[[suggestion]]
Ukraina

Introduksjon

Ukraina-konflikten begynte først i 2014 og har foregått på ulike nivåer: mellom grupperinger innad i Ukraina; mellom ukrainske myndigheter og Russland; og mellom NATO og Russland. Det er en konflikt om landområder, makt og sikkerhet, hvor spørsmål knyttet til historie, identitet og folkerett er viktig.

Bakgrunn

Fra 1922 til 1991 var Russland og Ukraina deler av Sovjetunionen. Fram til 1954 tilhørte Krimhalvøya den russiske delen av det enorme Sovjetunionen. Ledelsen i Sovjetunionen bestemte da å legge Krim til den ukrainske delen. Krim var fortsatt i Sovjetunionen, men var administrert av Den ukrainske sovjetrepublikk. Makten over både Krim og Ukraina lå likevel i Moskva, hovedstaden i dagens Russland.

Da Sovjetunionen ble oppløst i 1991 erklærte Ukraina seg som en selvstendig stat, etter at 90 prosent av befolkningen stemte for uavhengighet. Ledelsen i Moskva godtok at Krim ble en del av det nye Ukraina, til tross for at flertallet av innbyggerne på Krim var såkalte etniske russere. Krim ble dermed folkerettslig en del av den suverene staten Ukraina etter den kalde krigens slutt.

Den kalde krigen

Den kalde krigen var en konflikt mellom øst og vest fra 1945 til 1991. Perioden var preget av våpenkappløp, trussel om atomkrig, og maktkamp med fokus på ideologi. Østens ideologi var kommunisme, mens Vestens ideologi var kapitalisme og demokrati gjennom politiske valg.

Den fremste makten i øst var Sovjetunionen, som var styrt fra Moskva. Den fremste makten i vest var USA, med vesteuropeiske land som de viktigste allierte. Alliansen i Vesten ble organisert gjennom NATO, en militærorganisasjon og forsvarsallianse som ble dannet i kampen mot Sovjetunionen.

Forholdet mellom Moskva og Vesten har ikke siden den kalde krigens dager være så spent som nå. Hovedtrusselen den gang var muligheten for atomkrig. Den trusselen er fortsatt til stede.

Utløsende årsaker til konflikten

Ukraina grenser til både Russland og EU. Ukraina har dermed i utgangspunktet interesse av et godt forhold til begge parter. Likevel favoriserer ulike grupper innad i Ukraina et tettere samarbeid med kun én av partene. Identitet spiller en viktig rolle for hvilken side man favoriserer. De fleste EU-tilhengerne bor i vest, og de fleste Russland-tilhengerne bor i øst. Det var valget mellom en tilknytning til EU/Vesten eller Russland som skapte krisen i Ukraina.

Viktor Janukovitsj var president i Ukraina frem til februar 2014, da parlamentet fjernet han fra makten. Foranledningen var at EU hadde tilbudt Ukraina en såkalt assosieringsavtale. Denne avtalen ville ført Ukraina nærmere EU. EU insisterte samtidig på at en slik avtale utelukket et fremtidig medlemskap i en russiskledet økonomisk union. Russland har nemlig etablert en økonomisk union med blant annet Belarus (Hviterussland) og Kasakhstan, og hadde planer om å inkludere Ukraina i denne.

EUs forslag presset Janukovitsj til å måtte velge side. Janukovitsj var i utgangspunktet positiv til et tettere samarbeid med EU, men ønsket ikke å skape større avstand til Russland. Derfor avstod han fra å undertegne assosieringsavtalen med EU, og gjorde en avtale med Russland i stedet. Dette likte EU-tilhengerne i Ukraina dårlig og begynte med store demonstrasjoner på Maidan-plassen i hovedstaden Kyiv (Kiev), hvor flere hundretusen deltok, fra november 2013. Protestene var også motivert gjennom misnøye rundt regjeringens manglene styring, blant annet på grunn av korrupsjon.   

Janukovitsj avsettes som president i Ukraina

Den ukrainske regjeringens harde reaksjon på demonstrasjonene førte til en eskalering av voldelige sammenstøt i Kyiv. Det endte med at parlamentet avsatte president Janukovitsj i februar 2014. Handlingen kan defineres som et statskupp siden de folkevalgte ikke fulgte de prosedyrer, og ikke hadde det 3/4 flertall, som grunnloven krever for en slik avgjørelse. Mange omtaler det likevel ikke som et statskupp, muligens fordi flertallet i parlamentet tross alt stemte for avsettelsen av Janukovitsj.

Til tross for at avsettelsen av Janukovitsj kan sies å ha foregått på ulovlig vis, ble det likevel vurdert, av kommentatorer og politikere i Vesten, som noe positivt for demokratiet i Ukraina. En slik tolkning vektla at det avsatte ukrainske styret var korrupt og autoritært, blant annet på grunn av den voldelige behandlingen av ukrainske demonstranter og innføringen av antiprotest lover.

Russland hadde et annet syn på det som hadde skjedd: Vesten hadde hjulpet demonstranter – flere av dem nynazister – å avsette den demokratisk valgte presidenten, for deretter senere å få en illegitim, pro-vestlig ledelse i Ukraina, som skrev under på assosieringsavtalen med EU.

Russland overtar Krimhalvøya

Russland reagerte på avsettelsen av Janukovitsj med å ta kontrollen over Krimhalvøya med bruk av militærstyrker. Russland hadde allerede en lovlig militærbase på Krim, som gjorde operasjonen rask og enkel, uten kamper. Deretter ble det avholdt valg på Krim om å slutte seg til Russland. Nesten alle som deltok, stemte ja. Valget ble ikke anerkjent internasjonalt. 13 av de 15 medlemmene i FNs sikkerhetsråd stemte for å anse valget på Krim som ugyldig. Et problem med valget var at befolkningen på Krim ikke hadde lov til å ta en slik type avgjørelse på egenhånd. Valgalternativene var også problematiske, siden det i praksis stod mellom to former for løsrivelse fra Ukraina.   

I mars 2014 vedtok Russland å annektere Krim, som betyr at Krim ble ansett for å være en del av Russland. De fleste andre land i verden anerkjenner ikke at Krim er en del av Russland. Russlands handlinger på Krim var delvis motivert av bekymringer for at Krim kunne bli brukt som NATO-base under det nye ukrainske regimet.   

Russland ga også støtte til prorussiske opprørere øst i Ukraina. Disse var imot myndighetene i Kyiv og var inspirert av Russlands annektering av Krim. Dette førte til kamper mellom de prorussiske opprørerne på den ene siden, og den ukrainske hæren og paramilitære nasjonalister på den andre, fra april 2014. Kampene foregikk hovedsakelig i provinsene Donetsk og Luhansk øst i Ukraina. 

Militærpersonell fra Russland var også involvert. Blant annet var rundt 300 russiske militære kjøretøyer og stridsvogner inne i Ukraina på sensommeren i 2014. De regulære russiske styrkene deltok da på de pro-russiske opprørernes side i deres krig mot de ukrainske regjeringsstyrkene.

Russlands handlinger på Krim og i Øst-Ukraina ble ansett som klare brudd på folkeretten. Dette la grunnlaget for at Vesten innførte sanksjoner (altså straffetiltak) mot Russland, først og fremst økonomiske. Russland reagerte med tilsvarende sanksjoner mot Vesten.

I tillegg til å være en reaksjon på avsettelsen av Janukovitsj og avtalen med EU, ble Russlands handlinger på Krim og i Øst-Ukraina knyttet til ukrainsk innenrikspolitikk, blant annet rettighetene til etniske russere i Ukraina.              

Underliggende årsaker og drivkrefter i konflikten

Den lokale konflikten: Pro-russisk og anti-russisk

Det bor rundt 17 prosent etniske russere i Ukraina, og enda flere snakker russisk som førstespråk. Myndighetene i Russland, med den mektige president Vladimir Putin i spissen, argumenterer for at Russland har et ansvar overfor etniske russere i Ukraina, hvor de fleste bor i øst. Dette til tross for at de er ukrainske statsborgere.

Noe av det som har skapt uro i Ukraina har vært spørsmålet om hvilken status det russiske språket skulle ha i Ukraina. Denne delen av konflikten økte da det ukrainske parlamentet vedtok, etter avsettelsen av Janukovitsj, å frata regionene i Ukraina retten til å gi russisk (og andre minoritetsspråk) status som offisielt språk. Mange russisktalende ukrainere følte at Ukraina var i ferd med å bli mer fiendtlig overfor russisk identitet og fryktet økt ukrainsk nasjonalisme. Mange ønsket dermed å knytte tettere bånd til Russland. Ukrainsk nasjonalisme ble også sett på med uro av andre etniske minoriteter i Ukraina, ikke bare av de med tilknytning til Russland.

25. mai 2014 var det et nytt presidentvalg i Ukraina. Forretningsmannen Petro Porosjenko vant. Kort tid etter valget satte den nye ukrainske regjeringen inn hæren i en storoffensiv mot de opprørskontrollerte områdene i øst, Donetsk og Luhansk. Ukrainas regjering og NATO beskyldte Russland for å ha sendt soldater og militært utstyr til støtte for opprørerne i Øst-Ukraina. Russland avviste kritikken, men innrømmet senere at personer fra Russland var involvert.

Russlands handlinger i Ukraina er ikke bare knyttet til avsettelsen av Janukovitsj, spørsmålet om EU og behandlingen av ukrainske russere. Det er også en reaksjon på NATOs utvidelse østover siden Sovjetunionens fall. Russlands handlinger signaliserer at Ukraina er en del av Russlands sikkerhetsområde. Ukraina fungerer som en slags grense for hvor langt Russland tillater NATO å utvide seg østover.

Den internasjonale konflikten: NATO og Russland

Det var den kalde krigen som var årsaken til NATOs opprettelse i 1949. Likevel fortsatte NATO å eksistere etter at den kalde krigen var slutt. Organisasjonen fikk også mange nye medlemmer, noe som gjorde at NATO utvidet seg østover i Europa.

Tolv land ble medlemmer av NATO etter 1991: Tsjekkia, Ungarn, Polen, Bulgaria, Romania, Estland, Latvia, Litauen, Slovakia, Slovenia, Albania og Kroatia. I tillegg ble tidligere Øst-Tyskland (DDR) en del av NATO gjennom tysk sammenslåing i 1990. De fleste av disse nyere NATO-landene hadde vært i militærallianse med Sovjetunionen under den kalde krigen, i den såkalte Warszawapakten. Russland mislikte spesielt at de baltiske landene (Estland, Latvia og Litauen) ble NATO-medlemmer, siden disse i tillegg hadde vært en del av selve Sovjetunionen. Det samme gjelder Ukraina.  

De som kritiserer NATOs utvidelse østover peker på at en slik utvidelse provoserer Russland, at russerne føler seg innsirklet av amerikanske militærbaser, og at dette skaper en usikkerhet som fører til konflikt. Forsøk på å innlemme Ukraina (og Georgia) i NATO er derfor å gå for langt. NATO-utvidelse østover kan også oppleves av russerne som et løftebrudd fra USA, med bakgrunn i uttalelser fra amerikanske myndigheter under avviklingen av den kalde krigen.

Tilhengere av NATOs utvidelse ser heller for seg at øst-vest-konflikten er latent eller uunngåelig, at det ikke er truende, men vil skape mer sikkerhet i Europa. Et annet perspektiv er å argumentere ut ifra et demokratisk prinsipp om selvbestemmelse, nemlig at stater skal få lov til å velge selv hvilke organisasjoner de skal være med i. Russland skal altså ikke få bestemme om Ukraina er medlem av NATO eller ikke.

I 2008 vedtok NATO at Ukraina og Georgia vil bli medlemmer av NATO på sikt. Den planen ble fryst idet Janukovitsj ble president i 2010, men gjenopptatt etter han ble avsatt. I desember 2014 vedtok parlamentet at Ukraina skal gå bort fra sin status som alliansefritt, og jobbe for et NATO-medlemskap. 

Den tidligere amerikanske forsvarsministeren, Robert Gates, er blant flere som mener at planene om å inkludere Ukraina og Georgia i NATO «undergraver formålet med alliansen og ignorerer hensynsløst det russerne vurderer som deres vitale nasjonale interesser». Andre har vektlagt at Putin-regimet først og fremst er redd for at folkelige opprør for demokrati skal spre seg til Russland.

Selv om det er vanskelig å vite hva den russiske ledelsen tenker og føler, så er det mye som tyder på at Putin-regimet opplever EU- og NATO-utvidelse som en slags trussel, spesielt når det kommer til Ukraina.

Putin-regimet er nok samtidig drevet av tanker om at Russland fortsatt er og bør være en stormakt. Og politikken preges av en type imperialistisk nasjonalisme, som trekker den russiske nasjonens identitet tilbake til Kievriket på 800-tallet, der Ukraina og hovedstaden Kyiv/Kiev er en viktig del av fortellingen. 

Fredsavtaler og mer krig

  • Det ble signert en fredsavtale mellom Ukraina, Russland og de prorussiske separatistene i Øst-Ukraina 20. september 2014, i regi av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Fredsavtalen ble brutt flere ganger, noe som førte til at en ny fredsavtale ble inngått i februar 2015, den såkalte Minsk-avtalen.

    Minsk-avtalen ble også brutt gjentatte ganger av alle partene i avtalen. Allerede samme år som avtalen ble inngått skjedde det en alvorlig opptrapping av konflikten. Volden har fortsatt i årene etter, med flere kriser og anspente perioder underveis.

  • Høsten 2018 tilspisset konflikten seg på ny. Det som utløste eskaleringen var strengere russisk kontroll av ukrainske skip på vei inn og ut av Asovhavet. Russland har siden annekteringen av Krimhalvøya i 2014 hatt kontroll over Kertsjstredet, som ligger mellom Russland og Krim, og knytter Asovhavet til Svartehavet. Dette har skapt uenighet mellom Russland og Ukraina om hvor territorialgrensene i Asovhavet egentlig går. Myndighetene i Ukraina reagerte på den tilspissede konflikten ved å innføre militær unntakstilstand i landet, som betyr at normale lover er satt til side for at myndighetene skal få større spillerom under en krise.

  • Våren 2019 ble Volodymyr Zelenskij valgt til Ukrainas nye president. Han tilbydde å inngå nye samtaler med Putin for å få en slutt på konflikten. Putin og Zelenskij snakket sammen på telefonen flere ganger i løpet av sommeren 2019. De møttes for første gang ansikt til ansikt i desember 2019. De ble da enige om å gjennomføre en stor fangeutveksling, og fortsette samtalene i 2020.

    Utgangspunktet for samtalene mellom Putin og Zelenskij var partenes posisjoner fra Minsk-avtalen i 2015. Russland mener at Ukraina må akseptere de pro-russiske separatistene sitt ønske om mer selvstyre og deres rett til å bruke det russisk språk. Ukraina mener at Russland må slutte å støtte separatistene og trekke seg ut av Øst-Ukraina, og at det deretter kan gjennomføres demokratiske valg i området med internasjonale observatører til stedet.

    I desember 2019 var ikke Putin villig til å gi Ukraina kontroll over grensen før lokalvalg gjennomføres i de separatistkontrollerte områdene, som er et krav Zelenskyj holder fast ved. Partene kom dermed ikke til noen enighet om en varig fredsløsning.

  • Konfliktnivået steg igjen i 2021, da Russland beskyldte Ukraina for å ha flyttet større våpen inn i konfliktområdet. Russland var også kritisk til at den ukrainske presidenten, Zelenskyj, hadde sensurert den russisktalende opposisjonen i Ukraina ved å stenge tre av deres TV-kanaler. Ukraina hadde også innført sanksjoner mot en prorussisk politiker og forretningsmann i februar. 

    Som en reaksjon på dette økte Russland sin militære tilstedeværelse betraktelig i grenseområdet mot Ukraina i april. Dette fikk USA og resten av NATO til å reagere. NATO meldte om at de hadde økt sitt militære nærvær i Svartehavsregionen, med mer patruljering i lufta og større nærvær til havs. Zelenskyj har deretter jobbet for å få Ukraina inn som medlem i NATO.

    Russland plasserte over 100 000 soldater på grensen til Ukraina våren 2021. Mange av dem ble fjernet noen uker etterpå, som følge av samtaler mellom Putin og Biden. Men i november ble mange russiske styrker på ny plassert i grenseområdet, som bidro til at konfliktnivået nådde nye høyder i 2022.

 

2022: Russland invaderer Ukraina

Utplasseringen av over 100 000 russiske militærstyrer nær grensen til Ukraina i november 2021, gjorde at Ukraina-konflikten ble mer spent enn noen gang siden 2014. Russland krevde garantier for at ikke Ukraina skal innlemmes i NATO. Opptrappingen førte til at flere NATO-land mobiliserte deler av sine militærstyrker, og økte sin tilstedeværelse øst i Europa. Dette til tross for at Ukraina ikke er medlem av NATO.

Russland gikk til angrep på Ukraina med regulære styrker 24. februar, klart i strid med FN-pakten. En ny fase av konflikten var i gang. Invasjonen møtte sterk kritikk fra FN, USA, Norge og andre NATO-land, som er tydelige på at dette er et klart brudd på folkeretten og Ukrainas suverenitet.

Den russiske invasjonen gjorde at krigen rammet mye større deler av landet direkte, inkludert hovedstaden Kyiv. NATO-landene svarte med å innføre kraftige sanksjoner mot Russland og det russiske regimet, og med å sende våpen til Ukraina. Selv om Russland i utgangspunktet er langt sterkere militært enn Ukraina, har de russiske styrkene møtt mye motstand, noe Putin-regimet antakeligvis ikke hadde regnet med.

Les spørsmål og svar-artikkel om Russlands invasjon og den pågående krigen i Ukraina

Den humanitære situasjonen

Ifølge FN ble det drept over 14 000 mennesker i Ukraina-konflikten mellom krigens begynnelse i 2014, og frem til Russlands storskala invasjon i 2022. Etter at den russiske invasjonen hadde begynt steg dødstallene raskt, men med stor usikkerhet rundt nøyaktig hvor mange som har blitt drept.

Ved inngangen til 2021 hadde krigen ført til at 734 000 ukrainere var internt fordrevne, og over 56 000 hadde flyktet fra landet, ifølge Flyktninghjelpen (2022). Disse tallene steg dramatisk i etterkant av den russiske invasjonen i februar 2022. Bare i løpet av den første uken hadde rundt en million ukrainere flyktet fra landet, ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), og flere millioner blitt internt fordrevne. Antallet ukrainske flyktninger økte raskt til flere millioner.  

FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA) meldte i februar 2021 at 3,4 millioner mennesker i Ukraina hadde behov for humanitærhjelp og beskyttelse. Dette tallet har også økt dramatisk i kjølvannet av den russiske invasjonen som startet 24. februar i år.

Krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd

Som følge av det folkerettsstridige, russiske angrepet på Ukraina, opprettet FNs menneskerettighetsråd en uavhengig undersøkelseskommisjon for å vurdere om også andre folkerettsbrudd blir begått i Ukraina.

Kommisjonen har rapportert at krigsforbrytelser, i tillegg til brudd på menneskerettigheter og internasjonal humanitærrett, har blitt begått.

Kommisjonens første rapport, fra 18. oktober 2022, konkluderte med følgende:

  • De russiske styrkene er ansvarlig for det store flertallet av de identifiserte bruddene.
  • De russiske bruddene inkluderer utenomrettslige henrettelser, tortur og voldtekt.  
  • Russlands bruk av klasevåpen, raketter og luftangrep for å overta ukrainske byer, har ført til de største tapene av menneskeliv.
  • Ukrainske styrker har brutt internasjonal humanitærrett i få, enkelte tilfeller.

Kilde: Undersøkelseskommisjonens første rapport (okt. 2022)

FNs rolle i konflikten

Ukraina-konflikten har blitt diskutert i FNs sikkerhetsråd. Siden Russland er både en part i konflikten og har vetorett i Sikkerhetsrådet, vil ikke Sikkerhetsrådet kunne fungere som et effektivt politisk organ som vedtar sanksjoner. Det vil først og fremst kunne være et forum for samtaler mellom partene, og utføre symbolske avstemninger.

Etter at Russland invaderte Ukraina i 2022 ble dette tatt opp i FNs generalforsamling. Da Generalforsamlingen stemte over et vedtak 2. mars, som uttrykte sterk kritikk av invasjonen, var det kun Russland, Belarus (Hviterussland), Nord-Korea, Syria og Eritrea som stemte mot. Hele 141 land stemte for resolusjonen, som krever at Russland må stanse den militære offensiven i Ukraina.

FNs generalsekretær, António Guterres, har uttalt at Russlands invasjon er i strid med FN-pakten. Han ber om en umiddelbar våpenhvile, og at partene velger dialog og forhandlinger.

Norges engasjement i konflikten

Etter Russlands annektering av Krim i 2014

Den norske regjeringen meldte i september 2014 at: «I kjølvannet av Russlands illegale annektering av Krim og destabiliserende rolle i Øst-Ukraina, har Forsvarsdepartementet besluttet å styrke forsvarssamarbeidet med Ukraina».

Ifølge Forsvarsdepartementet har Norge bidratt med staboffiserer (militærpersonell) til Ukraina. Forsvarssamarbeidet mellom Norge og Ukraina ble inngått i 1999.

Norge har fulgt EUs sanksjoner mot Russland siden 2014, til tross for at det har rammet norske økonomiske interesser.

Etter Russlands invasjon av Ukraina i 2022

Som følge av Russlands storskala invasjon av Ukraina 24. februar 2022, har EU innført enda kraftigere sanksjoner mot Russland. Disse EU-sanksjonene har Norge sluttet seg til. 

Norske myndigheter har også valgt å sende våpen og annet militærutstyr til Ukraina, i likhet med flere andre NATO-land, til tross for at dette vil kunne øke sannsynligheten for at Russland anser Norge som en deltakerstat i krigen.

Kilder 

NRK, NTB, BBC, The Guardian, The Economist, regjeringen.no, Express, Aftenposten, Morgenbladet, Dagbladet, Dagsavisen, OCHA, International Crisis Group.

Bøker: 

  • Richard Sakwa "Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands" (2015)
  • Andrew Wilson "Ukraine Crisis: What It Means for the West" (2014)

Relaterte land

Les våre landprofiler for landene involvert i konflikten:  

Tidslinje over den internasjonale konflikten om Ukraina

Ukraina-konflikten er ikke bare en konflikt mellom ukrainere. Det er også en internasjonal konflikt mellom Russland og Vesten. Denne tidslinjen viser den maktpolitiske historien mellom disse, blant annet ved å illustrere NATO og EUs ekspansjon østover siden Sovjetunionens fall. Historien om den kalde krigen, og utviklingen i Europa etter 1990, er viktig for å forstå Russlands folkerettsstridige maktbruk i Ukraina siden 2014.

  • Under den kalde krigen dannet Vesten militæralliansen NATO i 1949 og Sovjetunionen dannet militæralliansen Warszawapakten i 1955. 

  • EUs opprinnelse er fra 1950 da 6 land dannet Kull- og stålunionen.

  • Siden slutten av den kalde krigen har EU utvidet seg østover. EU har fått 16 nye medlemsland siden 1990. De fleste av dem er tidligere Warszawapakt-land.  

  • Sovjetunionen ble oppløst i 1991 og den kalde krigen var slutt. Moskvas makt i Europa hadde på kort tid blitt langt mindre. Samtidig utvidet NATO seg østover. Siden slutten av den kalde krigen har NATO fått 12 nye medlemsland. De fleste av dem var tidligere medlemmer av Warszawapakten.

  • Russlands president Vladimir Putin (t.v.) har hatt stor makt i Russland siden år 2000, da han ble president for første gang. Her står han sammen med tidligere generalsekretær i FN, Kofi Annan. Foto: UN Photo/Eskinder Debebe  

  • Viktor Janukovitsj ble valgt til president i Ukraina i 2010. Han var prorussisk, men ønsket samtidig et godt forhold til EU. Da EU foreslo en frihandelsavtale med Ukraina førte det til at Janukovitsj måtte velge side mellom EU og Russland. Et slikt ultimatum la grunnlaget for splittelser innad i Ukraina.    

  • Janukovitsj avviste EUs forslag og skrev under på en avtale med Russland i stedet. Det førte til store demonstrasjoner fra EU-tilhengere i Ukraina november 2013. Bildet viser en slik demonstrasjon på Maidan-plassen i hovedstaden Kyiv 26. februar 2014. Foto: Sasha Maksymenko/Flickr.

  • Anti-Janukovitsj demonstrasjoner førte til dødsfall i sammenstøt med politiet. Bildet viser en begravelseseremoni 22. februar 2014, samme dag som det ukrainske parlamentet stemte for å avsette den demokratisk valgte presidenten, Viktor Janukovitsj. Janukovitsj hevdet at parlamentets avgjørelse var et statskupp, og forlot landet. Foto: NTB Scanpix/Reuters/Baz Ratner.

  • Det ukrainske parlamentet vedtok at landet skal gå bort fra sin status som alliansefritt og skal heller jobbe for et NATO-medlemskap. Det kan likevel ta flere år før Ukraina blir NATO-medlem blant annet på grunn av en rekke opptakskrav. Foto: Statsministerens kontor/Flickr  

  • Avsettelsen av Janukovitsj førte til prorussiske reaksjoner øst i Ukraina og på Krim-halvøya. Prorussiske separatister tok kontrollen over Krim i februar 2014, og Russland annekterte den like etter. Russlands handlinger var i strid med folkeretten og utløste den internasjonale konflikten mellom Russland og Vesten.    

  • Russlands annektering av Krim inspirerte prorussiske grupperinger i Øst-Ukraina til å protestere mot ledelsen i Kiev. Dette utløste borgerkrigen i Ukraina, hvor Russland ga sin støtte. FN meldte i november 2014 at over 4300 var drept som et resultat av krigen. Bildet viser frivillige paramilitære styrker for det ukrainske nasjonalistiske partiet, Høyre sektor, som kjemper mot prorussiske grupper i Donetsk øst i Ukraina. Foto: NTB Scanpix/AFP photo/Vasily Maximov

  • Det ble signert en fredsavtale mellom Ukraina, Russland og de prorussiske separatistene i Øst-Ukraina 20. september 2014, i regi av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Fredsavtalen ble brutt flere ganger, noe som førte til at en ny fredsavtale ble inngått i februar 2015, den såkalte Minsk-avtalen.

    Minsk-avtalen ble også brutt gjentatte ganger av alle partene i avtalen. Allerede samme år som avtalen ble inngått skjedde det en alvorlig opptrapping av konflikten. Volden har fortsatt i årene etter, med flere kriser og anspente perioder underveis.

  • Høsten 2018 tilspisset konflikten seg på ny. Det som utløste eskaleringen var strengere russisk kontroll av ukrainske skip på vei inn og ut av Asovhavet. Russland har siden annekteringen av Krimhalvøya i 2014 hatt kontroll over Kertsjstredet, som ligger mellom Russland og Krim, og knytter Asovhavet til Svartehavet. Dette har skapt uenighet mellom Russland og Ukraina om hvor territorialgrensene i Asovhavet egentlig går. Myndighetene i Ukraina reagerte på den tilspissede konflikten ved å innføre militær unntakstilstand i landet, som betyr at normale lover er satt til side for at myndighetene skal få større spillerom under en krise.

  • Våren 2019 ble Volodymyr Zelenskij valgt til Ukrainas nye president. Han tilbydde å inngå nye samtaler med Putin for å få en slutt på konflikten. Putin og Zelenskij snakket sammen på telefonen flere ganger i løpet av sommeren 2019. De møttes for første gang ansikt til ansikt i desember 2019. De ble da enige om å gjennomføre en stor fangeutveksling, og fortsette samtalene i 2020.

    Utgangspunktet for samtalene mellom Putin og Zelenskij var partenes posisjoner fra Minsk-avtalen i 2015. Russland mener at Ukraina må akseptere de pro-russiske separatistene sitt ønske om mer selvstyre og deres rett til å bruke det russisk språk. Ukraina mener at Russland må slutte å støtte separatistene og trekke seg ut av Øst-Ukraina, og at det deretter kan gjennomføres demokratiske valg i området med internasjonale observatører til stedet.

    I desember 2019 var ikke Putin villig til å gi Ukraina kontroll over grensen før lokalvalg gjennomføres i de separatistkontrollerte områdene, som er et krav Zelenskyj holder fast ved. Partene kom dermed ikke til noen enighet om en varig fredsløsning.

  • Konfliktnivået steg igjen i 2021, da Russland beskyldte Ukraina for å ha flyttet større våpen inn i konfliktområdet. Russland var også kritisk til at den ukrainske presidenten, Zelenskyj, hadde sensurert den russisktalende opposisjonen i Ukraina ved å stenge tre av deres TV-kanaler. Ukraina hadde også innført sanksjoner mot en prorussisk politiker og forretningsmann i februar. 

    Som en reaksjon på dette økte Russland sin militære tilstedeværelse betraktelig i grenseområdet mot Ukraina i april. Dette fikk USA og resten av NATO til å reagere. NATO meldte om at de hadde økt sitt militære nærvær i Svartehavsregionen, med mer patruljering i lufta og større nærvær til havs. Zelenskyj har deretter jobbet for å få Ukraina inn som medlem i NATO.

    Russland plasserte over 100 000 soldater på grensen til Ukraina våren 2021. Mange av dem ble fjernet noen uker etterpå, som følge av samtaler mellom Putin og Biden. Men i november ble mange russiske styrker på ny plassert i grenseområdet, som bidro til at konfliktnivået nådde nye høyder i 2022.

  • Utplasseringen av over 100 000 russiske militærstyrer nær grensen til Ukraina i november 2021, gjorde at Ukraina-konflikten ble mer spent enn noen gang siden 2014. Russland krevde blant annet en lovnad om at Ukraina aldri skal kunne ble NATO-medlem.

    NATOs svar var fortsatt at dette må få bli opp til Ukraina og NATO, og at det ikke er noe Russland kan diktere. Opptrappingen førte også til at flere NATO-land mobiliserte deler av sine militærstyrker, og økt sin tilstedeværelse øst i Europa. Dette til tross for at Ukraina ikke er medlem av NATO.

    I slutten av februar gikk Russland til angrep på Ukraina med regulære styrker. En ny fase av konflikten var i gang. Invasjonen møtte sterk fordømmelse fra FN, NATO og andre, som er tydelige på at dette er et klart brudd på folkeretten og Ukrainas suverenitet. 

Abonner på nyhetsbrev: