Kina strekker seg over enorme områder og har som følge at dette store variasjoner i klima og natur. Nordvest i landet, opp mot grensa til Tadsjikistan, Kirgisistan og Mongolia, er landskapet preget av store fjell og tørr ørken. I de mer sentrale delene av sørøst Kina, finner vi et kystlandskap med fruktbare sletter og regnskog.

Mesteparten av Kina er preget av et kontinentalklima, men de sørlige og østlige delen av landet bærer preg av tropisk klima med mye regn. Kontinentets monsunvind har også stor innvirkning på Kinas klima, for om vinteren dominerer de polare vindene fra nord, mens om sommeren kommer de varme og tropiske vindene fra havet. 

Kina har de største klimagassutslippene i verden, mye på grunn omfattende produksjon og forbruk av olje og kull. Industriutslippene har ført til mangel på rent drikkevann og helseproblemer blant innbyggere i flere områder. Avskoging og jorderosjon har bidratt til at Kina har mistet en femtedel av landets dyrkbare områder siden 1949. I senere tid har de begynt å ta miljøutfordringene på alvor, og har som mål å stanse videre økningen av klimagassutslipp innen 2030.

Den kinesiske sivilisasjonen er mange tusen år gammel. I grove trekk kan vi dele Kinas historie inn i tre perioder; Den tidlige kinesiske sivilisasjonen før 221 fvt., Det keiserlige Kina fra 221 fvt. til 1911 og Det republikanske Kina fra 1911 til i dag. Innad i de grovt inndelte periodene er det ulike dynastier, herskerfamilier, som har regjert. Av de mange dynastiene står Qin-dynastiet (221 - 206 fvt.) frem som unikt. Den kinesiske sivilisasjonen var lenge blant verdens mest avanserte, og oppfinnelser som kompasset, kruttet, papiret og trykkekunsten kommer alle fra Kina.

I 1644 tok Qing-dynastiet over makten i landet og hersket helt frem til 1911. Denne perioden var preget av lagdeling basert på etnisitet, sterk befolkningsvekst på grunn av innovasjon i teknologi og jordbruk, og en mer åpen utenrikspolitikk. I 1911 brøt det ut revolusjon, noe som resulterte i opprettelsen av Republikken Kina. Nasjonalistpartiet Kuomintang og Kinas kommunistparti kjempet om makten i mange år. Etter andre verdenskrig fortsatte kampen i form av en blodig borgerkrig. Kommunistene, med Mao Zedong i spissen, vant krigen og opprettet Folkerepublikken Kina i 1949. Nasjonalistpartiets tilhengere trakk seg tilbake og bosatte seg på øya Taiwan.

Mao Zedong styrte landet med jernhånd. Hans politikk var preget av et nært forhold til Sovjetunionen og en hurtig industrialisering som førte til en sult-katastrofe hvor rundt 20 millioner kinesere døde. Maos død i 1976 førte til et oppgjør med de mer radikale elementene i kommunismen. Den mer pragmatiske kommunismen som fulgte Maos død har åpnet opp for kursen Kina har hatt frem til i dag. 

Kina er en sosialistisk folkerepublikk. Kommunistpartiet har hatt makten siden 1949, og utfordres ikke av en reell opposisjon. Statens øverste organ, Folkekongressen, utnevner presidenten og statsministeren. Resten av året fungerer kongressens utøvende komité som lovgivende forsamling, under Kommunistpartiets kontroll. Kinas president, Xi Jinping, fikk makten i 2013 og regnes for å være den mektigste kinesiske lederen siden Mao Zedong.

Tidligere ble det ført en ettbarnspolitikk for å begrense befolkningsveksten – noe som har medført en aldrende befolkning. Kinesiske myndigheter driver streng kontroll over befolkningen, og kritiseres for brudd på menneskerettighetene. I dag diskrimineres minoritetsgrupper, og media og internett kontrolleres. Korrupsjon ansees for å være et omfattende problem, og årlig dømmes hundrevis av mennesker til døden for økonomiske forbrytelser. Vesten er særlig kritisk til Kinas okkupasjon av Tibet, samt kinesernes krav om at Taiwan skal slutte seg til fastlandet.

Kina er permanent medlem av FNs sikkerhetsråd, og landet spiller stadig en viktigere internasjonal rolle. I nærområdene ønsker Kina å fremme stabilitet, samarbeid og gode handelsforbindelser, Samtidig forsøker Kina, med varierende hell, å forsikre omverdenen om at de har fredelige hensikter.

Siden 1970 har Kina beveget seg fra en sentralstyrt planøkonomi til en mer markedsstyrt økonomi av stor internasjonal betydning. Kina har erfart en enorm økonomisk vekst siden slutten av 70-tallet, noe som har gjort landet til en av verdens største økonomier. Utviklingen har også skapt store forskjeller mellom fattige og rike, og mellom by og land. Selv om det har blitt gjennomført en del reformer styrer fremdeles staten mye av økonomien. Hensynet til sosial stabilitet og økonomisk vekst er styrende for kinesisk politikk.

Kina er rikt på naturressurser som kull, olje og jernmalm. Landet driver en omfattende handel med andre land og eksporterer varer som tekstiler, elektroniske produkter, olje, biler og våpen. Landets viktigste handelspartnere er EU-land, USA og Japan. De siste årene har handelsforholdet mellom USA og Kina vært svært anstrengt, og landene har innført ekstra toll på hverandres varer.  

Kinas investeringer i utlandet har økt betydelig de senere år, både i Afrika, Europa og Nord-Amerika. Kina satser tungt i Afrika, primært for å sikre seg tilgang til olje, gass og mineraler. I tillegg ønsker Kina å bidra til at afrikanske land kan produsere matvarer for den stadig økende kinesiske befolkningen. Afrikanske land er også viktige markeder for kinesiske varer.

FN-rollespill

FN-sambandet tilbyr skoleåret 2020/21 et rollespill der elevene skal forsøke å løse en konflikt i Sikkerhetsrådet (Iran og atomspørsmålet). Kina er fast medlem av Sikkerhetsrådet, og avsnittene som følger er informasjon knyttet til dette spillet.Mer om FN-rollespillet.

Forholdet til andre land i Sikkerhetsrådet

USA er tradisjonelt en av Kinas motstandere i Sikkerhetsrådet, men de siste ti-årene har det vært en utstrakt handel mellom de to stormaktene som i stor grad har vært avgjørende for Kinas raske økonomiske vekst. Forholdet til USA har imidlertid forverret seg kraftig under president Trump, og for tiden foregår det en handelskrig der de to landene stadig øker sine tollsatser på viktige handelsvarer overfor hverandre. Disse tollsatsene har etter hvert også stor betydning for den globale økonomiske veksten, noe som bekymrer mange. 

Forholdet mellom Storbritannia og Kina er ikke det aller beste, men kan likevel beskrives som velfungerende. Storbritannia og Frankrike støtter ofte USA i Sikkerhetsrådet, og står derfor i opposisjon til Kina i mange viktige spørsmål. Forholdet mellom Kina og Russland er gjennomgående godt, og disse to landene spiller gjerne på lag på lag mot Vesten i Sikkerhetsrådet. Der Russland mange ganger fronter den eventuelle uenigheten med Vesten, foretrekker Kina å holde en lavere profil. 

Kina er en sterk forsvarer av at FN ikke skal blande seg inn i lands indre anliggender, og er ofte skeptisk til inngripener vedtatt av Sikkerhetsrådet. Landet er en stor investor i utlandet, og bygger kontakter og nettverk på basis av sine store overskudd på handelsbalansen. 

Kina og Iran inngikk i juli 2020 en samarbeidsavtale som strekker seg 25 år frem i tid. Avtalen innebærer 4000 milliarder kroner i kinesiske investeringer i Iran, mot rabattert pris på iransk olje og en åpen passasje gjennom Iran for sitt handelsruteprosjekt «ett belte, en vei». Investeringene i Iran skal gå til landets olje- og gassindustri, utbygging av Irans 5G-nett og til å utvikle havner, jernbane og bankvesen.  

Tips

Kina er en av partene som forhandlet fram atomavtalen med Iran i 2015. Kina er kritisk til at USA har trukket seg fra avtalen, og ønsker at den skal videreføres selv om den har sine svakheter. Etter at USA trakk seg ut og gjeninnførte økonomiske sanksjoner mot landet, har Kina gjentatte ganger understreket at alle land har rett til å handle med Iran innenfor de områdene som atomavtalen godkjenner.  

Kina er positiv til de europeiske landenes opprettelse av en alternativ handelsmekanisme for Iran (INSTEX), slik at firmaer fortsatt kan handle med Iran uten å bli rammet av USAs straffetiltak. Kina deltar foreløpig ikke i INSTEX, selv om initiativtakerne har åpnet for at også land utenfor EU kan slutte seg til. Hvis INSTEX etter hvert også kommer til å omfatte olje, og Kina blir med på ordningen, vil det skjerpe handelskonflikten mellom Kina og USA.  

Kina er kritisk til USAs alenegang i konflikten med Iran. Selv om USA har trukket seg fra atomavtalen med Iran, har landet våren 2020 arbeidet med å forlenge en våpenembargo som ifølge atomavtalen skulle heves i oktober 2020. Begrunnelsen deres har vært at den regionale sikkerheten er sterkt truet dersom embargoen heves som planlagt. USA fremmet i august 2020 en resolusjon i FNs sikkerhetsråd om forlengelse av embargoen, men fikk ikke flertall. Våpenembargoen ble dermed hevet. USA har siden da i stedet forsøkt å få gjeninnført FN-sanksjonene fra 2006. 

Kina har så langt reagert negativt på USAs initiativ for å opprette en internasjonal marinestyrke som skal beskytte den sivile skipsfarten gjennom Hormuz-stredet. Samtidig er landet svært bekymret for sikkerheten til kinesiske skip som seiler gjennom området, og har anmodet alle partene i konflikten om å vise tilbakeholdenhet. 

Kina har tidligere gitt støtte til Iran i spørsmålet om iransk innblanding i konflikten i Jemen. Dette skjedde i februar 2018, da Kina avstod i avstemningen i FNs sikkerhetsråd om å fordømme Iran for å ha brutt våpenblokaden mot Houthi-bevegelsen. Denne stemmegivningen, hvor Russland nedla veto, provoserte USA. Amerikanerne mente at bevisene for ulovlig iransk våpensmugling til houthiene i Jemen var sterke. Kina har også tidligere samarbeidet med Russland om å begrense effekten av FN-sanksjoner mot Iran som følge av mistanker om militære prosjekter i landets atomprogram.  

IAEA har siden januar 2020 bedt Iran om tilgang til å inspisere to anlegg hvor det er mistanke om spor av kjernefysisk materiale, uten å lykkes. Anleggene det er snakk om er ikke del av 2015-avtalen, men mistenkes for å være del av Irans kjernefysiske aktivitet før 2003. Iran mener at de har etterfulgt alle krav fra IAEA. De mener videre at undersøkelser relatert til aktivitet før 2015 faller utenfor atomavtalens rammer. I juni 2020 vedtok IAEAs styre  en resolusjon med krav om å gi IAEA tilgang til anleggene. Det var Frankrike, Tyskland og Storbritannia fremmet resolusjonen. Kina og Russland stemte imot under avstemningen. Kina har uttalt at de er bekymret for at resolusjonen kan sette hele atomavtalen med Iran på spill. Iran ga til slutt IAEA tilgang til de to anleggene i august 2020. 

Når det gjelder spørsmålet om å opprette en atomvåpenfri sone i Midtøsten, støtter Kina dette forslaget. Kina har oppfordret Israel til å slutte seg til Ikkespredningsavtalen, og dermed oppfylle en av de viktige betingelsene for at sonen kan opprettes. FNs generalsekretær inviterte til den første konferansen om spørsmålet om en atomvåpenfri sone i Midtøsten i november 2019. Kina var invitert og deltok sammen med involverte land. USA og Israel var også invitert, men møtte ikke opp. Konferansen vedtok en politisk erklæring og skal fortsette å møtes årlig. 

Kina er en av verdens atomvåpenstater, og det svenske forskningsinstituttet SIPRI antar at landet har ca. 320 atomstridshoder i sitt nåværende arsenal. Landet har flere ganger tatt til orde for at også atomvåpenstatene må nedruste hvis man ønsker en atomvåpenfri verden, men uten at det så langt har resultert i særlig konkrete tiltak. Kina mener at Russland og USA har et særlig stort ansvar på dette området, ettersom de hver for seg og sammen har et så mye større antall atomvåpen enn de andre atomvåpenstatene. Inntil videre ser det ut til at også Kina prioriterer å modernisere sine egne eksisterende atomvåpen. 

Kina er den eneste stormakten i FNs sikkerhetsråd som har gått ut med en erklæring om at landet aldri vil være den første parten som bruker atomvåpen i en konflikt. Kina har oppfordret de andre atomvåpenstatene til å gi lignende garantier.  

Kilder

Landguiden, Store Norske Leksikon, BBC Country Profiles, CIA World Factbook. Befolkningstallene og HDI-indeksen er fra FN, Økologisk fotavtrykk er fra Global Footprint Network.