Nå har vi slått sammen FN.no og Globalis til ett nettsted.

Fra nå av finner du det beste av innholdet fra Globalis og FN.no her

Afghanistan

Bakgrunn 

Afghanistan har en historie som uavhengig kongedømme helt tilbake til 1700-tallet. Dagens konflikt kan ses i sammenheng med endringer som fant sted etter at det langvarige kongedømmet ble vippet av tronen i 1973. Et nytt statskupp brakte et kommunistisk parti til makten i 1978. Kommunistregjeringen tok initiativ til omfattende reformer, slik som jordreform og en kraftig styrking av kvinners rettigheter. Dette skapte konflikt mellom regjeringen og mer konservative, islamske krefter i landet. Konflikten utløste en borgerkrig. 

Borgerkrigen førte til at Sovjetunionen invaderte Afghanistan for å sikre at kommunistregjeringen ikke skulle falle. Sovjetiske styrker økte raskt til 100 000 soldater og var i utgangspunktet militært overlegne de afghanske motstandsstyrkene. Men den afghanske motstandsbevegelsen, kjent som Mujahedin, fikk stor internasjonal støtte, blant annet av USA, Saudi-Arabia, Pakistan og Kina. Krigen mot kommunistene ble avsluttet da Sovjetunionen trakk sine styrker ut i 1989, og kommunistregjeringen falt i 1992. 

Antallet liv som gikk tapt i løpet av krigen er usikkert, men beregnes å være mellom 800 000 og 2 millioner, hvor rundt 90 prosent var sivile. I tillegg ble mellom 5-10 millioner afghanere drevet på flukt til nabolandene Iran og Pakistan. Ødeleggelsene etter krigen, og maktvakuumet som fulgte, gjorde at ulike opprørsgrupper fortsatte krigføringen seg i mellom. Borgerkrigen varte fram til den islamistiske Taliban-bevegelsen tok kontroll over Kabul og regjeringsmakten i 1996, med militær støtte fra Pakistan og økonomisk støtte fra Saudi-Arabia. Taliban tillot deretter å la terrornettverket al-Qaida etablere sin hovedbase i Afghanistan, noe som la grunnlaget for begynnelsen på dagens konfliktsituasjon.    

2001: USA invaderer Afghanistan

Al-Qaida, ved lederen Osama bin Laden, hevdet å stå bak terrorangrepet på USA 11. september 2001. USA krevde å få Bin Laden utlevert uten hell. 7. oktober angrep derfor USA Afghanistan, og påberopet seg retten til selvforsvar som følge av terrorangrepet. I samarbeid med opprørsgrupper i den såkalte Nordalliansen i Afghanistan, gikk amerikanske styrker mot Kabul og styrtet Taliban-regimet to måneder seinere.

Til tross for Taliban-regimets fall var ikke krigen over. Etter å ha unngått fullstendig nederlag i 2002, regrupperte det gjenværende Taliban seg mot grensene til Pakistan. Herfra gjenopptok de i 2005 en omfattende geriljakrig mot de afghanske myndighetene og de internasjonale styrkene i landet. Kampene økte i antall år for år, og i løpet av 2007-2008 hadde Taliban gjenvunnet mye av kontrollen over det sørlige og østlige Afghanistan.

2002-2007: To vestlige operasjoner parallelt 

I 2001 ga FNs sikkerhetsråd mandat til en internasjonal militærstyrke i Afghanistan. Operasjonen het International Security Assistance Force (ISAF) og skulle ivareta sikkerheten i Kabul og omkringliggende områder. Med i ISAF var blant annet mange britiske soldater og en gruppe norske. Senere fikk ISAF ansvar for å drive operasjoner i hele Afghanistan, og var under ledelsen av NATO fra 2003.

Mens ISAF i utgangspunktet skulle beskytte regjeringen i Kabul, handlet den USA-ledede operasjonen, Operation Enduring Freedom, om å bekjempe al-Qaida og Taliban i hele Afghanistan. Den ene operasjonen handlet altså om i å bistå i gjenoppbyggingen av den afghanske staten, mens den andre handlet om terrorbekjempelse.

De to operasjonene hadde separate målsetninger og kommandostrukturer fram til 2007, noe som skapte en rekke problemer. Avtaler som ble inngått med lokale krigsherrer i kampen mot Taliban og al-Qaida, ble et hinder når regjeringen i Kabul, med støtte fra ISAF, skulle etablere sin maktposisjon i hele landet fra 2004.

De lokale krigsherrenes rolle i konflikten

Siden Taliban-regimet mistet makten i Kabul, har konflikten i Afghanistan hovedsakelig stått mellom den vestlig-støttede regjeringen i Kabul og opprørsstyrker med Taliban i spissen. Noe av det som har gjort det vanskelig å vinne over opprørerne og bygge en stabil stat har vært at krigføringen samtidig har endret på lokale maktforhold. Dette har igjen skapt nye konflikter, eller gjenopplivet gamle, hvor lokale grupperinger, klaner og krigsherrer har spilt en avgjørende rolle. 

Sentralmakten i Kabul har representert en potensiell trussel mot lokale aktørers maktposisjon. Mange har derfor hatt interesse av å støtte opprørsgrupper som Taliban, selv om de i utgangspunktet ikke sympatiserte med dem. Mangel på kunnskap om de lokale maktforholdene, kombinert med mangelen på en enhetlig strategi og kommandostruktur, har gjort det vanskelig for de internasjonale styrkene å skape fred og stabilitet i Afghanistan. 

2008-2014: Obama trapper opp før han trapper ned

I et forsøk på å gjenvinne den militære overtaket bestemte USAs president Barack Obama seg i 2008 for å øke antallet amerikanske soldater i Afghanistan kraftig. I løpet av 2009-2010 økte antallet fra under 50 000 til mer 130 000. USAs militære offensiver drev Taliban tilbake på flere fronter, men gjenvant på ingen måte kontrollen over landsbygda. Med en gang de amerikanske troppene var trukket tilbake, dominerte Taliban igjen områder de måneder før hadde mistet. 

Tilbaketrekkingen av amerikanske soldater begynte i 2011 og ble sluttført i 2014, med unntak av noen som skal drive opplæring av, og gi støtte til, den afghanske hæren. I tillegg ble det igjen en liten amerikansk styrke som skulle delta i spesifikke operasjoner rettet mot al-Qaida. Regjeringen startet flere forsøk på å komme i dialog om fred med Taliban, men Taliban nektet å forhandle så lenge det var utenlandske soldater stasjonert i Afghanistan.

Konflikten fortsetter 

Den afghanske regjeringen og dens internasjonale støttespillere har ikke oppnådd fred og stabilitet i Afghanistan. I 2017 viste FNs politiske operasjon i Afghanistan (UNAMA) at det totale tallet på drepte og skadde sivile i Afghanistan har økt år for år siden 2012. Rapporten hevder at opprørsgrupper, med Taliban i spissen, stod for over 60 prosent av de rammede i 2016. I tillegg har Den islamske staten (IS) blitt en aktør i konflikten, noe som rapporten frykter vil føre til økt konflikt mellom sunni- og sijamuslimer i Afghanistan, siden IS målrettet angriper sjiamuslimer.

FNs rolle i konflikten 

USA hadde ikke noe bestemt mandat fra FN da de i oktober 2001 startet militære aksjoner mot Afghanistan. De påberopte seg retten til selvforsvar, forankret i FN-paktens artikkel 51. Mange folkerettseksperter er uenig i en slik tolkning av selvforsvarsretten. Det er også uenighet om hvorvidt resolusjonen som kom fra FNs sikkerhetsråd i etterkant av USAs invasjon (res. 1368) skal tolkes som en bekreftelse på at USA hadde rett til å bruke makt mot Afghanistan i selvforsvar. Folkerettsekspert Ståle Eskeland er blant de som mener at det verken forelå en selvforsvarssituasjon eller mandat fra FNs sikkerhetsråd, og at angrepet på Afghanistan dermed var en aggresjonsforbrytelse etter folkeretten.      

20. desember 2001 vedtok FNs sikkerhetsråd å tillate en internasjonal militærstyrke i Afghanistan for å ivareta sikkerheten i Kabul og omkringliggende områder. Denne styrken het International Security Assistance Force (ISAF) og ble ledet av Storbritannia frem til NATO tok over ledelsen i august 2003. Samme år ble mandatet utvidet til å gjelde hele Afghanistan. ISAF-operasjonen ble avsluttet i 2014.

Fra 2002 har FN hatt et eget politisk oppdrag i Afghanistan, UN Assistance Mission in Afghanistan (UNAMA), som utgjør ca. 1500 sivilt ansatte og 14 militære rådgivere. Noen av oppgavene til UNAMA er å bistå valgprosesser, samt å observerer de over 30 FN organisasjonene og programmene som arbeider i Afghanistan. Blant disse er FNs utviklingsfond (UNDP), Verdens helseorganisasjon (WHO), FNs organisasjon for flyktninger (UNHCR), FNs jordbruksorganisasjon (FAO), og FNs hjelpeorganisasjon for barn (UNICEF). 

FN hadde forøvrig prosjekter i Afghanistan allerede på 1950-tallet. Under den sovjetiske okkupasjonen drev UNHCR flyktningleire for afghanere både i Pakistan og Iran. FN har også satt inn store ressurser på minerydding. Gamle miner er et stort problem i jordbrukslandet Afghanistan.

Norges rolle i konflikten

Norge har bidratt med soldater og penger til gjenoppbygging av Afghanistan helt siden ISAF ble opprettet i 2002. Norges operasjonsområde har hele tiden vært begrenset til Faryab-provinsen og Meymaneh i de nordlige delene av landet. NATO har flere ganger anmodet flere land om å bidra sør i Afghanistan, hvor kampene mot Taliban har vært særlig blodige. Norge har ikke sendt soldater til disse områdene.

Norge bidro de første årene med rundt 400 soldater, og senere med over 500. Til sammenlikning er den totale ISAF styrken på omtrent 130 000 soldater, 90 000 av disse er amerikanske, mens 9500 er britiske. Norge bidrar også med spesialstyrker fra Hærens Jegerkommando/Forsvarets Spesialkommando, som sendes ut på kortere oppdrag med jevne mellomrom. Norge bidrar også med personell til å trene opp afghanske politistyrker og den nasjonale hæren. Totalt sett, mellom 2002 og 2014, bidro ca. 8 500 norske menn og kvinner militært og sivilt i Afghanistan. I tillegg til å bidra med soldater og annet personell, bidrar Norge med penger til utvikling. 

Regjeringen besluttet at Norge skulle gi 750 millioner kroner i årlig bistand til Afghanistan i perioden 2008 til 2012. 46 prosent av disse pengene ble kanalisert gjennom det som kalles Afghanistans rekonstruksjonsfond, som administreres av Verdensbanken. Resten av den norske bistanden kanaliseres gjennom ulike FN-organisasjoner og frivillige organisasjoner som Røde Kors, Flyktningehjelpen og Kirkens Nødhjelp. Det totale bidraget til utviklingen er likevel mindre enn pengene som årlig bevilges til militære operasjoner. Disse var i 2011 budsjettert til å koste 1,13 milliarder kroner.

NATO fulgte opp avslutningen av ISAF-operasjonen med en nye operasjon i Afghanistan, Resolute Support Mission, fra 1. januar 2015. Den operasjonen har som mandat å bidra med opplæring, trening og støtte til afghanske styrker. I følge Den norske regjeringen, vil den norske innsatsen i større grad konsentreres om sivil bistand fremover (2016). 

Tidslinje over konflikter i Vest-Asia

  • Områder vi i dag kjenner som Tyrkia, Syria og Irak var lenge en del av en mye større politisk, sosial og religiøs orden, kalt Det osmanske riket. Det var et sunni-muslimsk imperium hvor tyrkere dominerte over arabere, kurdere og andre fra år 1299 til slutten av første verdenskrig. Det førte til opprettelsen av staten Tyrkia i 1924. Områder vi i dag kjenner som Iran og Afghanistan var ikke en del av Det osmanske riket.

  • Da første verdenskrig tok knekken på det allerede svake Osmanske riket tok de europeiske stormaktene over mye av makten i området. Da europeerne hadde blitt enige om hvor grensene skulle gå i Midtøsten, ble det kurdiske samfunnet splittet og havnet i fire forskjellige land: Tyrkia, Syria, Irak og Iran. Dette ble starten på kurdernes kamp for selvstendighet. Kartet viser et område hvor det bor mange kurdere. Det strekker seg over flere landegrenser og blir ofte kalt Kurdistan.

  • Frankrike og Storbritannia tok kontrollen over flere sentrale områder i Midtøsten. De tegnet opp grenser og delte områdene mellom seg. Egypt hadde da allerede vært flere tiår under britisk kontroll.

  • Andre verdenskrig svekket Frankrike og Storbritannias evne til å bevare sine imperier. Flere av dagens stater i Midtøsten ble etablert/selvstendige i denne perioden: 

    - Libanon i 1943

    - Syria i 1944

    - Jordan i 1946

    - Israel i 1948

    - Egypt i 1952

  • I 1951 ble Mohammad Mossadeq Irans første demokratisk valgte leder. En slik demokratisering truet vestlige oljeinteresser i Iran. Det førte til at Storbritannia og USA bidro til å avsette Mossadeq gjennom et statskupp i 1953, for deretter å gi makten tilbake til den vestligvendte diktatoren Shah Pahlavi. Statskuppet påvirket iranernes holdninger til Vesten, noe som bidro til den islamske revolusjonen i 1979. Bildet viser en pro-Mossadeq demonstrasjon i Teheran i 1952. Foto: Wikimedia Commons 

  • I 1958 klarte irakerne det iranerne fem år tidligere ikke hadde klart, nemlig å bli kvitt det britisk-amerikanskstøttede kongedømmet som styrte landet deres. Irak ble da en selvstendig stat. Irakerne var inspirert av revolusjonen i Egypt i 1952, hvor ideologien var arabisk nasjonalisme og anti-imperialisme. Irak var med i Bagdad-pakten som forpliktet Irak å støtte den britiske invasjonen av Egypt i 1956. Dette skjedde mot irakernes vilje, noe som utløste den irakiske revolusjonen.

  • Med unntak av Tyrkia, forsøkte landene i Midtøsten å ha en nøytral posisjon under den kalde krigen (1947-1991). Men presset fra supermaktene var så stort at de i praksis måtte velge side. Relasjonene kunne endre seg over tid. De landene som hadde gjennomgått en revolusjon vendte seg gjerne vekk fra Vesten og over til Sovjetunionen. Kartet viser hvilken side de ulike statene favoriserte rundt år 1970.

  • Syria ble uavhengig fra Frankrike i 1944, og i 1970 tok Hafez al-Assad (på stolen til høyre) makten i Syria gjennom et militærkupp via det syriske Ba'ath-partiet. Sønnen Bashar al-Assad (i midten til venstre) overtok ledelsen i år 2000 og er fortsatt president i Syria. Foto: Wikimedia Commons

  • Det sosialistiske arbeiderpartiet PKK er en militær og politisk organisasjon for kurdere, først og fremst i Tyrkia. PKK har vært den fremste organisasjonen for kurdernes kampen mot tyrkisk overmakt (Les mer om kurdernes kamp her)

  • 1) Den islamske revolusjonen i Iran.

    2) Sovjetunionen invaderer og okkuperer Afghanistan.

    3) Saddam Hussein blir president i Irak, noe som førte til Irak-Iran-krigen året etter.

  • Regimet til den iranske sjahen ble styrtet under den islamistiske revolusjonen i 1979. De nye makthaverne, med den religiøse lederen ayatollah Khomeini i spissen, satt religionen i sentrum av politikken. Et nytt diktatur oppstod, et som var uavhengig av vestlig dominans, men som samtidig innførte en form for islamistisk styre i Iran (Les mer om Iran her). Bildet viser et maleri av Khomeini på en vegg i Teheran. Foto: Kamyar Adl/Flickr. 

  • Sovjetunionen invaderte Afghanistan i forsøk på å redde det kommunistiske diktaturet i landet. Motstandskrigerene, kjent som Mujahedin, fikk massiv internasjonal støtte, blant annet av USA, Pakistan og Kina. Osama bin Laden (bildet) var blant de arabiske fremmedkrigerne som reiste til Afghanistan for å føre såkalt hellig krig mot kommunistene. Dette ble begynnelsen på opprettelsen av al-Qaida. Foto: Hamid Mir/Canada Free Press 

  • Året etter Saddam Hussein ble president i Irak gikk Irak til angrep på Iran. Rundt 30 land støttet krigføringen, ofte med støtte til begge landene samtidig. De viktigste bidragsyterne var Sovjetunionen, USA, Frankrike og Kina. Mest støtte gikk til Irak, inkludert komponenter til utvikling av masseødeleggelsesvåpen. Den amerikanske støtten til Irak under krigen forverret iranernes syn på USAs rolle i Midtøsten.

  • Under Irak-Iran-krigen angrep irakiske styrker også kurderne nord i Irak. Den militære kampanjen mot kurderne (og andre minoriteter i Irak), kalt Anfal-kampanjen, varte over flere år og toppet seg i 1988. Norge og andre har anerkjent overgrepene mot kurderne som folkemord. Mellom 50 000 og 100 000 mennesker ble drept, blant annet som følge av kjemiske våpen.

  • Saudi-Arabia følte seg truet av irakisk ekspansjon da Irak invaderte Kuwait august 1990. Osama bin Laden ville beskytte Saudi-Arabia og de hellige byene Mekka og Medina med hans "hellige krigere". Men Saudi-Arabia avslo bin Ladens tilbud og inviterte istedet amerikanske styrker inn. Dette påvirket bin Ladens politiske syn, noe som bidro til at al-Qaida rettet sine angrep mot USA. Gulfkrigen endte med at en internasjonal koalisjon med USA i spissen, og med FN-mandat, presset irakiske styrker tilbake til Bagdad i begynnelsen av 1991.

  • Etter Gulfkrigen bestemte FNs sikkerhetsråd å sanksjonere Irak ytterligere. USA og Storbritannia sørget for at FN-sanksjonene ble opprettholdt frem til 2003, og utførte også bombetokter i Irak i denne perioden. Sanksjonene rammet sivilbefolkningen hardt og ble sterkt kritisert av mange land. Unicef beregnet at flere hundretusen barn døde som følge av disse sanksjonene. Bildet viser den irakiske FN-ambassadøren som kritiserer USA og Storbritannia i Sikkerhetsrådet. Foto: UN Photo/Evan Schneider.

  • Etter at det sovjetisk-støttede regimet i Afghanistan brøt sammen i 1992, ble Afghanistan kastet ut i en borgerkrig mellom konkurrerende krigsherrer. Den islamistiske gruppen Taliban kom seirene ut av krigen og regjerte Afghanistan fra 1996 til 2001. Afghanistan var i denne perioden et tilholdssted for Osama bin Laden og al-Qaida. De etablerte egne treningsleire og betegnet seg som Talibans elitesoldater (Les mer om al-Qaida her). Bildet viser Malala Yousafzais bok, jenta som ble skutt av Taliban for å ha krevd skolegang for jenter. Hun vant Nobel fredspris i 2014. Foto: Flickr/Jabiz Raisdana.

  • Terrorangrepet mot USA 11. september 2001 ble startskuddet for en mer aggressiv amerikansk utenrikspolitikk gjennom den såkalte Krigen mot terror. Terrornettverket al-Qaida skulle nedkjempes, sammen med alle som støttet dem. Taliban-regimet i Afghanistan var de første på lista over al-Qaidas støttespillere, noe som førte til en amerikansk-britisk invasjon av landet i oktober 2001 (Les mer om Afghanistan-krigen her).

  • Irak ble neste mål i Krigen mot terror. USA, med allierte, invaderte det oljerike landet uten godkjenning fra FN. USA mente at Irak fortsatt hadde masseødeleggelsesvåpen og samarbeidet med al-Qaida, uten at dette har blitt bevist. Saddam Husseins regime falt som en konsekvens av den ulovlige invasjonen, men ordentlig fred i landet ble det aldri. (Les mer om Irak-krigen her). Bildet viser en amerikansk soldat som markerer overtakelsen av Bagdad i 2003 ved å dekke hodet på en statue av Saddam Hussein med et amerikansk flagg. Foto: Laurent Rebours/Flickr.

  • Våren 2011 brøt det ut store opprør i flere land i den arabiske verden. Protestbevegelsene tok sikte på å endre styresettet i hvert enkelt land, ofte med fokus på menneskerettigheter. Motstanden mot diktaturene inspirerte hverandre, men ga forskjellige resultater. I Syria utviklet et ikkevoldelig opprør seg til en brutal borgerkrig. Les mer om Den arabiske våren her. Bildet viser demonstranter på Tahrir-plassen i Egypt i 2011. Foto: Lilian Wagdy/ Wikimedia Commons.

  • Syria har en viktig strategisk betydning for mange land. Derfor ble både Assad-regimet og opprørerne aktivt støttet av andre stater under borgerkrigen. Assad-regimet fikk støtte fra Russland, Iran og Libanons Hizbollah. Mens opprørerne ble støttet av blant annet USA, Tyrkia, Qatar og Saudi-Arabia. (Les mer om Syria-krigen her.) Borgerkrigen i Syria bidro til fremveksten av IS.

  • Den islamske staten (IS) er en islamistisk militant terrorgruppe som kontrollerer store områder i Irak og Syria. I juni 2014 erklærte de opprettelsen av en stat i dette området. Staten blir ikke anerkjent internasjonalt, men forsøkt nedkjempet med militære midler. Fremveksten av det sunni-orienterte IS skyldes blant annet at en sjia-dominert irakisk regjering har diskriminert sunnimuslimer etter Saddam Husseins regime falt i 2003 (Les mer om IS her).