[[suggestion]]
Vest-Sahara

Bakgrunn

Vest-Sahara var spansk koloni fram til midten av 1970-tallet og het da Spansk Sahara. Nabostatene Marokko og Mauritania mente begge at Vest-Sahara hadde vært en del av deres land før Spania kolonialiserte området. Begge landene gikk derfor inn i Vest-Sahara med militærstyrker i 1975. Samtidig erklærte frigjøringsbevegelsen Polisario Vest-Sahara for selvstendig.

I 1975 avviste Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ) kravene til Mauritania og Marokko om at Vest-Sahara tilhørte noen av dem. Mauritania gikk etter hvert bort fra kravet, mens Marokko fortsatte sin okkupasjon av Vest-Sahara.

Selv om både FN og ICJ forlangte at det skulle holdes en folkeavstemning om saken, ble ikke dette fulgt opp av marokkanske myndigheter.

Okkupasjon og geriljakrig

Polisario begynte frigjøringskampen med regulær krigføring, men gikk etter hvert over til geriljakrigføring da dette viste seg å være mer effektivt i kampen mot den marokkanske hæren. Geriljakrigføring kjennetegnes med små styrker og uventende angrep mot en militært sett sterkere fiende.

Mens Polisario fikk støtte av venstreorienterte land som Algerie, Libya, Cuba og Jugoslavia, ble Marokko støttet av sine nære allierte Frankrike og USA. Nok en gang ble en konflikt om avkolonialisering en del av den kalde krigen, slik både Øst-Timor og Angola opplevde samme år.

Etter noen sammenstøt med Polisario-geriljaen, som ga store tap, valgte Marokko å konsentrere seg om den strategisk viktigste delen av Vest-Sahara. Området omfatter de viktigste byene og landets verdifulle fosfor- og fiskeforekomster. Dette er naturressurser Marokko gjerne vil ha og som samtidig finansierer okkupasjonen. Marokko bygget dermed murer av sand rundt hele området, satte opp piggtråd og la ut landminer.

I årenes løp har murer og piggtråd blitt flyttet flere ganger og området har blitt større. Prosessen har møtt store protester og angrep fra saharawi-befolkningen og Polisario.

Muren har i praksis delt Vest-Sahara i to: en del i vest som okkuperes av Marokko og som utgjør ca 2/3 av territoriet, og en del i øst som kontrolleres av saharawiene selv. Polisario erklærte opprettelsen av Den saharawiske arabiske demokratiske republikk (SADR) i 1976, som hevder suverenitet over hele territoriet Vest-Sahara.

Muren som deler landet i to

Kartet over viser Vest-Sahara og dets naboland, Marokko, Algerie og Mauritania. Den røde streken som strekker seg fra Marokko i nord, gjennom Vest-Sahara til kysten i sør, er den 2700 km lange muren som Marokko har bygd.

Muren ble primært bygd på 1980-tallet. Israel har hjulpet Marokko med å bygge et omfattende elektronisk overvåkningssystem langs muren, basert på erfaringene fra den israelske okkupasjonen av de palestinske områdene Vestbredden og Gazastripen.

Marokko har bosatt rundt 400 000 marokkanere i det okkuperte Vest-Sahara, i strid med folkeretten. I tillegg til å bruke mur og piggtråd for å dele Vest-Sahara, har Marokko også etablert et av verdens største landminefelt.

Et flertall av den opprinnelige befolkningen i Vest-Sahara, saharawiene, lever som flyktninger i Algerie.

Partene i konflikten

  • Marokko – ledes av kong Mohammed den sjette.
  • Polisario – er den ledende frigjøringsbevegelsen for det saharawiske folket. Kontrollerer den frigjorte, østlige delen av Vest-Sahara. Krever suverenitet over hele Vest-Sahara, et land de kaller Den saharawiske arabiske demokratiske republikk (SADR).

Øvrige aktører

  • Frankrike – er Marokkos nærmeste allierte. Frankrike beskytter Marokko i FNs sikkerhetsråd. Frankrike sørger også for at EU inngår handelsavtaler for de okkuperte områdene med Marokko, som er i strid med folkeretten.
  • Spania – den tidligere kolonimakten, fullførte ikke sine internasjonale forpliktelser da de lot territoriet bli okkupert på 1970-tallet. Spania regnes av det spanske rettsvesen å fortsatt være kolonimakten i Vest-Sahara, rettslig sett.
  • MINURSO – FNs fredsbevarende styrke i Vest-Sahara.
  • Den saharawiske sivilbefolkningen – over halvparten er flyktninger og bor i nabolandet Algerie.
  • Algerie og Mauritania – delvis berørte og involverte naboland. Begge vil støtte enhver avtale som Marokko og Polisario/SADR kommer til enighet om, men har FN-planen om folkeavstemning som utgangspunkt.

Våpenhvile, men ingen folkeavstemning

Vest-Saharas opprinnelige befolkning, saharawiene, har lidd som følge av konflikten. FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) beregnet i 2018 at det bodde 173 600 saharawier i flyktningleirer i Algerie, i et område som regnes som ubeboelig. Flyktningene er avhengige av hjelp utenfra for å overleve. Situasjonen har blitt verre de siste årene på grunn av nedgang i bistand, og frustrasjonen er stor både blant flyktningene og saharawi-befolkningen i de okkuperte områdene.

På slutten av 1980-tallet ble det, ved hjelp av FNs spesialutsending, påbegynt forhandlinger mellom Marokko og Polisario. I 1991 klarte partene å inngå en våpenhvileavtale, og det ble bestemt at det skulle avholdes folkeavstemning i 1992 om Vest-Saharas uavhengighet.

FNs fredsbevarende styrke, MINURSO, skulle overvåke våpenhvilen og gjennomføre folkeavstemningen. Det har ikke vært sammenstøt mellom Polisario og den marokkanske hæren etter 1991. Likevel ble det ikke avholdt en folkeavstemning.

Saharawiene gjør motstand

Høsten 2010 økte spenningen mellom regjeringsstyrkene og befolkningen i Vest-Sahara. Rundt 12 000 saharawier satte opp en provisorisk leir på stedet Gdeim Izik, utenfor hovedstaden El Aaiún i det okkuperte Vest-Sahara, i protest mot marginaliseringen og menneskerettighetssituasjonen. Etter at den stille protesten hadde pågått i en måned, grep marokkansk politi inn med bruk av helikopter og vannkanoner for å tvinge demonstrantene vekk fra området. Raseringen av leirene førte til voldelige sammenstøt mellom demonstranter og sikkerhetsstyrkene, med drepte og skadde på begge sider.

I dagene som fulgte fant det sted store demonstrasjoner i El Aaiún. Demonstrantene kastet steiner mot politiet, satte fyr på bygninger, blant annet en TV-stasjon. Marokkanske myndigheter anklaget Algerie for å støtte Gdeim Izik-leiren økonomisk, og spansk presse ble beskyldt for å støtte saharawiene og feilinformere om situasjonen i Vest-Sahara. Dette gjordet at utenlandske journalister ble hindret i å reise i området eller ble utvist fra området.

Mellom februar og mai 2011 var det nye demonstrasjoner som en reaksjon på hendelsene i Gdeim Izik, og demonstrasjonene spredte seg til flere steder i landet før de ebbet ut. Gdeim Izik-leiren ble etablert og slått ned på bare dager i forveien av at «den arabiske våren» tok til i andre nordafrikanske land.

Ledende menneskerettighetsaktivister er dømt til livstid i fengsel for å skulle ha etablert protestleiren. Dommene fant sted uten at det ble framført bevis, og utelukkende basert på rapporter fra politiavhør.

I januar 2015 opprettet Polisario en militærpost i en havnelandsby helt i sør og begynte i februar 2017 å nekte marokkanske lastebiler gjennomfart til Mauritania.

FNs rolle i konflikten

FNs sikkerhetsråd og generalforsamling var svært tydelige på å fordømme den marokkanske og mauritanske invasjonen av Vest-Sahara i 1975. Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ) fant de to statenes krav på territoriet som grunnløse.

Helt siden 1957 har FN krevd at retten til selvbestemmelse for saharawiene må respekteres. Vest-Sahara er det eneste gjenværende territoriet på det afrikanske kontinent som FN fortsatt behandler som et uløst kolonispørsmål, og det største gjenværende koloniområdet på FNs Generalforsamlings lister.

En avtale om våpenhvile og folkeavstemning ble underskrevet av begge parter i 1991, og FN opprettet den fredsbevarende styrken MINURSO i 1991. Styrkene skulle følge med på at våpenhvilen ble overholdt. Den fikk i oppdrag å gjennomføre den avtalte folkeavstemningen. Våpenhvilen ble overholdt, men på grunn av uenighet om hvordan fredsavtalen skulle tolkes, ble det ikke gjennomført en avstemning.

Det store spørsmålet i forbindelse med avstemningen var lenge hvem som skulle ha stemmerett. MINURSO konkluderte listen over de stemmeberettigede i 2000, men Marokko nektet å akseptere listen. Marokko hevdet lenge at også de tilflyttede marokkanerne bør ha rett til å stemme. Da Polisario gikk med på dette har Marokko siden gått vekk fra å akseptere en folkeavstemning, uansett hvem som deltar i den.

FN har en egen spesialutsending for Vest-Sahara som legger til rette for fredssamtaler. Polisario vil bare akseptere en løsning som respekterer saharawienes rett til selvbestemmelse og de inngåtte avtalene om folkeavstemning. Marokko vil kun akseptere en løsning som innebærer at territoriet som de har okkupert skal innlemmes i Marokko. Marokko vil ikke gå med på en løsning som medfører at folket selv skal få bestemme territoriets status.

Selv om den væpnede konflikten er opphørt har FN valgt å beholde styrken (MINURSO) i landet. MINURSO er den eneste moderne FN-operasjonen i verden som ikke har mandat til å rapportere på menneskerettighetsovergrep.

Marokko bryter våpenhvilen

2016 utviste Marokko en stor del av FN-personellet fra Vest-Sahara. Grunnen var at den daværende generalsekretæren i FN, Ban Ki-moon, hadde brukt ordet «okkupasjon» for å beskrive Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara, noe Marokko mente ikke var nøytralt nok. Generalsekretæren hevdet at ordbruken var et uhell og at FN ikke har tatt side i konflikten. Ban Ki-moon og MINURSO fikk bare en delvis støttende uttalelse fra FN sikkerhetsråd. Marokko åpnet deretter muren i sør og bygget en ny vei. Denne byggingen var et alvorlig brudd på våpenhvilen fra 1991. Inntil da hadde det ikke skjedd endringer på bakken siden 1991.

I 2016 og 2018 vant Polisario saker i Den europeiske unions domstol. Dommene konkluderte at EU ikke kan inngå i handelsavtaler med Marokko når det gjelder Vest-Sahara. EU-kommisjonen valgt likevel å overse dette og inngikk i 2018 nye handels- og fiskeriavtaler med Marokko for de okkuperte områdene som om ingen dom hadde funnet sted.

Kilder

BBC, The Guardian, MINURSO, Aftenposten, Støttekomiteen for Vest-Sahara, Reuters, Klassekampen.

Relaterte land og konflikter

Les våre landprofiler for land involvert i konflikten:

Les våre konfliktprofiler som er relatert til konflikten: