Denne konfliktartikkelen inneholder mest historie, og holdes ikke oppdatert med nye hendelser.
Introduksjon
Konflikten mellom Israel og Hizbollah går tilbake til den libanesiske borgerkrigen (1975-1990). Da ble Hizbollah opprettet for å kjempe mot den israelske okkupasjonen av Sør-Libanon. Siden da har flere kriger mellom Israel og Hizbollah kommet og gått, men konflikten har aldri blitt løst.
Bakgrunn
Konflikten mellom Israel og Hizbollah springer ut av konflikten mellom Israel og palestinerne. Etter krigen som brøt ut da Israel ble opprettet i 1948, flyktet mange palestinere over grensen til Libanon og ble boende i flyktningleire der.
Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) etablerte militærbaser i Sør-Libanon. Disse ble brukt som utgangspunkt for geriljakrig mot Israel. I 1970 flyttet organisasjonen sitt hovedkvarter til hovedstaden Beirut.
Det var med andre ord en betydelig palestinsk tilstedeværelse i landet. Dette førte til spenning mellom de palestinske flyktningene og libanesiske nasjonalistiske grupper.
Den lokale maktkampen mellom de ulike religiøse gruppene i Libanon (kristne, sunnimuslimer og sjiamuslimer) blandet seg med Israel-Palestina-konflikten, da denne ble utkjempet i Libanon. Dette utløste borgerkrigen i 1975.
Borgerkrigen 1975-1990
I 1975 brøt det ut borgerkrig i Libanon. De kristne falangistene angrep en buss med palestinere, etterfulgt av nye angrep på palestinske flyktningleire. Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) gjengjeldte angrepene, og kampene eskalerte raskt. Samtidig kjempet et titalls libanesiske militære grupper med ulik religiøs tilhørighet mot hverandre.
Israel grep inn i Libanon med tropper første gang i 1978. Aksjonen ble fordømt av FN, og israelerne trakk seg ut. FN etablerte en observatørstyrke i grenseområdene.
Israel okkuperer Libanon
Israel invaderte på nytt i 1982 og ble værende som okkupasjonsmakt i Libanon. Okkupasjonen førte til massiv væpnet motstand.
Israel deltok også indirekte i borgerkrigen ved at de støttet de kristne falangistene, både materielt og militært. Samarbeidet førte til store massakre i de palestinske flyktningleirene Sabra og Shatila i Vest-Beirut i september 1982. Massakrene ble utført av falangistene, mens israelske styrker voktet utgangen til leirene.
Den israelske krigføringen og okkupasjonen førte til at PLOs hovedkvarter ble flyttet til Tunisia. I 1985 trakk Israel seg tilbake fra store deler av Libanon, men beholdt kontrollen i Sør-Libanon.
I Sør-Libanon ble den sjiamuslimske gruppen Hizbollah opprettet i 1985 for å kjempe mot den israelske okkupasjonen.
Borgerkrigen avsluttes
Borgerkrigen ble avsluttet gjennom en fredsavtale i 1990. Avtalen sikret en mer rettferdig maktfordeling mellom de tre religiøse grupperingene i Libanon. I tillegg var det enighet om at de mange militsene skulle avvæpnes.
Men Israel trakk seg ikke ut av Sør-Libanon – og Hizbollah forble bevæpnet.
Konflikten mellom Israel og Hizbollah fortsetter
Utover 1990-tallet var det stadige trefninger mellom Hizbollah og Israel, og disse fortsatte etter at Israel trakk seg ut av Sør-Libanon i 2000.
I juli 2006 tok Hizbollah to israelske soldater til fange i forsøk på å få løslatt libanesere som Israel hadde i fangenskap. Israel mente dette var en krigserklæring og svarte med å invadere Libanon med bombefly og bakkestyrker, noe som gikk sterkt utover den libanesiske sivilbefolkningen.
Krigen endte etter 34 dager da Israel og Hizbollah inngikk en våpenhvileavtale, fremforhandlet av FN. Krigen førte til at FNs sikkerhetsråd utvidet rollen til FN-styrken UNIFIL.
Krigen mellom Hizbollah og Israel i 2006 var også en maktkamp mellom Israel og Iran, siden Hizbollah fikk enda mer støtte av Iran enn tidligere.
I 2023-24 ble Hizbollah kraftig svekket som følge av angrep fra Israel. Mange ble derfor overrasket over at Hizbollah meldte seg på Irans forsvarskrig mot USA og Israel i 2026. Hizbollah sendte missiler mot Israel 2. mars, med en uttalt begrunnelse at det var for å hevne drapet på Irans øverste leder, ayatollah Ali Khamenei, som USA og Israel begikk 28. februar.
FNs rolle i konflikten
Kontoret for FNs spesialkoordinator for Libanon (UNSCOL) bidrar med lederskap og koordinering for FNs arbeid i Libanon. Kontoret holder til i hovedstaden Beirut.
FN-styrken UNIFIL
FN har hatt fredsstyrker i Libanon (UNIFIL) siden 1978. Da etablerte de en nøytral sone på grensen mellom Israel og Libanon. Styrken ble i første omgang satt inn for å sikre at Israel trakk seg tilbake fra libanesisk territorium som avtalt. FN-troppene skulle også sørge for at Libanon fikk suverenitet over den sørlige delen av landet.
Israel trosset imidlertid avtalen med FN da de i 1982 gikk rett gjennom styrkens område og invaderte Libanon på nytt. UNIFILs mandat ble da endret med fokus på å beskytte lokalbefolkningen så godt det lot seg gjøre.
Før Israels storoffensiv sommeren 2006 hadde FN trukket ut det meste av personell og hadde bare en liten gruppe observatører igjen i landet. I etterkant av trefningene ble situasjonen imidlertid radikalt endret. FN sendte flere FN-soldater til UNIFIL-oppdraget, som fikk et utvidet mandat. UNIFILs mandat fornyes årlig.
Norsk engasjement i konflikten
Norge har hatt et omfattende engasjement i FN-styrken i Libanon, og sendte soldater til UNIFIL allerede i 1978. I alt 22 000 norske soldater tjenestegjorde i Libanon fram til november 1998, hvor 21 av dem mistet livet i oppdraget.
Ifølge nyere historieforskning var det hensynet til FN og USA som var gjeldende for Norges deltakelse i Libanon. Norge gjorde ikke en selvstendig vurdering av situasjonen på bakken i Libanon, ifølge historikerne Robin Sitter og Hilde Henriksen Waage.
Norge bidro også i FNs fredsoperasjon i Libanon etter krigen mellom Israel og Hizbollah sommeren 2006, men har etter 2009 ikke lenger personell i Libanon.
Kilder
International Crisis Group, Landinfo, Uppsala Conflict Database, Institutt for fredsforskning (PRIO), Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, Wikipedia, FNs fredsbevarende operasjoner, forskning.no, BBC, NRK.
Bøker: "Power Sharing in Conflict-Ridden Societies" av Butenschøn, Stiansen og Vollan (2015)
Skrevet av: Jonas Iversen, kommunikasjonsrådgiver, FN-sambandet.