Introduksjon

Området Nagorno-Karabakh er folkerettslig en del av landet Aserbajdsjan. Samtidig er innbyggerne i Nagorno-Karabakh etniske armenere. De ønsker at området skal løsrives fra Aserbajdsjan og bli anerkjent som en selvstendig stat.

De lokale armenerne i Nagorno-Karabakh har lenge hatt kontrollen i området, og de har hatt egne væpnede militser. Men de er avhengig av støtte fra nabolandet Armenia. Dette har skapt konflikt med Aserbajdsjan, som ikke ønsker at Nagorno-Karabakh skal bli en selvstendig stat.

Aserbajdsjan forsøker å ta tilbake kontrollen i Nagorno-Karabakh, og får støtte fra Tyrkia. Russland er i utgangspunktet alliert med Armenia, men har solgt våpen til begge sidene i konflikten og har spilt rollen som mekler.

Om Nagorno-Karabakh

Nagorno-Karabakh er et område i Aserbajdsjan nær grensen til Armenia. Det bor rundt 120 000 mennesker i området, der nesten alle er etniske armenere.

Flertallet av befolkningen i Armenia og Nagorno-Karabakh er kristne og tilhører den armensk-ortodokse kirken. I Aserbajdsjan er flertallet av befolkningen muslimer.

Innbyggerne i Nagorno-Karabakh har derfor en etnisk-religiøs identitet som knytter dem mer til nabolandet Armenia enn til flertallet i Aserbajdsjan. Samtidig er det geografiske området Nagorno-Karabakh folkerettslig er en del av Aserbajdsjan.

Området som ligger mellom Armenia og Nagorno-Karabakh er dominert av høye fjell og tilhører Aserbajdsjan. Men armenerne i Nagorno-Karabakh hadde lenge full kontroll over veien til og fra Armenia, via den såkalte Lachin-korridoren. Dette endret seg med våpenhvileavtalen i 2020.

Partene i konflikten

  • Aserbajdsjan – har folkeretten på sin side i spørsmålet om hvilket land området Nagorno-Karabakh tilhører.
  • Lokale militser i Nagorno-Karabakh – er armenere som kjemper for at området skal bli en selvstendig stat og løsrevet fra Aserbajdsjan. (Militsene omtales også som "armenske separatister" siden grupper med mål om territoriell løsrivelse kalles separatister, og fordi det er den armenske identiteten som knytter separatistene sammen).
  • Armenia – støtter de lokale militsgruppene i Nagorno-Karabakh.
  • Tyrkia – støtter Aserbajdsjan. Har historisk nære bånd til Aserbajdsjan, og historisk konfliktfylt forhold til Armenia.
  • Russland – støtter Armenia mest, men selger våpen til begge sider, og har tatt på seg en meklerrolle i konflikten.
Russlands president, Vladimir Putin
Russlands president, Vladimir Putin, er opptatt av å ha innflytelse i nabolandene Armenia og Aserbajdsjan. Her taler han til FNs generalforsamling i 2005. Foto: UN Photo/Joshua Kristal.

Bakgrunnen for konflikten

Både Armenia og Aserbajdsjan var en del av Sovjetunionen frem til Sovjetunionens fall på begynnelsen av 1990-tallet. Russland var den ledende sovjetiske republikken, og Sovjetunionen ble styrt fra Moskva.

Til tross for armensk dominans i Nagorno-Karabakh var området en del av den sovjetiske republikken Aserbajdsjan under sovjettiden.

I 1988 forsøkte parlamentet i Nagorno-Karabakh å få området til å bli en del av Armenia. Dette forsøket skapte dagens konflikt mellom Aserbajdsjan på den ene siden, og Armenia og den lokale armenske befolkningen i Nagrono-Karabakh, på den andre. Tre år etter var partene i krig med hverandre.

Den utløsende årsaken til krigen i 1991

Den første krigen i konflikten brøt ut i 1991. Den oppstod som en konsekvens av at Sovjetunionen gikk i oppløsning. En rekke tidligere sovjetrepublikker erklærte seg som selvstendige stater og ble medlem i FN.

Armenia og Aserbajdsjan var blant de sovjetiske republikkene som ble suverene stater i 1991. Armenerne i Nagorno-Karabakh så tidspunktet som en mulighet til selv å få anerkjennelse som en selvstendig stat. Denne gangen forsøkte de løsrivelse med militære midler. Det utløste krigen mellom Aserbajdsjan på den ene siden, og lokale armenske militser, med støtte fra Armenia, på den andre.

Krigen førte til at rundt 30 000 mennesker ble drept, og over en million ble drevet på flukt, de fleste aserbajdsjanere. De lokale militsene i Nagorno-Karabakh sikret seg kontrollen over området i løpet av krigen, i tillegg til noen omkringliggende områder utenfor Nagorno-Karabakh.

Partene inngikk en våpenhvile i 1994, men det ble ikke inngått noen endelig fredsavtale. Konflikten har pågått siden.

Krigen høsten 2020

Konflikten brøt ut i nye krigshandlinger høsten 2020. Opp mot 100 000 etniske armenere ble sendt på flukt, og flere tusen soldater på hver side mistet livet.

Mye tyder på at det var Aserbajdsjan som begynte krigshandlingene denne gangen. Aserbajdsjan gjenerobret de armensk-okkuperte områdene utenfor Nagorno-Karabakh.

Våpenhvile

Etter seks uker med dødelige sammenstøt inngikk Armenia og Aserbajdsjan en våpenhvileavtale, som var meklet frem av Russland. Avtalen anerkjente at områdene som Aserbajdsjan hadde gjenerobret skulle forbli i Aserbajdsjans kontroll. Det medførte at armenerne som bodde der mistet sine hjem.

Avtalen bestemte også at en av de to hovedveiene mellom Armenia og Nagorno-Karabakh, Lachin-korridoren, skulle bevoktes av russiske fredsbevarende styrker.

Våpenhvileavtalen gjorde slutt på krigshandlingene, men var tydelig i Aserbajdsjan og Russlands favør. Reaksjonene på våpenhvilen var derfor blandet blant armenerne, som ifølge Aftenposten Innsikt, følte både lettelse, sinne, sorg og maktesløshet.

2022: Nye kamphandlinger

Aserbajdsjan er mye mektigere militært enn Armenia. Dette skjeve maktforholdet har styrket seg etter at Russland (som støtter Armenia), har blitt opptatt med krigen i Ukraina, siden februar 2022. (Les mer om den her).

Aserbajdsjan har derfor hatt bedre muligheter til å ta kontroll om nye områder i Nagorno-Karabakh enn tidligere, noe landets styrker gjorde i mars og august i 2022. Aserbajdsjan tok også kontroll over områder inne i Armenia i september samme år. Hvert angrep ble stadig blodigere.

Krigen i Ukraina har også bidratt til at Russlands rolle som fredsmekler har blitt svekket, og ført til at Armenia har vendt seg mer for støtte fra USA.

2023: Armenerne gir opp

Aserbajdsjan iverksatte en ny militæroffensiv i september 2023, under kritikk fra USA, Frankrike og andre. Målet var å få de armenske separatistene til å kapitulere og gi opp våpnene sine. Etter noen timer ga de armenske separatistmyndighetene opp kampen og overga seg.

Mye tyder på at den væpnede konflikten er over. Siden Nagorno-Karabakh kom under aserbajdsjansk kontroll, har store deler av de etnisk armenske innbyggerne forlatt sine hjem i enklaven og reist til Armenia.

Recep Tayyip Erdoğan og Antonio Guterres
Den tyrkiske presidenten, Recep Tayyip Erdoğan (t.v.), støtter Aserbajdsjan i konflikten, mens FNs generalsekretær, Antonio Guterres (t.h.) ønsker en fredelig, fremforhandlet løsning. Foto: UN Photo/Jean-Marc Ferré.

FNs rolle

Konflikten ble tatt opp i FNs sikkerhetsråd i 1993, mens den første krigen pågikk. Sikkerhetsrådet vedtok da fire resolusjoner. Resolusjonene oppfordret partene til å inngå en våpenhvile, eller å respektere våpenhvilen partene etter hvert hadde inngått. Det kommer også frem av resolusjonene at Sikkerhetsrådet anser Nagorno-Karabakh som en del av Aserbajdsjan.

Aserbajdsjans folkerettslige eierskap over Nagorno-Karabakh ble på nytt bekreftet i en resolusjon vedtatt av FNs generalforsamling i 2008. Selv om resolusjonen ble vedtatt, valgte de fleste landene i forsamlingen ikke å stemme. Kun 39 land stemte for resolusjonen, mens sju land stemte imot. Frankrike, Russland og USA var blant landene som stemte imot vedtaket i Generalforsmalingen. De ble beskyldt for å favorisere Armenia i landets konflikt med Aserbajdsjan.

Norges rolle

Norge ga humanitær støtte til sivile som ble rammet av krigshandlingene i og rundt Nagorno-Karabakh i 2020. Norge sluttet seg også til EU-erklæringen fra 26. november, som uttrykte støtte til våpenhvilen mellom Armenia and Aserbajdsjan.

Kilder

Aftenposten, Dagsavisen, Klassekampen, NRK, NTB, International Crisis Group, The New Humanitarian, regjeringen.no, Aftenposten Innsikt.

Relaterte land

Skrevet av: Jonas Iversen, kommunikasjonsrådgiver, FN-sambandet.