[[suggestion]]
Libya

Introduksjon

Libya har vært preget av krig og konflikt siden opprøret i 2011. Opprøret utløste en borgerkrig som førte til at landets diktator, Muammar al-Gaddafi, ble styrtet.

FNs sikkerhetsråd godkjente en internasjonal militærintervensjon i Libya for å beskytte sivile. Norge var med, og operasjonen bidro til at Gaddafi-regimet falt.

Krigen førte til kaos, lovløshet og pågående konflikt i Libya. Det har inkludert oppblomstring av menneskehandel, flere væpnede militsgrupper og islamistisk ekstremisme.

Bakgrunn

Libyere har en lang historie bak seg som et kolonialisert og undertrykt folk. De nordlige områdene av Libya var fra 1551 til 1911 en del av Det osmanske riket. I 1911 invaderte Italia Libya og gjorde landet til en italiensk provins. Under andre verdenskrig var det britiske styrker som tok kontrollen over landet. Libya ble en selvstendig stat først i 1951.

I 1969 tok oberst Muammar Gaddafi makten gjennom et statskupp. Statskuppet var en del av en større felles arabisk, sosialistisk og anti-kolonialistisk revolusjonsbevegelse i regionen. Befolkningen var i tillegg misfornøyd det sittende kongedømmet, siden landets nye oljeinntekter ikke kom det libyske folket til gode. Statskuppet førte imidlertid til at Libya byttet ut ett diktatur med et annet, og undertrykkelsen av det libyske folket fortsatte.

Gaddafi som diktator

Gaddafi forble ved makten i 42 år som landets diktator. Regimet hans var ansvarlig for en rekke menneskerettighetsbrudd, og ga også støtte til internasjonal terrorisme. Dette førte til innføringen av FN-sanksjoner i 1992. Forholdet til vestlige land ble gradvis bedre mot slutten av 1990-tallet og utover 2000-tallet.

I 2010 var Libyas økonomi den største i Afrika. Libya kom på 53. plass på FNs «menneskelig utviklingsindeks» (HDI), som var den beste plasseringen blant afrikanske land. Menneskerettigheter knyttet til sivilsamfunn, organisasjonsfrihet og ytringsfrihet forble sterkt begrenset gjennom statlig undertrykkelse. Dette skapte misnøye blant store deler av befolkningen, noe som bidro til et ønske om regimeendring i Libya.   

Den utløsende årsaken til konflikten

16. februar 2011 brøt det ut opprør mot Gaddafi-regimet. Opprøret skjedde samtidig med opprør i nabolandene Tunisia og Egypt, som ble kjent som «den arabiske våren». Opprørerne uttrykte misnøye med det autoritære regimet. 

Blant opprørerne var det krigsveteraner som hadde kjempet med al-Qaida i Sudan, Afghanistan og Irak. I 2016 kom Storbritannia med en granskningsrapport om Libya-krigen der det står at «militante islamister spilte en avgjørende rolle i opprøret fra februar 2011 og utover».       

Situasjonen eskalerte raskt og gikk over til å bli en borgerkrig, hvor Gaddafi-regimet reagerte med militærmakt mot opprørerne. Gaddafi påsto at landet var under angrep fra islamistiske ekstremister, og at han sloss mot al-Qaida. Vestlige myndigheter og medier oppfattet situasjonen i Libya ganske annerledes.

Borgerkrigen og kampen om sannheten

Opprøret i Libya ble fremstilt i flere internasjonale medier som fredelige demonstrasjoner der Gaddafi-regimet brutalt angrep sivile. Sannheten er at opprørere var bevæpnet og voldelige fra begynnelsen av. Gaddafi-regimet hadde gjort seg skyldig i overgrep, men det finnes lite bevis for at Gaddafi hadde gitt ordre om målrettede angrep mot sivile.

Noe av årsaken til den feilaktige fremstillingen av situasjonen i Libya skyldtes propaganda fra opprørerne selv. Blant annet Amnesty International har avdekket at opprørsgrupper i Libya fabrikkerte bevis på overgrep og vold som Gaddafis militærstyrker visstnok skulle ha begått mot sivile.

22. februar 2011 holdt Gaddafi en trassig tale der han snakket om å rense Libya for fiender «hus for hus». Den rådende oppfatningen i Europa og USA på det tidspunktet var at man sto overfor en situasjon der det kunne forekomme alvorlige overgrep mot sivile, kanskje til og med folkemord. Gaddafis tale påvirket dermed FNs sikkerhetsråds vurdering om hva som måtte gjøres. Det førte til at Sikkerhetsrådet tillot en internasjonal militær intervensjon i Libya.

Internasjonal militærintervensjon i Libya

17. mars 2011, én måned etter at opprøret i Libya startet, vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 1973. Den bestemte at en flyforbudssone skulle opprettes over Libya. I praksis betydde det at Gaddafi-regimet mistet muligheten til å bruke fly i kampen mot opprørerne. For å håndheve denne bestemmelsen ga FN et mandat (godkjennelse) for bruken av internasjonal militærmakt i Libya. Begrunnelsen for en slik militærintervensjon var å beskytte sivile. Mandatet sa ingenting om at intervensjonen kunne fjerne Gaddafi fra makten.

NATO tok ansvaret for militærintervensjonen. 15 land deltok, deriblant Norge. NATO angrep også Gaddafi-regimets militærstyrker på bakken. NATO slapp rundt 7700 bomber over Libya i løpet av de syv månedene operasjonen pågikk. NATO ga samtidig opprørerne våpen og militærtrening. Det ble også satt inn en skjult bakkestyrke på flere hundre soldater fra Qatar.

Opprørsstyrkene inntok byen Sirte 20. oktober 2011, som var den siste av de Gaddafi-kontrollerte byene, der Gaddafi ble funnet og drept. Den libyske borgerkrigen ble offisielt erklært over 23. oktober 2011. Opprørsgrupper fortsatte likevel voldshandlinger gjennom hevnaksjoner, maktkamp og rasistisk motivert vold. Tusenvis av svarte afrikanere ble systematisk fordrevet fra Libya, fordi noen av dem visstnok hadde kjempet for Gaddafi. 

Nicolas Sarkozy var Frankrikes president i 2011 og var den sterkeste pådriveren for militær intervensjon i Libya. Avsløringer har vist at Sarkozys planer ble drevet av et ønske om å styrke Frankrikes posisjon i Nord-Afrika og det franske militærets posisjon i verden, i tillegg til å få en større andel av Libyas olje, og å bedre hans politiske situasjon i Frankrike. I Frankrike er han i dag blant annet siktet for å ha mottatt flere millioner euro i ulovlig valgkampstøtte fra Gaddafi.

Libya etter Gaddafis fall

Etter en periode med overgangsstyre ble det avholdt valg til en ny nasjonalforsamling i Libya, juli 2012. Siden da har nye konfliktlinjer oppstått og krigføringen fortsatt.

Det ble først en del politisk vold og konflikt mellom restene av den gamle statsmakten med utgangspunkt i hovedstaden Tripoli i vest, og en nyere (da internasjonalt anerkjent) myndighet i Tobruk i øst.

Gjennom forhandlinger i FN-regi ble det i 2016 etablert en helt ny koalisjonsregjering. Den flyttet inn i Tripoli og har siden da blitt ledet av statsminister Fayes al-Sarraj. Men deler av nasjonalforsamlingen (parlamentet) i Tobruk anerkjenner ikke den FN-støttede regjeringen i Tripoli. Regjeringen har heller ikke kontroll over den libyske nasjonale hæren LNA, som ledes av Khalifa Haftar og representerer parlamentet i Tobruk.

Haftar på offensiven

I april 2019 var de Haftar-ledede militærstyrkene LNA på offensiven vestover i Libya og tok kontroll over store områder i landet. LNAs mål var blant annet å svekke regjeringsstyrkenes posisjon og overta makten og styringen i hele Libya. Over tusen mennesker ble drept i offensiven.     

Libya har, politisk sett, i stor grad forblitt todelt mellom øst og vest. I tillegg til den libyske nasjonale hæren LNA på den ene siden, og regjeringsstyrkene på den andre, finnes det en rekke militære grupper (militser) som bidrar til vold og ustabilitet i Libya. Siden Haftars offensiv i 2019, har mange av militsene blitt en del av LNA-styrkene i øst. 

Flere land er fortsatt innblandet i konflikten 

Til tross for at FN har innført en våpenembargo mot Libya, har flere land sendt styrker og våpen til landet. Egypt, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater er blant landene som gir støtte til Haftars styrker i øst, mens Tyrkia er den viktigste støttespilleren til Tripoli-regjeringen i vest.

Stormakter som Russland, Frankrike og USA har offisielt støttet FNs forsøk på fredsforhandlinger i Libya, men har samtidig gitt ulike former for støtte til Haftars LNA-styrker. Libya har igjen blitt en slagmark for regionale og internasjonale aktører.

IS-militser i Libya

Blant de mest ekstreme gruppene som fikk fotfeste i Libya i kjølvannet av krigen i 2011, er militser som har sluttet seg til terrororganisasjonen Den islamske staten (IS). 

Konflikten i Libya har også bidratt til å skape eller forsterke andre konflikter i regionen. Det har skjedd blant annet ved at våpen og krigere fra Libya har dukket opp og deltatt i opprør i andre land, slik som i Mali og Syria.

Den humanitære situasjonen

Libya har blitt et sentralt utfartssted for flyktninger og andre migranter som forsøker å reise til Europa over Middelhavet. Dette har ført til en oppblomstring av menneskehandel og andre former for utnyttelse av sårbare mennesker på flukt.

Oljeproduksjonen, som tidligere utgjorde 96 prosent av landets inntekter, har havarert på grunn av rivalisering om kontrollen over oljeressursene.

Libya sank fra 53. plass i 2010 til 94. plass i 2015 på FNs indeks for menneskelig utvikling (HDI). Indeksen måler forventet levealder, utdanning og inntekt. I 2020 beregnet FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA) at 900 000 mennesker i Libya har behov for humanitær assistanse.

FNs rolle i konflikten

17. mars 2011 ble FNs sikkerhetsråd enig om resolusjon 1973 som tillot en militær intervensjon (inngripen) i Libya. Ti land av de 15 landene i Sikkerhetsrådet stemte for resolusjonen, mens fem land avstod fra å stemme (Brasil, India, Kina, Tyskland og Russland).

Den afrikanske union (AU) var også positive til Sikkerhetsrådets resolusjon på dette tidspunktet, blant annet fordi resolusjonen uttrykte støtte til AUs diplomatiske spor overfor Gaddafi-regimet. AUs diplomatiske initiativ fikk likevel ikke tid til å bli utprøvd før den militære intervensjonen ble iverksatt.  

Ifølge resolusjonen var hovedformålet med intervensjonen å beskytte sivile i Libya. Libya-krigen anses derfor som det første tilfellet hvor Sikkerhetsrådet autoriserer maktbruk ut ifra prinsippet om beskyttelsesansvar (Responsibility to Protect), fremfor den tradisjonelle begrunnelsen om å ivareta internasjonal fred og sikkerhet. 

Les mer om FNs prinsipp om «ansvar til å beskytte» her

Mange ulike FN-organisasjoner har vært til stedet i Libya siden 1960-tallet. Det er rundt 15 FN-organisasjoner, programmer og fond i Libya i dag. I tillegg har FN et politisk, fredsbyggende oppdrag i Libya (United Nations Support Mission in Libya - UNSMIL).

FN har stått i spissen for å få til forhandlinger mellom de ulike partene i konflikten i Libya. I januar 2016 ble det enighet om en ny koalisjonsregjering som FN bidro til å forhandle frem. Den FN-støttede overgangsregjeringen flyttet inn i Tripoli i mars 2016. Den FN-støttede regjeringen har likevel lite innflytelse og kontroll på landet som i praksis er delt mellom en rekke militsgrupper. 

NATO får kritikk for militæroperasjonen

Den internasjonale NATO-styrken har blitt kritisert for å spille en for aktiv rolle i borgerkrigen og for å tøye FN-mandatet for langt. Mandatet var å håndheve en flyforbudssone, men resultatet ble at NATO bidro til å styrte Gaddafi-regimet. Den afrikanske union (AU), Kina og Russland var blant de som mente at FN-mandatet hadde blitt misbrukt. Misnøyen mot NATO-intervensjonen i Libya påvirket også argumentasjonen mot å gripe inn i borgerkrigen i Syria. 

FNs menneskerettighetsråd etablerte en uavhengig granskningskommisjon (The International Commission of Inquiry on Libya) som skulle undersøke potensielle folkerettsbrudd under Libya-krigen. Granskningskommisjonen konkluderte med at både Gaddafi-regimet og opprørere hadde begått krigsforbrytelser, og at disse pågikk også etter at Gaddafi-regimet hadde falt.

Granskningskommisjonen fant at minst 60 sivile hadde blitt drept som følge av NATOs bombekampanje. Human Rights Watch (HRW) har konkludert med at minst 72 sivile ble drept av NATO-bombingen. HRW kritiserer NATO for verken å ha anerkjent eller undersøkt disse tilfellene selv, blant annet fordi folkeretten påkrever å gi erstatning til eventuelle etterlatte. 

Norges rolle i konflikten

Norge deltok med kampfly i militæroperasjonen i Libya i 2011. De norske kampflyene slapp 588 bomber mot ulike mål i Libya. 13. september 2018 la det norske Libya-utvalget frem sin evalueringsrapport om norsk krigsdeltakelse i Libya.

I forbindelse med offentliggjøringen av rapporten kommer det frem at norske fly bombet Gaddafis hovedkvarter under krigen. Angrepet skjedde til tross for at den norske regjeringen hadde uttalt at deres mål ikke var å styrte Gaddafi-regimet. Begrunnelsen for bombingen av hovedkvarteret var at det ble ansett som et militært mål. 

Kritikere av Norges militære deltakelse i Libya

Kritikere i Norge peker blant annet på at Norge var med å bryte FN-mandatet fordi operasjonen i for stor grad siktet på å velte Gaddafi-regimet. Jussprofessor Ståle Eskeland har også hevdet at fraværet av et formelt vedtak i regjeringen var i strid med Grunnlovens paragraf 28.

Professor Ola Tunander dokumenterer i sin bok «Libyakrigen» hvordan Norge og NATOs beslutning om å gripe inn militært i Libya ble tatt på sviktende grunnlag, blant annet ved manglende forståelse av situasjonen og hvem opprørerne var. Tunander har kritisert Libya-utvalget for ikke å ta innover seg viktige avsløringer som den britiske granskningsrapporten og andre har gjort i forbindelse med Libya-operasjonen og medias rolle.    

Jussprofessor Geir Ulfstein hevder at Norge utover i militæroperasjonen brøt FN-mandatet, siden Norge fortsatte å bombe Gaddafi-mål etter at Gaddafi-regimets evne til å angripe sivile var betydelig svekket. Det norske Libya-utvalget konkluderte derimot med at Norge ikke brøt FN-mandatet i Libya. 

Professor Kristian Berg Harpviken påpeker at Norge ble lurt av opprørernes propaganda. Professor Rune Ottosen skrev i Aftenposten (27. sep. 2018) at det ikke bare var internasjonale medier som «hausset opp trusselen» fra Gaddafi-regimet, men at dette også gjaldt norske medier.     

Kilder

BBC, The Guardian, NRK, VG, Aftenposten, Dagsavisen, Klassekampen, International Crisis Group, regjeringen.no, un.org, unocha.org, FNs menneskerettighetsråd, Human Rights Watch, Al Jazeera.

Bøker/Tidsskrifter/ Rapporter:

Relaterte land og konflikter

Les våre landprofiler for land som er involvert i Libya-konflikten:  

Les våre konfliktprofiler for konflikter som er relatert til Libya-konflikten: