[[suggestion]]
Irak-krigen 2003

Introduksjon

I kjølvannet av al-Qaidas terrorangrep mot USA i 2001 iverksatte USA en såkalt global krig mot terror. Amerikanske myndigheter, ledet av president George W. Bush, påsto at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen og samarbeidet med terrornettverket al-Qaida. Sammen med Storbritannia og andre allierte, invaderte USA Irak i 2003. Invasjonen var i strid med FN-pakten og var dermed ulovlig.

Irak-krigen ble offisielt avsluttet i 2010, da USAs president Barack Obama erklærte at krigen var over. Likevel har det vært pågående krig og konflikt i Irak i årene etter, og USA har fortsatt militærstyrker i landet.

Bakgrunn

Irak, som ligger midt i det oljerike Midtøsten, har lenge vært et strategisk viktig land for USA. Irak er naboland til flere av USAs nærmeste venner og fiender. Og Irak selv, som i utgangspunktet var alliert med Sovjetunionen, ble i løpet av 1980-tallet en av USAs strategiske allierte i regionen. Det skyldes at Irak hadde gått til krig mot nabolandet Iran.

Etter Sovjetunionens fall og den kalde krigen tok slutt, stod USA igjen som den eneste supermakten i verden. Dette påvirket USAs utenrikspolitiske rolle i det som ble sett på som en ny verdensorden.

Saddam Hussein som den nye fienden

Saddam Hussein satte denne nye verdensorden på prøve sommeren 1990, da Irak invaderte nabolandet Kuwait. Det ble innledningen til det som ble kalt Gulfkrigen, der en USA-ledet internasjonal koalisjon med FN-mandat slo tilbake de irakiske styrkene med militære midler.

Den irakiske invasjonen av Kuwait ble et vendepunkt for USAs holdning til Saddam Husseins regime i Irak. Irak gikk da fra å ha vært en strategisk alliert på 1980-tallet, til å bli sett på som en fiende mot USA, USAs allierte i Midtøsten, og den nye verdensorden.   

Under Gulfkrigen hadde FNs sikkerhetsråd innført økonomiske sanksjoner mot Irak. Både de økonomiske sanksjonene og de amerikanske bombetoktene fortsatte i årene etter Gulfkrigen, og fikk forferdelige humanitære konsekvenser.

  • Etter at Irak, med Saddam Hussein som leder, gikk til angrep på Iran i 1980, valgte USA å støtte Irak med våpen under det som ble en åtte år lang og blodige krig. USA bidro blant annet med materialer til kjemiske og biologiske våpen. Saddam Husseins regime brukte disse såkalte masseødeleggelsesvåpnene i løpet av krigen, blant annet mot den kurdiske befolkningen nord i Irak.

    USAs støtte til Irak skyldtes at Iran ble sett på som større trussel mot USAs interesser i regionen. Bakgrunnen for det var den iranske revolusjonen i 1979, da makten havnet i hendene på et islamistisk regime som hevdet å stå opp mot USAs imperialisme i Midtøsten. Irak og USA hadde derfor en felles fiende i Iran.

  • Iraks angrep på Kuwait førte til at FNs sikkerhetsråd godkjente en USA-ledet militæraksjon for å slå tilbake de irakiske styrkene. Det resulterte i at Irak trakk seg raskt ut av Kuwait, skrev under på en våpenhvileavtale, og den andre Gulfkrigen var over 28. februar 1991.

    I mellomtiden hadde den USA-ledede militæroperasjonen bombet kraftig i Irak, der flere tusen sivile mistet livet. En FN-rapport beskrev konsekvensene av bombingen som «nesten apokalyptiske».   

  • FNs barnefond (UNICEF) beregnet at rundt en halv million irakiske barn hadde dødd i løpet av 1990-tallet som en konsekvens av disse sanksjonene.

    Det var primært USA og Storbritannia som sørget for at sanksjonene ikke ble avsluttet. De la ned veto i FNs sikkerhetsråd mot forslagene som ønsket å avslutte sanksjonene. I tillegg fortsatte USA og Storbritannia å gjennomføre bombetokter i Irak (i 1993, 1996 og 1998).

Bush-administrasjonens syn på Saddam Hussein

I Gulfkrigen hadde FNs sikkerhetsråd gitt USA godkjenning til maktbruk mot Irak, men ikke til å fjerne Saddam Hussein fra makten. USA var selv bekymret for ustabilitet i Irak hvis regimet ble veltet. Den irakiske diktatoren fortsatte derfor som leder også i årene etter hans nederlag i Gulfkrigen.

Det at Saddam Husseins regime ikke ble veltet i 1991 ble av flere politikere i USA sett på som en feil som USA burde rette opp. Blant disse, som hadde tilhørighet i det såkalte nykonservative miljøet, var erfarne politikere som Dick Cheney og Donald Rumsfeld. De ble henholdsvis visepresidenten og forsvarsministeren i George W. Bushs administrasjon da han tok over som president i USA i 2001.

De politiske ideene til det nykonservative miljøet spilte en viktig rolle i USAs utenrikspolitikk de første årene etter terrorangrepet 11. september 2001. Disse ideene formet begrunnelsen for hvorfor USA burde invadere Irak, som blant annet handlet om at USA skulle bekjempe ondskap og spre demokrati med militære midler.   

Al-Qaidas syn på Gulfkrigen

De USA-ledede bombetoktene og sanksjonene mot Irak ble av terrororganisasjonen al-Qaida fremstilt som beviser på at USA angrep den islamske verden. Opprettelsen av amerikanske militærbaser i Saudi-Arabia ble oppfattet som spesielt provoserende, siden dette er hjemlandet til byene Mekka og Medina, de to helligste stedene i islam.  

Al-Qaida skulle senere spille en nøkkelrolle i hva som utløste USAs store militærinvasjon i Irak i 2003. Den utløsende årsaken var USAs nye utenrikspolitikk i kjølvannet av al-Qaidas terrorangrep mot USA 11. september 2001.   

Den utløsende årsaken

Som en reaksjon på al-Qaidas terrorangrep i USA 11. september 2001, erklærte USAs president George W. Bush en såkalt global krig mot terror. USA begynte sin mer offensive utenrikspolitikk med å invadere Afghanistan, der al-Qaida og lederen Osama bin Laden holdt til.

Bush-administrasjonen beskyldte deretter tre andre land for å støtte opp om internasjonal terrorisme. Det var Irak, Iran og Nord-Korea. Bush kalte de tre landene for «ondskapens akse», til tross for at de to første var erkefiender og den sistnevnte ikke hadde noe med de andre to å gjøre.

USA erklærer at Irak er en trussel mot verdensfreden

USA påsto at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen, dvs. enten kjemiske-, biologiske-, eller atomvåpen, som kan drepe veldig mange i ett angrep. Bush-administrasjonen påsto også at det fantes en kobling mellom Saddam Hussein og al-Qaida, selv om USAs egen etterretning hevdet det motsatte.

Bush-administrasjonen mente at det irakiske regimet utgjorde en så stor trussel for USA og verdensfreden at det var nødvendig å gripe inn med militære midler. Målet var blant annet å velte diktaturet i Irak. USA argumenterte også med at dette ville bidra til å spre stabilitet og demokrati i Midtøsten.

Før invasjonen inviterte USA andre land til å være med i militæroperasjonen i en såkalt koalisjon av frivillige. Det var vanskelig å overbevise andre land om at Irak utgjorde en umiddelbar fare for USA eller internasjonal sikkerhet.

USA klarte heller ikke å overbevise FNs sikkerhetsråd om behovet for maktbruk mot Irak, og fikk følgelig ikke godkjennelse til dette. Likevel var det 48 land som sluttet seg til koalisjonen. Den viktigste blant USAs allierte var Storbritannia.

Partene i konflikten

USA – ledet av president George W. Bush.

Irak – ledet av president og diktator Saddam Hussein.

Storbritannia – USAs viktigste allierte under invasjonen, ledet av statsminister Tony Blair.

Iran – naboland til Irak. Blandet seg inn i Irak militært og politisk.

Al-Qaida – internasjonal terrororganisasjon, ledet av Osama bin Laden. Al-Qaidas angrep mot USA i 2001 utløste USAs krig mot terror, som førte til invasjonen av Irak i 2003.

Al-Qaida i Irak – var en lokal terrorgruppe i Irak som kjempet mot USAs tilstedeværelse i landet. Gruppen ble en del av en ny terrororganisasjon i 2014, kjent som Den islamske staten (IS). 

Underliggende årsaker til invasjonen

USAs forhold til Irak har vært preget av tre relaterte forhold: 1) Irak og Midtøsten er strategisk og økonomisk viktig for USA, blant annet på grunn av regionens store oljeforekomster; 2) Irak har flere naboland som er viktig for USA, der Israel er den viktigste; og 3) Saddam Husseins regime passet godt inn i USAs ideologiske fiendebilde, uavhengig av regimets tilknytning til al-Qaida.

Slike forhold spilte inn i utformingen av USAs globale krig mot terror. Det beste for USA hadde vært om styresmaktene i Irak var vennlig innstilt både overfor USA og deres allierte i regionen. Krigen mot terror ga en ny mulighet til å endre på dette regime.

Bush-administrasjonens politikk løftet samtidig frem et selvbilde på USA som et moralsk land som står opp mot ondskap, et land som ikke kan la seg begrenses av FN og folkeretten i deres oppdrag om å spre frihet og demokrati med militære midler.

Et slikt selvbilde har lange ideologiske røtter i USA. Slike ideer kjennetegnet spesielt det såkalte nykonservative miljøet som spilte en stor rolle i Bush-administrasjonen, der Dick Cheney var visepresident og Donald Rumsfeld var forsvarsminister

Invasjonen av Irak var det ypperste eksempelet på denne nye offensive utenrikspolitikken, og prinsipper om unilateralisme og forkjøpskrig ble kjernen i den såkalte Bush-doktrinen som formet den globale krigen mot terror.

Drivkrefter i konflikten

Etter at invasjonen av Irak først var i gang, var det flere faktorer som fungerte som drivkrefter i konflikten. For det første var det vanskelig å skape fred og stabilitet i Irak, både fordi det eksisterende statsapparatet rundt Saddam Husseins regime ble avskaffet, og fordi den amerikanske okkupasjonen av landet skapte militante motstandsgrupper.

Blant opprørsgruppene som blomstret under USAs tilstedeværelse var den lokale terrororganisasjonen «al-Qaida i Irak». Denne gruppen skulle senere bli en del av en ny og mye større terrororganisasjon som brøt med al-Qaida, nemlig Den islamske staten (IS).

FNs rolle i konflikten 

FN kritiserer invasjonen i 2003

Daværende generalsekretær i FN, Kofi Annen, uttalte både før og etter invasjonen av Irak i 2003 at en slik invasjon ville være et brudd på FN-pakten og i strid med folkeretten. Han sa også at det at Irak hadde brutt tidligere FN-resolusjoner ikke i seg selv ga folkerettslig grunnlag til militær maktbruk, slik USA hadde argumentert. Skulle invasjonen være folkerettslig holdbar, måtte FNs sikkerhetsråd gjøre et tydelig vedtak om dette, noe det ikke gjorde. Annan avviste med andre ord USAs argumenter om selvforsvar og sa at invasjonen var ulovlig. 

FNs rolle i Irak på 1990-tallet     

FN har vært til stede i Irak siden 1991, da de sendte en fredsstyrke etter at Irak og Kuwait hadde undertegnet en fredsavtale. Styrken skulle overvåke den irakiske tilbaketrekkingen, og etterpå kontrollere at den nøytrale sonen mellom de to landene ble respektert.

Irak ble pålagt å utbetale erstatning til om lag 20 land for utgiftene de ble påført i forbindelse med Kuwait-invasjonen. Dette er noe som har blitt fulgt opp av FN, som også har overvåket at de økonomiske sanksjonene mot Irak ble overholdt.

Ettersom Irak nektet å samarbeide med FNs våpeninspektører, ble de tildelt små oljekvoter. Dermed ble den irakiske staten fattig, noe som igjen førte til store lidelser for den irakiske befolkningen.

Humanitær krise som følge av FN-sanksjonene

På midten av nittitallet var mangelen på mat og livsnødvendige medisiner så stor at det førte til en humanitær krise. Mange hevdet at sanksjonene rammet den irakiske lokalbefolkningen, og ikke Saddam Husseins regime slik det var tenkt. 

Kritikken mot sanksjonene gjorde at FN i 1995 satt i gang det såkalte olje-for-mat-programmet. Irak fikk dermed lov å selge olje så lenge pengene ble brukt på mat og medisiner, og ikke på militær opprustning.

Daværende FNs humanitærkoordinator i Irak, Denis Halliday, trakk seg i 1998 i protest mot sanksjonene som FNs sikkerhetsråd hadde vedtatt mot Irak. Halliday karakteriserte sanksjonenes konsekvenser på den irakiske befolkningen som "folkemord". Både Hallidays etterfølger, Hans von Sponeck, og lederen for FNs matvareprogram (WFP), Jutta Burghardt, trakk seg i 2000 fra stillingene sine av samme grunn som Halliday. 

Omfattende korrupsjon ble avslørt i forbindelse med administrasjonen av olje-for-mat-programmet, noe som gjorde at flere FN-ansatte måtte gå. Programmet ble opphevet da Saddam Husseins regime ble styrtet i 2003.

FNs rolle i Irak etter 2003

FN har hatt en vanskelig jobb i forhold til Irak etter at USA invaderte landet i 2003. Ettersom organisasjonen i utgangspunktet var imot invasjonen, har det vært vanskelig å finne ut hvilken rolle organisasjonen skulle spille i etterkant.

FN er representert i landet gjennom sine mange organisasjoner, som Verdens matvarefond, UNICEF og UNHCR. FN assosieres i stor grad med USAs tilstedeværelse i landet, og har derfor ofte blitt ansett av irakiske motstandsgrupper som legitime mål i kampen mot okkupasjonen.

I august 2003 ble organisasjonens hovedkontor i Bagdad bombet, og 22 mennesker døde. Da trakk FN de fleste av sine medarbeidere ut. FN har hatt et politisk hjelpeoppdrag i Irak siden 2003 ved navn UNAMI, men ingen fredsbevarende styrker.

Norges rolle i konflikten 

Norge deltok ikke i invasjonen av Irak, først og fremst på grunn av fraværet av et FN-mandat. Norge bidro derimot med militære styrker etter den første fasen av invasjonen med sikte på å stabilisere Irak, et oppdrag som hadde bakgrunn i en FN-resolusjon.

Kilder

Bøker:

  • Rasch, Matlary og Mydske (red.) "Spillet om Irak" (2003)
  • Henrik Thune "Krigsdansen: Historien om Saddams fall" (2003)

Artikler: 

Relaterte land og konflikter

Les våre landprofiler for landene involvert i konflikten:  

Les våre konfliktprofiler som er relatert til konflikten:

Tidslinje over konflikter i Vest-Asia

  • Områder vi i dag kjenner som Tyrkia, Syria og Irak var lenge en del av en mye større politisk, sosial og religiøs orden, kalt Det osmanske riket. Det var et sunni-muslimsk imperium hvor tyrkere dominerte over arabere, kurdere og andre fra år 1299 til slutten av første verdenskrig. Det førte til opprettelsen av staten Tyrkia i 1924. Områder vi i dag kjenner som Iran og Afghanistan var ikke en del av Det osmanske riket.

  • Da første verdenskrig tok knekken på det allerede svake Osmanske riket tok de europeiske stormaktene over mye av makten i området. Da europeerne hadde blitt enige om hvor grensene skulle gå i Midtøsten, ble det kurdiske samfunnet splittet og havnet i fire forskjellige land: Tyrkia, Syria, Irak og Iran. Dette ble starten på kurdernes kamp for selvstendighet. Kartet viser et område hvor det bor mange kurdere. Det strekker seg over flere landegrenser og blir ofte kalt Kurdistan.

  • Frankrike og Storbritannia tok kontrollen over flere sentrale områder i Midtøsten. De tegnet opp grenser og delte områdene mellom seg. Egypt hadde da allerede vært flere tiår under britisk kontroll.

  • Andre verdenskrig svekket Frankrike og Storbritannias evne til å bevare sine imperier. Flere av dagens stater i Midtøsten ble etablert/selvstendige i denne perioden: 

    - Libanon i 1943

    - Syria i 1944

    - Jordan i 1946

    - Israel i 1948

    - Egypt i 1952

  • I 1951 ble Mohammad Mossadeq Irans første demokratisk valgte leder. En slik demokratisering truet vestlige oljeinteresser i Iran. Det førte til at Storbritannia og USA bidro til å avsette Mossadeq gjennom et statskupp i 1953, for deretter å gi makten tilbake til den vestligvendte diktatoren Shah Pahlavi. Statskuppet påvirket iranernes holdninger til Vesten, noe som bidro til den islamske revolusjonen i 1979. Bildet viser en pro-Mossadeq demonstrasjon i Teheran i 1952. Foto: Wikimedia Commons 

  • I 1958 klarte irakerne det iranerne fem år tidligere ikke hadde klart, nemlig å bli kvitt det britisk-amerikanskstøttede kongedømmet som styrte landet deres. Irak ble da en selvstendig stat. Irakerne var inspirert av revolusjonen i Egypt i 1952, hvor ideologien var arabisk nasjonalisme og anti-imperialisme. Irak var med i Bagdad-pakten som forpliktet Irak å støtte den britiske invasjonen av Egypt i 1956. Dette skjedde mot irakernes vilje, noe som utløste den irakiske revolusjonen.

  • Med unntak av Tyrkia, forsøkte landene i Midtøsten å ha en nøytral posisjon under den kalde krigen (1947-1991). Men presset fra supermaktene var så stort at de i praksis måtte velge side. Relasjonene kunne endre seg over tid. De landene som hadde gjennomgått en revolusjon vendte seg gjerne vekk fra Vesten og over til Sovjetunionen. Kartet viser hvilken side de ulike statene favoriserte rundt år 1970.

  • Syria ble uavhengig fra Frankrike i 1944, og i 1970 tok Hafez al-Assad (på stolen til høyre) makten i Syria gjennom et militærkupp via det syriske Ba'ath-partiet. Sønnen Bashar al-Assad (i midten til venstre) overtok ledelsen i år 2000 og er fortsatt president i Syria. Foto: Wikimedia Commons

  • Det sosialistiske arbeiderpartiet PKK er en militær og politisk organisasjon for kurdere, først og fremst i Tyrkia. PKK har vært den fremste organisasjonen for kurdernes kampen mot tyrkisk overmakt (Les mer om kurdernes kamp her)

  • 1) Den islamske revolusjonen i Iran.

    2) Sovjetunionen invaderer og okkuperer Afghanistan.

    3) Saddam Hussein blir president i Irak, noe som førte til Irak-Iran-krigen året etter.

  • Regimet til den iranske sjahen ble styrtet under den islamistiske revolusjonen i 1979. De nye makthaverne, med den religiøse lederen ayatollah Khomeini i spissen, satt religionen i sentrum av politikken. Et nytt diktatur oppstod, et som var uavhengig av vestlig dominans, men som samtidig innførte en form for islamistisk styre i Iran (Les mer om Iran her). Bildet viser et maleri av Khomeini på en vegg i Teheran. Foto: Kamyar Adl/Flickr. 

  • Sovjetunionen invaderte Afghanistan i forsøk på å redde det kommunistiske diktaturet i landet. Motstandskrigerene, kjent som Mujahedin, fikk massiv internasjonal støtte, blant annet av USA, Pakistan og Kina. Osama bin Laden (bildet) var blant de arabiske fremmedkrigerne som reiste til Afghanistan for å føre såkalt hellig krig mot kommunistene. Dette ble begynnelsen på opprettelsen av al-Qaida. Foto: Hamid Mir/Canada Free Press 

  • Året etter Saddam Hussein ble president i Irak gikk Irak til angrep på Iran. Rundt 30 land støttet krigføringen, ofte med støtte til begge landene samtidig. De viktigste bidragsyterne var Sovjetunionen, USA, Frankrike og Kina. Mest støtte gikk til Irak, inkludert komponenter til utvikling av masseødeleggelsesvåpen. Den amerikanske støtten til Irak under krigen forverret iranernes syn på USAs rolle i Midtøsten.

  • Under Irak-Iran-krigen angrep irakiske styrker også kurderne nord i Irak. Den militære kampanjen mot kurderne (og andre minoriteter i Irak), kalt Anfal-kampanjen, varte over flere år og toppet seg i 1988. Norge og andre har anerkjent overgrepene mot kurderne som folkemord. Mellom 50 000 og 100 000 mennesker ble drept, blant annet som følge av kjemiske våpen.

  • Saudi-Arabia følte seg truet av irakisk ekspansjon da Irak invaderte Kuwait august 1990. Osama bin Laden ville beskytte Saudi-Arabia og de hellige byene Mekka og Medina med hans "hellige krigere". Men Saudi-Arabia avslo bin Ladens tilbud og inviterte istedet amerikanske styrker inn. Dette påvirket bin Ladens politiske syn, noe som bidro til at al-Qaida rettet sine angrep mot USA. Gulfkrigen endte med at en internasjonal koalisjon med USA i spissen, og med FN-mandat, presset irakiske styrker tilbake til Bagdad i begynnelsen av 1991.

  • Etter Gulfkrigen bestemte FNs sikkerhetsråd å sanksjonere Irak ytterligere. USA og Storbritannia sørget for at FN-sanksjonene ble opprettholdt frem til 2003, og utførte også bombetokter i Irak i denne perioden. Sanksjonene rammet sivilbefolkningen hardt og ble sterkt kritisert av mange land. Unicef beregnet at flere hundretusen barn døde som følge av disse sanksjonene. Bildet viser den irakiske FN-ambassadøren som kritiserer USA og Storbritannia i Sikkerhetsrådet. Foto: UN Photo/Evan Schneider.

  • Etter at det sovjetisk-støttede regimet i Afghanistan brøt sammen i 1992, ble Afghanistan kastet ut i en borgerkrig mellom konkurrerende krigsherrer. Den islamistiske gruppen Taliban kom seirene ut av krigen og regjerte Afghanistan fra 1996 til 2001. Afghanistan var i denne perioden et tilholdssted for Osama bin Laden og al-Qaida. De etablerte egne treningsleire og betegnet seg som Talibans elitesoldater (Les mer om al-Qaida her). Bildet viser Malala Yousafzais bok, jenta som ble skutt av Taliban for å ha krevd skolegang for jenter. Hun vant Nobel fredspris i 2014. Foto: Flickr/Jabiz Raisdana.

  • Terrorangrepet mot USA 11. september 2001 ble startskuddet for en mer aggressiv amerikansk utenrikspolitikk gjennom den såkalte Krigen mot terror. Terrornettverket al-Qaida skulle nedkjempes, sammen med alle som støttet dem. Taliban-regimet i Afghanistan var de første på lista over al-Qaidas støttespillere, noe som førte til en amerikansk-britisk invasjon av landet i oktober 2001 (Les mer om Afghanistan-krigen her).

  • Irak ble neste mål i Krigen mot terror. USA, med allierte, invaderte det oljerike landet uten godkjenning fra FN. USA mente at Irak fortsatt hadde masseødeleggelsesvåpen og samarbeidet med al-Qaida, uten at dette har blitt bevist. Saddam Husseins regime falt som en konsekvens av den ulovlige invasjonen, men ordentlig fred i landet ble det aldri. (Les mer om Irak-krigen her). Bildet viser en amerikansk soldat som markerer overtakelsen av Bagdad i 2003 ved å dekke hodet på en statue av Saddam Hussein med et amerikansk flagg. Foto: Laurent Rebours/Flickr.

  • Våren 2011 brøt det ut store opprør i flere land i den arabiske verden. Protestbevegelsene tok sikte på å endre styresettet i hvert enkelt land, ofte med fokus på menneskerettigheter. Motstanden mot diktaturene inspirerte hverandre, men ga forskjellige resultater. I Syria utviklet et ikkevoldelig opprør seg til en brutal borgerkrig. Les mer om Den arabiske våren her. Bildet viser demonstranter på Tahrir-plassen i Egypt i 2011. Foto: Lilian Wagdy/ Wikimedia Commons.

  • Syria har en viktig strategisk betydning for mange land. Derfor ble både Assad-regimet og opprørerne aktivt støttet av andre stater under borgerkrigen. Assad-regimet fikk støtte fra Russland, Iran og Libanons Hizbollah. Mens opprørerne ble støttet av blant annet USA, Tyrkia, Qatar og Saudi-Arabia. (Les mer om Syria-krigen her.) Borgerkrigen i Syria bidro til fremveksten av IS.

  • Den islamske staten (IS) er en islamistisk militant terrorgruppe som har kontrollert store områder i Irak og Syria. I juni 2014 erklærte de opprettelsen av en stat i dette området. Den ble aldri anerkjent internasjonalt som en stat. IS ble heller forsøkt nedkjempet med militære midler. (Les mer om IS her).