Nå har vi slått sammen FN.no og Globalis til ett nettsted.

Fra nå av finner du det beste av innholdet fra Globalis og FN.no her

Libanon

Bakgrunn

Libanon ble selvstendig i 1946. Da hadde landet vært under fransk kontroll siden fredsoppgjøret etter første verdenskrig.  

Religiøs tilhørighet er svært viktig i libanesisk politikk og samfunn. Kristne libaneserne har tradisjonelt hatt mye makt på bekostning av sunni- og sjiamuslimer, og i grunnloven står det at presidenten skal være kristen maronitt, statsministeren sunnimuslim, og parlamentspresidenten sjiamuslim. Denne maktfordelingen er basert på en folketelling fra 1932, da de kristne var i flertall. I takt med at den muslimske befolkningen vokste, økte misnøyen mot maktfordelingen i Libanon. Dette skapte konflikt mellom de ulike religiøse grupperingene.

Konflikten i Libanon henger sammen med Israel-Palestina-konflikten. Etter krigen som brøt ut da Israel ble opprettet i 1948, flyktet mange palestinere over grensen til Libanon og ble boende i flyktningleire der. Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) etablerte militærbaser i Sør-Libanon, som ble brukt som utgangspunkt for geriljakrig mot Israel. I 1970 flyttet organisasjonen sitt hovedkvarter til hovedstaden Beirut.

Det var med andre ord en betydelig palestinsk tilstedeværelse i landet. Dette førte til spenning mellom palestinerne og libanesiske nasjonalistiske grupper. Den lokale maktkampen mellom de ulike religiøse gruppene i Libanon blandet seg med Israel-Palestina-konflikten da denne ble utkjempet på libanesisk territorium. Dette utløste borgerkrigen i 1975.    

Borgerkrigen 1975-1990

I 1975 brøt det ut borgerkrig i Libanon. De kristne falangistene angrep en buss med palestinere, etterfulgt av nye angrep på palestinske flyktningleire. Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) gjengjeldte angrepene, og kampene eskalerte raskt. Samtidig kjempet et titalls libanesiske militære grupper med ulik religiøs tilhørighet mot hverandre.

Israel deltok både direkte og indirekte i den libanesiske borgerkrigen. Israel grep inn i Libanon med tropper første gang i 1978. Aksjonen ble fordømt av FN, og israelerne trakk seg ut. FN etablerte en observatørstyrke i grenseområdene. Israel invaderte på nytt i 1982, og ble værende som okkupasjonsmakt i Libanon. Okkupasjonen førte til massiv væpnet motstand. I Sør-Libanon ble blant annet den sjiamuslimske grupperingen Hizbollah opprettet for å bekjempe israelerne.

Israel deltok også indirekte ved at de støttet falangistene både materielt og militært. Samarbeidet førte blant annet til store massakre i de palestinske flyktningleirene Sabra og Shattila. Massakrene ble utført av falangistene mens israelske styrker voktet utgangen til leirene. Israel støttet også South Lebanese Army (SLE), som kjempet mot PLO i Sør-Libanon. Den israelske krigføringen og okkupasjonen førte til at PLOs hovedkvarter ble flyttet til Tunisia. I 1985 trakk Israel seg tilbake, selv om landet beholdt kontrollen over Sør-Libanon.

Også Syria og Iran engasjerte seg i den libanesiske borgerkrigen. Syria hadde strategiske interesser i Libanon, i tillegg til en pågående konflikt med Israel om Golanhøydene. I 1976 invaderte syriske styrker Libanon, og ble værende til 2005. Iran ville støtte den sjiamuslimske delen av befolkningen, og bidro blant annet til opprettelsen den libanesiske, sjiamuslimske organisasjonen Hizbollah.

Hizbollah ble stiftet i 1985 for å bekjempe Israel i Sør-Libanon. Hizbollah har en militær og politisk gren, og har siden borgerkrigen spilt en dominerende rolle i libanesisk politikk.    

Fredsavtale

Borgerkrigen ble offisielt avsluttet da Taif-avtalen trådte i kraft i 1990. Avtalen sikret en mer rettferdig maktfordeling, i tillegg til at de mange militsene skulle avvæpnes. Man regner med at rundt 100 000 mennesker mistet livet i løpet av den femten år lange borgerkrigen. Like mange ble påført varige skader.

Libanon har opplevd mye politisk uro i tiden etter borgerkrigen. Til tross for kollaps av ulike regjeringer og annen politisk ustabilitet, har tiden etter borgerkrigen også vært preget av en sterk vilje til å unngå en ny katastrofal borgerkrig. Libanon forblir likevel et konfliktfullt og delt samfunn, der andre land i regionen blander seg inn og utfordrer maktbalansen lokalt.

Libanon og stormaktene i Midtøsten

Israel kriger med Hizbollah

Mens de fleste andre militærgruppene fra borgerkrigen la ned våpnene etter borgerkrigen, forble Hizbollah bevæpnet. Utover 1990-tallet var det stadige trefninger mellom Hizbollah og Israel, og disse fortsatte etter at Israel trakk seg ut av Sør-Libanon i 2000.

I juli 2006 tok Hizbollah to israelske soldater til fange i forsøk på å få løslatt libanesere som Israel hadde i fangenskap. Israel mente dette var en krigserklæring og svarte med å invadere Libanon med bombefly og bakkestyrker, noe som gikk sterkt utover den libanesiske sivilbefolkningen. Krigen endte etter 34 dager da Israel og Hizbollah inngikk en våpenhvileavtale fremforhandlet av FN. Krigen førte til at FNs sikkerhetsråd utvidet rollen til FN-styrken UNIFIL.

Krigen mellom Hizbollah og Israel i 2006 var også en kamp mellom Israel og Iran, siden Hizbollah fikk enda mer støtte av Iran enn tidligere.

Syrias påvirkning på Libanon

I 2005 ble Libanons sunnimuslimske statsminister, Rafiq Hariri, drept i et attentat i Beirut. Mange mente Syria sto bak dette angrepet, fordi Hariri hadde uttalt seg negativt om deres engasjement i Libanon. Attentatet førte til så massive protester at Syria valgte å trekke ut styrkene de hadde i Libanon.

Etter drapet på Hariri ble libanesisk politikk delt inn i to blokker. Den ene blokken var den såkalte 14. mars-alliansen, som ble støttet av Saudi-Arabia og ledet av statsminister Saad Hariri, Rafiq Hariris sønn. Den andre blokken var den såkalte 8. mars-alliansen, med Hizbollah i spissen. Hizbollah ble på få år den dominerende makten i Libanon, noe som muliggjorde dens krigsdeltakelse i Syria etter 2012.

Hizbollahs støtte til Assad-regimet i Syria-krigen har bidratt til økt polarisering i Libanon, inkludert voldelige sammenstøt mellom sunnimuslimer og alawitter (en religiøs minoritet som Assad-familien tilhører).

Det har også kommet veldig mange flyktninger fra Syria til Libanon. Etter at konflikten i Syria startet, har over én million syrere tatt seg over grensen til nabolandet. Fra før av er Libanon mottakerland for mange palestinske og irakiske flyktninger. Flyktningene utgjør en stor andel av den libanesiske befolkningen, som er på rundt 5 millioner innbyggere.

Iran og Saudi-Arabia rivaliserer i Libanon

Libanon er også offer for rivaliseringen mellom sunnimuslimske Saudi-Arabia og sjiamuslimske Iran. Dette har ført til at Saudi-Arabia ønsker å svekke Hizbollah, siden Hizbollah støttes av Iran. Saudi-Arabia var for eksempel involvert da statsministeren i Libanon, Saad Hariri, trakk seg som statsminister 4. november i 2017. Han erklærte sin avgang på saudiarabisk TV mens han var i Saudi-Arabia. Begrunnelsen han ga var at Iran og Hizbollah hadde for stor makt i Libanon, og at han var redd for sitt eget liv. Hariri kom deretter tilbake i Libanon og fortsatte som statsminister måneden etter.

Mye tyder på at Hariri var under hardt press fra Saudi-Arabia. Hendelsen må derfor forstås i lys av den større konflikten mellom Iran og Saudi-Arabia, der Libanon er kun ett av flere steder denne rivaliseringen utspiller seg. Både Hariri og Saudi-Arabia har nektet for at Saudi-Arabia presset Hariri til å trekke seg som statsminister.

FNs rolle i konflikten

FN har hatt fredsstyrker i Libanon (UNIFIL) siden 23. mars 1978. Da etablerte de en nøytral sone på grensen mellom Israel og Libanon. Styrken ble i første omgang satt inn for å sikre at Israel trakk seg tilbake fra libanesisk territorium som avtalt. FN-troppene skulle også sørge for at Libanon fikk suverenitet over den sørlige delen av landet. Israel trosset imidlertid avtalen med FN da de i 1982 gikk rett gjennom styrkens område og invaderte Libanon på nytt. UNIFILs mandat ble da endret med fokus på å beskytte lokalbefolkningen så godt det lot seg gjøre.

Kontoret for FNs spesialkoordinator for Libanon (UNSCOL) bidrar med lederskap og koordinering for FNs arbeid i Libanon. Kontoret holder til i hovedstaden Beirut. 

Før Israels storoffensiv sommeren 2006 hadde FN trukket ut det meste av personell og hadde bare en liten gruppe observatører igjen i landet. I etterkant av trefningene ble situasjonen imidlertid radikalt endret. FN sendte flere FN-soldater til UNIFIL-oppdraget, som fikk et utvidet mandat. UNIFILs mandat fornyes årlig. 

Etter attentatet på statsminister Rafiq Hariri i 2005 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 1757, som opprettet en undersøkelseskommisjon (UNIIIC). Kommisjonen avsluttet sitt arbeid i 2009, og Spesialdomstolen for Libanon i Haag (STL) ble åpnet samme år. Innledningsvis forventet mange at Syria ville få skylden for attentatet, men i januar 2011 kom det frem at STL ønsket å tiltale medlemmer fra Hizbollah. Hizbollah og 8. mars-alliansen anklaget domstolen for å være en vestlig kampanje mot dem. 

Norsk engasjement i konflikten

Norge har hatt et omfattende engasjement i fredsstyrkene i Libanon, og sendte første gang styrker til den fredsbevarende operasjonen i Libanon i 1978. I alt 22 000 norske soldater tjenestegjorde i Libanon fram til november 1998. Norge bidro også i fredsstyrken som ble sendt til Libanon etter israelernes offensiv sommeren 2006, men har etter 2009 ikke lenger personell i Libanon. 21 nordmenn har mistet livet i tjeneste i Libanon.

Kilder

International Crisis Group, Landinfo, Uppsala conflict database, Institutt for fredsforskning (PRIO), Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, Wikipedia, FNs fredsbevarende operasjoner, BBC

Bøker: "Power Sharing in Conflict-Ridden Societies" av Butenschøn, Stiansen og Vollan (2015)

Se Libanon-konflikten i sammenheng med historien om Israel-Palestina-konflikten

Konflikten mellom Israel og palestinerne er også en regional konflikt. De arabiske nabolandene har alle ligget i krig med Israel. Denne tidslinjen gir en oversikt over konflikten mellom Israel, palestinerne og de arabiske nabolandene.

Tidslinjen Israel, Palestina og de arabiske nabostatene:

  • Sionismen; ideen om en jødisk stat i Israel, vokser frem blant jøder i Europa.

    Dagens Israel/Palestina er en del av Det osmanske riket, og er i hovedsak befolket av arabere.

  • I løpet av 1900-tallet flytter flere og flere jøder til området.

  • Etter første verdenskrig tar Storbritannia kontrollen over det som er dagens Israel/Palestina. Sammen med det som i dag er Jordan kalles området "Det britiske mandatet Palestina". 

    Både palestinske og jødiske grupper gjør opprør mot britene.

  • Andre verdenskrig tar slutt, og britene overlater ansvaret for palestinaspørsmålet til et nyetablert FN.

    FN vedtar å dele området inn i en jødisk og en palestinsk del. Jødene godtar forslaget. Palestinerne har ikke noen ordentlig representant i FN, men takker nei på deres vegne.

    Kamper mellom jødiske og palestinske grupper bryter ut. 

  • Israel erklærer seg selvstendig 14. mai 1948.

    Dagen etter går de arabiske nabolandene til krig mot den nye staten. I løpet av krigen blir ca 800 000 palestinere drevet på flukt. Israel tar kontroll over en stor del av områdene som var tiltenkt palestinerne i FNs delingsplan.

    Etter krigen kontrolleres Vestbredden av Jordan, mens Gaza er under egyptisk kontroll. 

  • Etter kraftige provokasjoner fra Syria, Egypt og Jordan bryter det ut krig mellom Israel og nabolandene. De arabiske statene er militært underlegne, og krigen ender etter bare seks dager. 

    Da har Israel tatt Vestbredden og Øst-Jerusalem fra Jordan, Sinai-halvøya fra Egypt, og Golan-høydene fra Syria. 

  • Under den jødiske høytiden Yom Kippur forsøker Egypt og Syria å ta tilbake landområdene de tapte i Seksdagerskrigen. Israel får raskt et militært overtak, og er i ferd med å påføre Egypt og Syria nye nederlag da en våpenhvile blir inngått.

    Egypt og Israel inngår en fredsavtale i 1979. Egypt får tilbake kontrollen over Sinai-halvøyen, mot at landet anerkjenner Israel som egen stat. 

    Det ble aldri noen avtale mellom Syria og Israel, som fortsatt kontrollerer Golanhøydene. 

  • Den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO har hovedsete i Libanon. Etter at PLO angriper mål i Israel invaderer Israel Libanon, først i 1978, og så i 1982. PLO flytter til Tunisia.

    Israelske styrker trekker seg tilbake til en "sikkerhetssone" i Sør-Libanon i 1985, der de blir værende til 2000. I løpet av denne perioden vokser organisasjonen Hizbollah frem, som en protest på israelsk tilstedeværelse.

  • Palestinere på Vestbredden, Gaza og Øst-Jerusalem gjør opprør mot den israelske okkupasjonsmakten, og krever en egen stat. 

    Opprøret (intifadaen) blir slått ned, men en fredsprosess innledes. 

  • Israel og PLO blir enige om to Osloavtaler, i 1993 og 1995. Der står det at en palestinsk stat skal opprettes i løpet av en femårsperiode, og at det i mellomtiden skal opprettes palestinske selvstyremyndigheter. 

    Vestbredden blir delt inn i tre områder; A, B og C. Selvstyremyndighetene kontrollerer A, Israel kontrollerer C, mens kontrollen deles mellom de to i B-områdene. 

    I 1995 blir Israels statsminister Yitzhak Rabin drept av en jødisk ekstremist, og Oslo-prosessen stagnerer. 

  • Israel og Jordan undertegner en fredsavtale, og oppretter fulle diplomatiske relasjoner. 

  • Misnøye med at det ikke blir opprettet noen palestinsk stat fører til at et nytt palestinsk opprør bryter ut.

    Palestinske organisasjoner gjennomfører en rekke terrorangrep mot sivile i Israel.

    Israel svarer med å stramme grepet om Vestbredden og Gaza, og innfører store begrensninger på palestinernes bevegelsesfrihet.

  • Israelske soldater blir drept i et rakettangrep fra den libanesiske organisasjonen Hizbollah. Israel svarer med tunge luftangrep mot Libanon.

    1109 libanesiske og 43 israelske sivile blir drept under krigen, som ender med en våpenhvile i august samme år. Israel trekker sine styrker ut av Sør-Libanon.

  • Etter at det islamistiske partiet Hamas vinner det palestinske valget i 2006 bryter det ut kamper mellom Hamas og det andre store palestinske partiet Fatah.

    Resultatet blir at kontrollen over de palestinske områdene blir delt i 2007: Hamas styrer Gaza, mens Fatah styrer Vestbredden.

    Israel ser på Hamas som en terrororganisasjon, og innfører strenge kontroller for både personer og varer som skal inn og ut av Gaza.

  • Gjentatte rakettangrep fra palestinske grupper på Gazastripen fører til at Israel innleder en storoffensiv mot området.

    Rundt 1400 palestinere og 13 israelere omkommer i løpet av krigen.

    Israel møter sterk kritikk fra det internasjonale samfunnet for å bombe områder som er tett befolket av sivile.

  • Egypt og Jordan inngikk fred med Israel i 1979, og landene har opprettet diplomatiske relasjoner.

    Syria og Israel har ikke inngått noen fredsavtale. Israel okkuperer fortsatt Golanhøydene.

    Libanon og Israel har ikke inngått noen fredsavtale.

    Palestinerne har søkt medlemskap i FN, men bare fått status som observatørstat. Palestina har blitt medlem i Den internasjonale straffedomstolen (ICC). Israel okkuperer fortsatt palestinske områder fra seksdagerskrigen i 1967.