfrihet og ytringsfrihet forble sterkt begrenset gjennom statlig undertrykkelse. Dette skapte misnøye blant store deler av befolkningen, noe som bidro til et ønske om regimeendring i Libya.   

Den utløsende årsaken til konflikten

16. februar 2011 brøt det ut opprør mot Gaddafi-regimet. Opprøret skjedde samtidig med opprør i nabolandene Tunisia og Egypt, som ble kjent som «den arabiske våren». Opprørerne uttrykte misnøye med det autoritære regimet. 

Blant opprørerne var det krigsveteraner som hadde kjempet med al-Qaida i Sudan, Afghanistan og Irak. I 2016 kom Storbritannia med en granskningsrapport om Libya-krigen der det står at «militante islamister spilte en avgjørende rolle i opprøret fra februar 2011 og utover».       

Situasjonen eskalerte raskt og gikk over til å bli en borgerkrig, hvor Gaddafi-regimet reagerte med militærmakt mot opprørerne. Gaddafi påsto at landet var under angrep fra islamistiske ekstremister, og at han sloss mot al-Qaida. Han ble ikke trodd av vestlige medier og vestlige myndigheter, som oppfattet situasjonen i Libya ganske annerledes.

Borgerkrigen og kampen om sannheten

Opprøret i Libya ble fremstilt i flere internasjonale medier som fredelige demonstrasjoner der Gaddafi-regimet brutalt angrep sivile. Sannheten er at opprørere var bevæpnet og voldelige fra begynnelsen av. Gaddafi-regimet hadde gjort seg skyldig i overgrep, men det finnes lite bevis for at Gaddafi hadde gitt ordre om målrettede angrep mot sivile.

Noe av årsaken til den feilaktige fremstillingen av situasjonen i Libya skyldtes propaganda fra opprørerne selv. Blant annet Amnesty International har avdekket at opprørsgrupper i Libya fabrikkerte bevis på overgrep og vold som Gaddafis militærstyrker visstnok skulle ha begått mot sivile.

22. februar 2011 holdt Gaddafi en trassig tale der han snakket om å rense Libya for fiender «hus for hus». Den rådende oppfatningen i Europa og USA på det tidspunktet var at man sto overfor en situasjon der det kunne forekomme alvorlige overgrep mot sivile, kanskje til og med folkemord. Gaddafis tale påvirket dermed FNs sikkerhetsråds vurdering om hva som måtte gjøres. Det førte til at Sikkerhetsrådet tillot en internasjonal militær intervensjon i Libya.

Internasjonal militærintervensjon i Libya

17. mars 2011, én måned etter at opprøret i Libya startet, vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 1973. Den bestemte at en flyforbudssone skulle opprettes over Libya. I praksis betydde det at Gaddafi-regimet mistet muligheten til å bruke fly i kampen mot opprørerne. For å håndheve denne bestemmelsen ga FN et mandat (godkjennelse) for bruken av internasjonal militærmakt i Libya. Begrunnelsen for en slik militærintervensjon var å beskytte sivile. Mandatet sa ingenting om at intervensjonen kunne fjerne Gaddafi fra makten.

NATO tok ansvaret for militærintervensjonen. 15 land deltok, deriblant Norge. NATO angrep også Gaddafi-regimets militærstyrker på bakken. NATO slapp rundt 7700 bomber over Libya i løpet av de syv månedene operasjonen pågikk. NATO ga samtidig opprørerne våpen og militærtrening. Det ble også satt inn en skjult bakkestyrke på flere hundre soldater fra Qatar.

Opprørsstyrkene inntok byen Sirte 20. oktober 2011, som var den siste av de Gaddafi-kontrollerte byene, der Gaddafi ble funnet og drept. Den libyske borgerkrigen ble offisielt erklært over 23. oktober 2011. Opprørsgrupper fortsatte likevel voldshandlinger gjennom hevnaksjoner, maktkamp og rasistisk motivert vold. Tusenvis av svarte afrikanere ble systematisk fordrevet fra Libya, fordi noen av dem visstnok hadde kjempet for Gaddafi. 

Nicolas Sarkozy var Frankrikes president i 2011 og var den sterkeste pådriveren for militær intervensjon i Libya. Avsløringer har vist at Sarkozys planer ble drevet av et ønske om å styrke Frankrikes posisjon i Nord-Afrika og det franske militærets posisjon i verden, i tillegg til å få en større andel av Libyas olje, og å bedre hans politiske situasjon i Frankrike. I Frankrike er han i dag siktet for å ha mottatt 500 millioner kroner i ulovlig valgkampstøtte fra Gaddafi.

Libya etter Gaddafis fall

Etter en periode med overgangsstyre ble det avholdt valg til en ny nasjonalforsamling i juni 2012. Dette var landets første frie valg på over seks tiår. Siden da har landet vært i kaos. Det ble først en del politisk vold og konflikt mellom restene av den gamle statsmakten med utgangspunkt i hovedstaden Tripoli i vest, og en nyere (da internasjonalt anerkjent) myndighet i Tobruk i øst.

Senere, gjennom forhandlinger i FN-regi, ble det etablert en helt ny koalisjonsregjering, som flyttet inn i Tripoli. Likevel har det vært konflikt og splittelser knyttet til denne løsningen. Deler av nasjonalforsamlingen (parlamentet) anerkjenner ikke den nye, FN-støttede regjeringen. I praksis er det tre regjeringer som konkurrerer om makten.

Den humanitære situasjonen

Libya har blitt et sentralt utfartssted for flyktninger og andre migranter som forsøker å reise til Europa over Middelhavet. Dette har ført til en oppblomstring av menneskehandel og andre former for utnyttelse av sårbare mennesker på flukt. Oljeproduksjonen, som tidligere utgjorde 96 prosent av landets inntekter, har havarert på grunn av rivalisering om kontrollen over oljeressursene.

Libya sank fra 53. plass i 2010 til 94. plass i 2015 på FNs indeks for menneskelig utvikling (HDI). Indeksen måler forventet levealder, utdanning og inntekt. I 2018 beregnet FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA) at 1,1 millioner mennesker i Libya har behov for humanitær assistanse.

IS-militser i Libya

Det finnes en rekke militsgrupper i Libya som kjemper om ulike områder. Kontroll over oljeressurser er en viktig drivkraft. Blant de mest ekstreme gruppene som har fått fotfeste i Libya, er militser som har sluttet seg til terrororganisasjonen Den islamske staten (IS). Disse IS-militsene tok kontroll i områder rundt byen Sirte langs Middelhavskysten. Den FN-støttede regjeringen har tillatt USA å angripe IS-mål i Libya med bruk av luftangrep og overvåking, men ikke bakkestyrker.

Konflikten i Libya har også bidratt til å skape eller forsterke andre konflikter i regionen. Dette gjelder blant annet konflikten i Mali, og konflikten og kampen mot terrorgruppen Boko Haram i Nigeria og i de andre landene rundt Tsjad-sjøen.

FNs rolle i konflikten

17. mars 2011 ble FNs sikkerhetsråd enig om resolusjon 1973 som tillot en militær intervensjon (inngripen) i Libya. Ti land av de 15 landene i Sikkerhetsrådet stemte for resolusjonen, mens fem land avstod fra å stemme (Brasil, India, Kina, Tyskland og Russland).

Den afrikanske union (AU) var også positive til Sikkerhetsrådets resolusjon på dette tidspunktet, blant annet fordi resolusjonen uttrykte støtte til AUs diplomatiske spor overfor Gaddafi-regimet. AUs diplomatiske initiativ fikk likevel ikke tid til å bli utprøvd før den militære intervensjonen ble iverksatt.  

I følge resolusjonen var hovedformålet med intervensjonen å beskytte sivile i Libya. Libya-krigen anses derfor som det første tilfellet hvor Sikkerhetsrådet autoriserer maktbruk ut ifra prinsippet om beskyttelsesansvar (Responsibility to Protect), fremfor den tradisjonelle begrunnelsen om å ivareta internasjonal fred og sikkerhet. 

Les mer om FNs prinsipp om «ansvar til å beskytte» her

Mange ulike FN-organisasjoner har vært til stedet i Libya siden 1960-tallet. Det er rundt 15 FN-organisasjoner, programmer og fond i Libya i dag. I tillegg har FN et politisk, fredsbyggende oppdrag i Libya (United Nations Support Mission in Libya - UNSMIL).

FN har stått i spissen for å få til forhandlinger mellom de ulike partene i konflikten i Libya. I januar 2016 ble det enighet om en ny koalisjonsregjering som FN bidro til å forhandle frem. Den FN-støttede overgangsregjeringen flyttet inn i Tripoli i mars 2016. Den FN-støttede regjeringen har likevel lite innflytelse og kontroll på landet som i praksis er delt mellom en rekke militsgrupper. 

NATO får kritikk for militæroperasjonen

Den internasjonale NATO-styrken har blitt kritisert for å spille en for aktiv rolle i borgerkrigen og for å tøye FN-mandatet for langt. Mandatet var å håndheve en flyforbudssone, men resultatet ble at NATO bidro til å styrte Gaddafi-regimet. Den afrikanske union (AU), Kina og Russland var blant de som mente at FN-mandatet hadde blitt misbrukt. Misnøyen mot NATO-intervensjonen i Libya påvirket også argumentasjonen mot å gripe inn i borgerkrigen i Syria. 

FNs menneskerettighetsråd etablerte en uavhengig granskningskommisjon (The International Commission of Inquiry on Libya) som skulle undersøke potensielle folkerettsbrudd under Libya-krigen. Granskningskommisjonen konkluderte med at både Gaddafi-regimet og opprørere hadde begått krigsforbrytelser, og at disse pågikk også etter at Gaddafi-regimet hadde falt.

Granskningskommisjonen fant at minst 60 sivile hadde blitt drept som følge av NATOs bombekampanje. Human Rights Watch (HRW) har konkludert med at minst 72 sivile ble drept av NATO-bombingen. HRW kritiserer NATO for verken å ha anerkjent eller undersøkt disse tilfellene selv, blant annet fordi folkeretten påkrever å gi erstatning til eventuelle etterlatte. 

Norges rolle i konflikten

Norge deltok med kampfly i militæroperasjonen i Libya i 2011. De norske kampflyene slapp 588 bomber mot ulike mål i Libya. 13. september 2018 la det norske Libya-utvalget frem sin evalueringsrapport om norsk krigsdeltakelse i Libya. I forbindelse med offentliggjøringen av rapporten kommer det frem at norske fly bombet Gaddafis hovedkvarter under krigen. Angrepet skjedde til tross for at den norske regjeringen hadde uttalt at deres mål ikke var å styrte Gaddafi-regimet. Begrunnelsen for bombingen av hovedkvarteret var at det ble ansett som et militært mål. 

Libya-utvalget har også undersøkt rapporter om sivile dødsfall, blant annet Human Rights Watch sin rapport fra 2012, som konkluderte med at minst 72 sivile ble drept av NATO-bombingen. Libya-utvalget skriver at halvparten av de 72 drepte skjedde under et angrep 8. august 2011, som var etter at Norge hadde avsluttet sin militære deltakelse i Libya, 1. august 2011. NATO-operasjonen, uten norsk deltakelse, fortsatte frem til 31. oktober 2011.

Kritikere av Norges militære deltakelse i Libya

Kritikere i Norge peker på at avgjørelsen om å sende norske fly til Libya skjedde uten en skikkelig og åpen diskusjon, og at Norge var med å bryte FN-mandatet fordi operasjonen i for stor grad siktet på å velte Gaddafi-regimet. 

Jussprofessor Ståle Eskeland har hevdet at fraværet av et formelt vedtak i regjeringen var i strid med Grunnlovens paragraf 28. Professor Ola Tunander dokumenterer i sin bok «Libyakrigen» hvordan Norge og NATOs beslutning om å gripe inn militært i Libya ble tatt på sviktende grunnlag, blant annet ved manglende forståelse av situasjonen og hvem opprørerne var. Tunander har kritisert Libya-utvalget for ikke å ta innover seg viktige avsløringer som den britiske granskningsrapporten og andre har gjort i forbindelse med Libya-operasjonen og medias rolle.    

Jussprofessor Geir Ulfstein hevder at Norge utover i militæroperasjonen brøt FN-mandatet, siden Norge fortsatte å bombe Gaddafi-mål etter at Gaddafi-regimets evne til å angripe sivile var betydelig svekket. Det norske Libya-utvalget konkluderte derimot med at Norge ikke hadde brutt FN-mandatet i Libya. 

Professor Kristian Berg Harpviken påpeker at Norge ble lurt av opprørernes propaganda. Professor Rune Ottosen skrev i Aftenposten (27. sep. 2018) at det ikke bare var internasjonale medier som «hausset opp trusselen» fra Gaddafi-regimet, men at dette også gjaldt norske medier.     

Kilder

BBC, NRK, VG, Aftenposten, Dagsavisen, Klassekampen, International Crisis Group, regjeringen.no, un.org, FNs menneskerettighetsråd, Human Rights Watch.

Bøker/Tidsskrifter/ Rapporter: