Kina strekker seg over enorme områder og har som følge at dette store variasjoner i klima og natur. Nordvest i landet, opp mot grensa til Tadsjikistan, Kirgisistan og Mongolia, er landskapet preget av store fjell og tørr ørken. I de mer sentrale delene av sørøst Kina, finner vi et kystlandskap med fruktbare sletter og regnskog.

Mesteparten av Kina er preget av et kontinentalklima, men de sørlige og østlige delen av landet bærer preg av tropisk klima med mye regn. Kontinentets monsunvind har også stor innvirkning på Kinas klima, for om vinteren dominerer de polare vindene fra nord, mens om sommeren kommer de varme og tropiske vindene fra havet. 

Kina har de største klimagassutslippene i verden, mye på grunn omfattende produksjon og forbruk av olje og kull. Industriutslippene har ført til mangel på rent drikkevann og helseproblemer blant innbyggere i flere områder. Avskoging og jorderosjon har bidratt til at Kina har mistet en femtedel av landets dyrkbare områder siden 1949. I senere tid har de begynt å ta miljøutfordringene på alvor, og har som mål å stanse videre økningen av klimagassutslipp innen 2030.

Den kinesiske sivilisasjonen er mange tusen år gammel. I grove trekk kan vi dele Kinas historie inn i tre perioder; Den tidlige kinesiske sivilisasjonen før 221 fvt., Det keiserlige Kina fra 221 fvt. til 1911 og Det republikanske Kina fra 1911 til i dag. Innad i de grovt inndelte periodene er det ulike dynastier, herskerfamilier, som har regjert. Av de mange dynastiene står Qin-dynastiet (221 - 206 fvt.) frem som unikt. Den kinesiske sivilisasjonen var lenge blant verdens mest avanserte, og oppfinnelser som kompasset, kruttet, papiret og trykkekunsten kommer alle fra Kina.

I 1644 tok Qing-dynastiet over makten i landet og hersket helt frem til 1911. Denne perioden var preget av lagdeling basert på etnisitet, sterk befolkningsvekst på grunn av innovasjon i teknologi og jordbruk, og en mer åpen utenrikspolitikk. I 1911 brøt det ut revolusjon, noe som resulterte i opprettelsen av Republikken Kina. Nasjonalistpartiet Kuomintang og Kinas kommunistparti kjempet om makten i mange år. Etter andre verdenskrig fortsatte kampen i form av en blodig borgerkrig. Kommunistene, med Mao Zedong i spissen, vant krigen og opprettet Folkerepublikken Kina i 1949. Nasjonalistpartiets tilhengere trakk seg tilbake og bosatte seg på øya Taiwan.

Mao Zedong styrte landet med jernhånd. Hans politikk var preget av et nært forhold til Sovjetunionen og en hurtig industrialisering som førte til en sult-katastrofe hvor rundt 20 millioner kinesere døde. Maos død i 1976 førte til et oppgjør med de mer radikale elementene i kommunismen. Den mer pragmatiske kommunismen som fulgte Maos død har åpnet opp for kursen Kina har hatt frem til i dag. 

Kina er en sosialistisk folkerepublikk. Kommunistpartiet har hatt makten siden 1949, og utfordres ikke av en reell opposisjon. Statens øverste organ, Folkekongressen, utnevner presidenten og statsministeren. Resten av året fungerer kongressens utøvende komité som lovgivende forsamling, under Kommunistpartiets kontroll. Kinas president, Xi Jinping, fikk makten i 2013 og regnes for å være den mektigste kinesiske lederen siden Mao Zedong.

Tidligere ble det ført en ettbarnspolitikk for å begrense befolkningsveksten – noe som har medført en aldrende befolkning. Kinesiske myndigheter driver streng kontroll over befolkningen, og kritiseres for brudd på menneskerettighetene. I dag diskrimineres minoritetsgrupper, og media og internett kontrolleres. Korrupsjon ansees for å være et omfattende problem, og årlig dømmes hundrevis av mennesker til døden for økonomiske forbrytelser. Vesten er særlig kritisk til Kinas okkupasjon av Tibet, samt kinesernes krav om at Taiwan skal slutte seg til fastlandet.

Kina er permanent medlem av FNs sikkerhetsråd, og landet spiller stadig en viktigere internasjonal rolle. I nærområdene ønsker Kina å fremme stabilitet, samarbeid og gode handelsforbindelser, Samtidig forsøker Kina, med varierende hell, å forsikre omverdenen om at de har fredelige hensikter.

Siden 1970 har Kina beveget seg fra en sentralstyrt planøkonomi til en mer markedsstyrt økonomi av stor internasjonal betydning. Kina har erfart en enorm økonomisk vekst siden slutten av 70-tallet, noe som har gjort landet til en av verdens største økonomier. Utviklingen har også skapt store forskjeller mellom fattige og rike, og mellom by og land. Selv om det har blitt gjennomført en del reformer styrer fremdeles staten mye av økonomien. Hensynet til sosial stabilitet og økonomisk vekst er styrende for kinesisk politikk.

Kina er rikt på naturressurser som kull, olje og jernmalm. Landet driver en omfattende handel med andre land og eksporterer varer som tekstiler, elektroniske produkter, olje, biler og våpen. Landets viktigste handelspartnere er EU-land, USA og Japan. De siste årene har handelsforholdet mellom USA og Kina vært svært anstrengt, og landene har innført ekstra toll på hverandres varer.  

Kinas investeringer i utlandet har økt betydelig de senere år, både i Afrika, Europa og Nord-Amerika. Kina satser tungt i Afrika, primært for å sikre seg tilgang til olje, gass og mineraler. I tillegg ønsker Kina å bidra til at afrikanske land kan produsere matvarer for den stadig økende kinesiske befolkningen. Afrikanske land er også viktige markeder for kinesiske varer.

Kilder

Landguiden, Store Norske Leksikon, BBC Country Profiles, CIA World Factbook. Befolkningstallene og HDI-indeksen er fra FN, Økologisk fotavtrykk er fra Global Footprint Network.

FN-rollespill

FN-sambandet tilbyr skoleåret 2021/22 et rollespill der elevene skal forsøke å løse en konflikt i Sikkerhetsrådet (konflikten Iran har med USA og Israel, og atomvåpenspørsmålet). Kina er medlem av Sikkerhetsrådet, og avsnittene som følger er informasjon knyttet til dette spillet.  

Les mer om FN-rollespillet her.

Forholdet til andre land i Sikkerhetsrådet 

Kina er en voksende stormakt og vil kunne utfordre USAs posisjon som verdens eneste supermakt i fremtiden. USA ser dette, og ønsker å begrense Kinas makt og innflytelse internasjonalt. Kinas lederskap er på sin side ambisiøse og satser hardt på å passere USA: økonomien deres vokser raskt, de inngår politisk samarbeid med flere og flere land, de jobber for å få en verdensledende teknologi-sektor, og de bruker store summer for å ruste opp militæret. Kina ser på USA som et selvutnevnt verdenspoliti som blander seg inn i andre lands anliggende. Det irriterer Kina når USA kritiserer de for brudd på menneskerettighetene, som når de internerer uighurene i Xinjiang og innskrenker demokratiet i Hongkong. Kineserne irriterer seg også over hvordan USA tar seg til rette internasjonalt, og tillater seg å bryte regler de selv krever at andre skal følge. Kina understreker ofte i sine uttalelser at de ønsker en verden hvor alle land behandler hverandre som likeverdige og respekterer hverandres suverenitet, noe som kan tolkes som et stikk mot amerikanerne. Alle uenigheter til tross så er de to knyttet svært tett sammen gjennom handel. Begge land produserer varer den andre er helt avhengig av. Dette skaper et forhold preget av en krevende balansegang mellom tett samarbeid og urolig skepsis. 

Kina utgjør sammen med Russland en motvekt til den USA-dominerte vestlige verdensordenen, og ønsker å redusere USA og de vestlige maktenes innflytelse globalt. Både Russland og Kina mener at den nasjonale suvereniteten står sterkt, og er negative til at FN skal legge seg opp i lands interne anliggende. De to landene er raske med å true med veto om Sikkerhetsrådet blander seg inn i nasjonal politikk. Like fullt er nok Kina den mer tilbaketrukne av de to, og konsentrerer seg mer om økonomisk vekst, mens Russland i større grad kjører en konfronterende linje. 

Storbritannia og Frankrike er, på lik linje med de andre vestlige maktene i Sikkerhetsrådet, nære alliansepartnere med USA og stiller seg derfor ofte på USAs side om det er uenighet med Kina. Det er utstrakt handel mellom de tre landene, men ikke spesielt mye samarbeid utover det. Europeerne kritiserer også kineserne for sine menneskerettighetsbrudd, spesielt i Xinjiang, noe som irriterer Kina noe fryktelig. 

Når det kommer til Midtøsten ønsker Kina å samarbeide med alle. Det betyr at de ikke velger side mellom Israel og Iran, men ønsker å handle med begge to og ikke krangle med noen av dem. Spesielt Israel er en attraktiv handelspartner da de er et av de fremste landene i verden på forskning og teknologi-utvikling, noe Kina prioriterer høyt. Kina ønsker et godt forhold med Israel for å fortsette og kjøpe israelsk teknologi, samtidig som Israel har nytt godt av en enorm vekst i eksport med Kina de siste årene. Det at Israel står så nært USA, spesielt i sikkerhetsspørsmål og Midtøsten-spørsmål, legger imidlertid en demper på Israel-Kina forholdet. 

Kina og Iran inngikk i juli 2020 en samarbeidsavtale som strekker seg 25 år frem i tid. Avtalen innebærer enorme kinesiske investeringer i Irans infrastruktur, som 5G-nett, jernbane, havner og banker, mot at Kina er garantert å få kjøpe iransk olje med store rabatter. Kina ønsker å øke handelen med Iran, noe atomavtalen la til rette for. De er dermed mest opptatt av at avtalen skal gjenopplives slik at dette samarbeidet kan fortsette. 

Tips

Kinas utenrikspolitikk kan kort oppsummert beskrives slik: “ingen konfrontasjoner, ingen konflikter, respekt og vinn-vinn samarbeid.” Dette betyr at Kina ikke legger seg oppi andre lands interne anliggende, og at de blir svært defensive om noen legger seg oppi Kinas interne anliggende. Spesielt gjelder dette menneskerettighetsspørsmål. 

Både Kina og Russland er av den oppfatning at de vestlige maktene prøver å påtvinge resten av verden sine verdier, som menneskerettighetene og liberalt demokrati. De er uenige i mye av det menneskerettighetene står for, og jobber aktivt for at man ikke skal inkludere menneskerettighetene i internasjonal politikk og samarbeid. 

I stedet er Kina opptatt av økonomisk vekst og utvikling i hjemlandet, og er blitt kjent for å drive økonomisk diplomati. De etablerer relasjoner med andre land, som regel lav- og mellominntektsland, hvor Kina lokker med enorme lån og investeringer i infrastruktur og industri, mot at de får tilgang på naturressurser samt lovnader om å “respektere Kinas suverenitet”, dvs. ikke kritisere Kina eller kinesisk politikk.  

Kina er en av verdens atomvåpenstater, og har ca. 350 atomstridshoder i sitt nåværende arsenal. Landet er medlem av Ikkespredningsavtalen, og har flere ganger tatt til orde for at atomvåpenstatene må nedruste sine arsenal. De mener at Russland og USA har et særlig stort ansvar ettersom de står for over 90 prosent av verdens atomvåpen. Til tross for disse uttalelsen økte faktisk Kina sitt eget arsenal med 30 atomvåpen i 2020 som del av en betydelig modernisering av militæret sitt. 

Kina har ikke underskrevet Avtalen om forbud mot atomvåpen, men har like fullt sagt at de støtter ideen om en atomvåpenfri verden. De er likevel ikke interessert i å gi opp sine egne våpen så lenge andre stater beholder sine. 

Kina er den eneste stormakten i FNs sikkerhetsråd som har gått ut med en erklæring om at landet aldri vil være den første parten som bruker atomvåpen i en konflikt. Kina har oppfordret de andre atomvåpenstatene til å gi lignende garantier. 

Kina var med på å forhandle frem atomavtalen med Iran i 2015, og har vært en støttespiller for avtalen siden. Kinas interesse ligger i økt handel med Iran, som er en stor oljeeksportør og et stort marked for kinesiske produkter, og ønsker ikke at Iran skal underlegges sanksjoner. Da Trump trakk USA fra avtalen i 2018 beklaget Kina det og har siden kalt USAs krav for urimelige. Kina har ved flere anledninger uttalt støtte til atomavtalen og at samarbeid er det beste for verdenssamfunnet. 

Når det gjelder spørsmålet om å opprette en atomvåpenfri sone i Midtøsten, støtter Kina dette forslaget. Kina har oppfordret Israel til å slutte seg til Ikkespredningsavtalen, og dermed oppfylle en av de viktige betingelsene for at sonen kan opprettes. FNs generalsekretær inviterte til den første konferansen om spørsmålet om en atomvåpenfri sone i Midtøsten i november 2019. Kina var invitert og deltok sammen med involverte land. USA og Israel var også invitert, men møtte ikke opp. Konferansen vedtok en politisk erklæring og skal fortsette å møtes årlig.