[[suggestion]]
Elfenbenskysten
Flagget til Elfenbenskysten

Nøkkeltall og fakta

Hovedstad

Yamoussoukro

Etniske grupper

Akan 29 %, voltaique/gur 16 %, nordlige mande 15 %, krou 9 %, sørlige mande 7 %, uspesifisert/andre 43 % (2014)

Språk

Fransk, mer enn 60 lokale dialekter

Religion

Muslimer 43 %, katolikker 17 %, evangelisk kristne 12 %, metodister og andre kristne 5 %, animiste 4 %, andre/ingen 20 % gjestearbeidere: muslimer 73 %, kristne 18 % (2014)

Innbyggertall

24 905 843 (2018)

Styreform

Republikk

Areal

322 463 km²

Myntenhet

CFA-franc

BNI pr innbygger

3 693 PPP$

Nasjonaldag

7. august

Andre landsider

Geografi

Elfenbenskysten er omtrent like stort som Norge i areal. Kysten i sør består av klipper, lange sandbanker og grunne laguner. Ellers er landskapet flatt. Fire elver renner fra nord til sør, noe som gjør jorda fruktbar, særlig i øst. Elfenbenskysten har årlig to regnperioder i sør, og en i nord. Klimaet er generelt varmt med høy luftfuktighet. Klimaet har blitt varmere og regnskyllene mer uforutsigbare de siste tiårene.

I indre deler av landet lå et belte av regnskog, men siden Elfenbenskysten lenge har vært en storeksportør av tropisk tømmer, har avskogingen vært stor. Industrien har ført til at det meste av regnskogen i den sørlige delen av landet er hugget ned. På slutten av åttitallet ble skogplanting og vern satt i gang, men likevel har hogsten fortsatt i den nordlige delen av landet, utenfor myndighetenes kontroll.

Ecoprint

0.7 jordkloder

Hvis alle mennesker på Jorden skulle ha samme forbruk som en gjennomsnittlig innbygger i Elfenbenskysten ville vi trenge 0.7 jordkloder.
Se indikatoren for økologisk fotavtrykk.

Historie

Arkeologiske funn tyder på at området har vært bebodd siden 10 000 år fvt. Dagens befolkning stammer fra innvandringen fra Ghanarikets rundt 1200. Innvandring nordfra omtrent på samme tid førte til at islam fikk fotfeste i nordområdene. I sør ble det etablert flere stater, der de viktigste var Agni- og Abrong-kongedømmene. Elfenbenskysten ble underlagt Frankrike som koloni i 1893, men motstanden mot koloniherrene var sterk. Først i 1917 klarte franskmennene å legge hele området under seg, og de administrerte landet til det fikk sin selvstendighet i 1960.

Landet opplevde økonomisk velstand etter frigjøringen. Den forsvant av ulike årsaker i løpet av 1980- og 90-tallet, og førte til sterke motsetninger mellom ulike folkegrupper. Félix Houphouët-Boigny ledet landet fra selvstendigheten til han døde i 1993. I den politiske maktkampen som fulgte utnyttet flere politikere nasjonalistiske strømninger for å øke sin popularitet. Dette økte de etniske og religiøse motsetningene. I 2002 brøt det ut en borgerkrig og landet ble delt i to. I sør styrte presidenten, mens den nordlige delen ble kontrollert av opprørere. Flere tusen mennesker ble drept og hundretusentalls ble drevet på flukt før en fredsavtale ble undertegnet i 2007. Nye uroligheter brøt ut rundt presidentvalget i 2010, da den sittende presidenten Gbagbo nektet å gå av. I 2011 ble han tvunget fra makten og stilt for Den internasjonale straffedomstolen for grove brudd på menneskerettighetene.

Samfunn og politikk

Presidenten er landets statsoverhode, og kan gjenvelges en gang. Presidenten utnevner regjeringen og statsministeren, som står ansvarlig overfor han/henne. Den lovgivende makten ligger hos nasjonalforsamlingen. Regjeringen etter urolighetene i 2010-11 har fokusert på å gjenoppbygge økonomien.

Elfenbenskysten har problemer med korrupsjon i rettsvesenet og politikken, menneskehandel og høy kriminalitet i byene. Stor tilgang til våpen forverrer situasjonen. Begge parter i borgerkrigen gjorde seg skyldige i grove menneskerettighetsbrudd, som henrettelser, tortur, voldtekter og rekruttering av barnesoldater – som ofte har blitt gatebarn. Landet har fått kritikk for at oppgjøret med menneskerettighetsbruddene har gått sent.

FN var tilstede i landet mellom 2003 og 2017, med fredsoperasjoner og fredsforhandlinger under borgerkrigen, og med hjelp til gjenoppbygging etter krigen.

Økonomi og handel

Jordbruket er Elfenbenskystens viktigste næring, og landet er verdens største eksportør av kakao. Utover 2000-tallet ble landet en olje- og gasseksportør, i tillegg til at det eksporteres noe gull og diamanter. Elfenbenskysten har en velutviklet industri som hovedsakelig foredler landets råvarer. Elfenbenkysten er med andre ord rike på naturressurser, og har et stort potensiale til å utvikle sin økonomi.

I de tretti årene som fulgte frigjøringen i 1960, var Elfenbenskysten et av Afrikas rikeste land, men blant annet borgerkrigen fikk den økonomiske veksten til å stoppe opp og landet svekket sin posisjon som regionalt handelssentrum. Fra 2012 har økonomien igjen begynt å vokse, og innbyggernes inntekter er relativt høye sammenliknet med andre land i regionen.

Selv om økonomien vokser er det mange som lever i dyp fattigdom, og det er store regionale forskjeller. Arbeidsledigheten er høy, og i slumområdene i byene og nord i landet lider mange mennesker av underernæring. Utbredt smugling gjør at staten mister viktige inntekter. Elfenbenskysten sliter med stor utenlandsgjeld på tross av at deler av gjelden er slettet.

FN-rollespill

FN-sambandet tilbyr skoleåret 2019-20 et rollespill der elevene skal forsøke å løse en konflikt i Sikkerhetsrådet (Iran og atomspørsmålet). Elfenbenskysten er medlem av Sikkerhetsrådet, og avsnittene som følger er informasjon knyttet til dette spillet. Mer om FN-rollespillet.

Forholdet til andre land i Sikkerhetsrådet

I utenrikspolitikken har Elfenbenskysten tette bånd til Vesten, og da særlig til den tidligere kolonimakten Frankrike. Det nære samarbeidet med Frankrike er både politisk, militært og økonomisk. Kina har de siste årene investert i flere store økonomiske prosjekter i Elfenbenskysten, og er derfor blitt en viktig handelspartner.

De afrikanske landene søker ofte samarbeid seg imellom i Sikkerhetsrådet.

Tips

I likhet med de fleste andre landene i Sikkerhetsrådet, er Elfenbenskysten bekymret for at atomavtalen med Iran skal bli ødelagt som følge av at USA har trukket seg ut. Elfenbenskysten er også redd for følgene av en mulig væpnet konflikt mellom USA og Iran, og for at konflikten kan ramme skipstrafikken og oljetransporten gjennom Den persiske gulf.

I et innlegg om atomnedrustning i FNs sikkerhetsråd i april 2019, roste Elfenbenskysten Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) for dets grundige kontroller av Irans atomprogram. Elfenbenskysten ga også sterk støtte til Ikkespredningsavtalen, som skal gjennomføre sin neste konferanse i New York i mai 2020. På denne konferansen må man oppnå fremgang både når det gjelder ikkespredning av atomvåpen, nedrustning blant atomvåpenstatene og fortsatt beskyttelse av retten til å bruke atomteknologi til fredelige formål.

Som en stat uten atomvåpen men med behov for mer sivil atomteknologi, understreket Elfenbenskysten at landet trenger mer bistand både for å kunne forbedre medisinske tilbud til befolkningen og for å kunne beskytte jordbruksavlinger mot skadedyr.

I innlegget sitt i Sikkerhetsrådet nevnte Elfenbenskysten også at det ville gavne freden hvis man oppretter flere atomvåpenfrie soner rundt i verden. Landet er selv medlem av den atomvåpenfrie sonen i Afrika, som har eksistert siden 1990-tallet. I denne sammenhengen ble behovet for å opprette en ny atomvåpenfri sone i Midtøsten nevnt spesielt. Landet støttet i sitt innlegg også forslaget om å inngå en internasjonal avtale som forbyr anrikning av uran for våpenformål.

Elfenbenskysten var ett av de første landene til å signere FNs Forbudstraktat mot atomvåpen da denne ble vedtatt i 2017. Dette betyr at landet på samme måte som Sør-Afrika er særlig opptatt av de humanitære konsekvensene av mulig bruk av atomvåpen, og ønsker å skape et moralsk forbud mot slike våpen.

Kart

Statistikk

Her finner du statistikk for Elfenbenskysten på mange områder, inkludert FNs bærekraftsmål(sist rapporterte år). Du kan også sammenligne med et annet land. Gå til statistikken for landet