[[suggestion]]
Kurdistan

Den samlede kurdiske befolkningen er i dag anslått å være på rundt 30 millioner mennesker. De fleste ser på seg selv som ett folk med felles språk og kultur. Nesten halvparten av den kurdiske befolkningen bor i Tyrkia. Irak, Iran og Syria har også store kurdiske befolkningsgrupper. Det bor i tillegg ca. 1,5 millioner kurdere i Vest-Europa, hvorav halvparten bor i Tyskland.                    

Konflikten mellom den kurdiske befolkningen og de fire statlige myndighetene som kontrollerer de kurdiske områdene handler om landområder, sikkerhet og rettferdighet, og kurdernes identitet og rettigheter. Mange kurdere har vært involvert i kamper om selvstendighet siden første verdenskrig.

Bakgrunn

På slutten av 1800-tallet var Midtøsten kontrollert av Det osmanske riket. Det bodde mange ulike folkegrupper i Det osmanske riket, og fremveksten av nasjonalismen på denne tiden, dvs. troen på at hver folkegruppe (nasjon) skulle ha sin egen stat, en såkalt nasjonalstat, bidro til imperiets fall.

Det hadde vært islam og den muslimske identiteten som hadde bidratt til å holde Det osmanske riket sammen under ett felles lederskap. Nasjonalistiske ideer gjorde at andre gruppeidentiteter ble dominere, og ulike folkegrupper ønsket sin egen nasjonalstat.

Én av folkegruppene som krevde uavhengighet var kurderne, men etableringen av et selvstendig Kurdistan skulle vise seg å bli vanskelig. De europeiske stormaktene som tok kontrollen i Midtøsten etter at Det osmanske riket hadde tapt første verdenskrig (1914-1918), ble enig om å dele Midtøsten opp i flere land. Delingsavtalen i 1920 fastslo at områdene der kurderne var i flertall skulle utgjøre en selvstendig kurdisk stat, samtidig som Hellas, Frankrike og Armenia skulle dele store områder av dagens Tyrkia mellom seg.

Dette førte til konflikt med tyrkiske nasjonalister som etablerte et selvstendig Tyrkia i 1923, der store deler av det kurdiske området ble underlagt den nye tyrkiske staten. Resten av det kurdiske området utgjorde da en liten del av Iran og det fransk-kontrollerte Syria, og en stor del av den britisk konstruerte staten Irak. 

Kurderne i Tyrkia

Da de tyrkiske nasjonalistene etablerte det nye Tyrkia, gjorde kurderne øst i landet opprør. I årene som fulgte ble kurdernes kamp for et selvstendig Kurdistan møtt med hard undertrykking. Kurdere har blitt utsatt for undertrykkelse og politisk forfølgelse. Kurdisk språk og kultur har vært forbudt.

Det kurdiske arbeiderpartiet (PKK) har lenge drevet geriljakrig mot den tyrkiske staten. PKK ble opprettet i 1978 og kjemper for kurdernes frigjøring. Tyrkias allierte, som EU og USA, har ført opp PKK i sine lister over terrororganisasjoner. FN og mektige land som Kina og Russland har ikke ført opp PKK på sine terrorlister.

Dagens konflikt mellom Tyrkia og kurderne

I årene etter den såkalte arabiske våren i 2011, som utløste borgerkrigen i Syria og fremveksten av Den islamske staten (IS) i Syria og Irak, har kurderne vært dypt involvert i krigføringen i begge land. Tyrkia var lenge passive i kampen mot IS fordi tyrkiske interesser også er knyttet til bekjempelsen av IS sine motstandere, hovedsakelig Assad-regimet i Syria og kurdiske opprørsgrupper.

Sommeren 2015 ble Tyrkia aktive deltakere i den internasjonale koalisjonen mot IS, som var ledet av USA. Tyrkia hadde likevel en skjult agenda med sin støtte, noe som kom til uttrykk ved at de tyrkiske bombetoktene først og fremst ble rettet mot kurdiske mål, både i Tyrkia, Irak og Syria.

Tyrkiske myndigheter rettferdiggjør bombingen av kurderne ved å likestille dem med IS og omtaler bombingen av begge gruppene som en kamp mot terrorisme. Sannheten er at det også handler om å svekke kurdernes evne til å kjempe for selvstyre.

Kurderne i Irak

I perioden 1980-88 var det krig mellom Irak og Iran. Under krigen prøvde begge statene å alliere seg med kurderne som bodde i motpartens land, samtidig som de angrep sin egen kurdiske befolkning fordi de ble assosiert med fienden. Resultatet var at kurdernes situasjon på begge sider av grensen ble verre.

Det irakiske regimet, ledet av Saddam Hussein, brukte blant annet kjemiske våpen mot kurderne på en måte som kan kalles et folkemord. Det nøyaktige antallet drepte er usikkert, men de kurdiske selvstyremyndighetene i Irak beregner at rundt 182 000 sivile kurdere ble drept.

Kurdisk selvstyre i Irak

Etter Iraks nederlag i Golfkrigen i 1991, oppfordret USA kurderne til å gjøre opprør mot Saddam Husseins regime. Det ble etablert såkalte sikre soner for kurderne, ved at irakiske myndigheter ble nektet å fly i luftrommet over Nord-Irak.

Flyforbudssonen i Nord-Irak førte til at kurderne kunne etablere en egen kurdisk nasjonalforsamling i 1992. Forsamlingen besto av representanter fra Det kurdiske demokratiske parti (KDP) og Kurdistans patriotiske union (PUK). De to kurdergruppene lå lenge i væpnet kamp med hverandre, men i 1998 inngikk de våpenhvile og seinere også en samarbeidsavtale.

Irak-krigen i 2003

I 2003 ble Irak invadert av USA, Storbritannia og andre allierte. Målet var blant annet å styrte Saddam Husseins regime. Mange irakiske kurdere støttet invasjonen, og endringene skapte nye muligheter for kurdisk selvstyre.

Kurdisk selvstyre ble skrevet inn i den nye irakiske grunnloven av 2005. Jalal Talabani ble utnevnt som Iraks president samme år og ble da det første kurdiske statsoverhodet i verden.

Siden 2014 har kurderne stått overfor en ny fiende i Irak og Syria, nemlig terrororganisasjonen Den islamske staten (IS). Kurdiske grupper har vært blant de fremste militære motstanderne av IS på bakken, både i Syria og Irak, og har fått støtte av USA.

I 2017 ble det gjennomført en folkeavstemning om kurdisk uavhengighet blant kurdere i Irak, noe myndighetene i Irak og flere naboland, spesielt Tyrkia, var sterkt kritiske til. Kurderne har selvstyre i Nord-Irak, men har ikke en egen selvstendig og uavhengig stat.

Kurderne i Syria

Kurderne er den største minoriteten i Syria, og holder for det meste til i grenseområdene i nord og nordøst. De syriske kurderne har aktivt deltatt i borgerkrigen i Syria som begynte i 2012. Borgerkrigen har gjort det mulig for syriske kurdere å ta større kontroll over det nordlige området, med den syrisk-kurdiske YPG-militsen i spissen.

Siden 2012 er det tre regioner nord i Syria som har blitt styrt av kurdiske grupper. Områdene utgjør til sammen den såkalte Føderasjonen Nord-Syria, også kalt Rojava. Områdene består også av andre etniske grupper: arabere, assyrere, turkmenere.   

Kurderne i Syria får støtte av USA, mens de har fiender på alle kanter. Det syriske og det tyrkiske regimet anser kurderne som en trussel. I tillegg har kurderne lenge vært i direkte krig med terrororganisasjonen IS. Tyrkia presenterer kampen mot kurderne som en kamp mot terrorisme, på lik linje med kampen mot IS.  

Kurderne i Iran

I Iran finnes det også en stor minoritet av kurdere. De bor primært i grenseområdene mot Irak og Tyrkia, nordvest i Iran. Kurderne utgjør rundt 10 prosent av den iranske befolkningen og har tidvis levd under angrep fra den iranske staten. 

Kurderne i Iran har ikke blitt undertrykt på samme brutale vis som kurderne i Tyrkia og Irak, men den iranske staten har alltid motarbeidet kurdernes ønske om selvstyre. En bedre inkludering av kurdere i det iranske samfunnet har ført til at kurdisk nasjonalisme og kravet om en selvstendig kurdisk stat har avtatt blant iranske kurdere, spesielt blant kurdiske sjiamuslimer.    

Kurdernes rolle i stormaktsspillet i Midtøsten

Stormaktene USA, Storbritannia og Frankrike på den ene siden, og Russland på den andre, har sterke interesser i Midtøsten. Deres forhold til kurderne har tradisjonelt sett blitt balansert med deres forhold til de ulike statlige regimene i regionen.

I årene etter 2014 har stormaktene hatt en felles fiende i IS, hvor kurderne fungerer som en viktig alliert. Men med et sterkt svekket IS, kan denne dynamikken endres, noe som kan få konsekvenser for hvem kurderne kan alliere seg med. Ellers har Russland et nært forhold til Assad-regimet i Syria, som kurderne kjemper imot.

FNs rolle i konflikten

FN har valgt å holde seg utenfor konfliktene knyttet til en selvstendig kurdisk stat. FN har imidlertid engasjert seg i forhold til kurdernes rettigheter i Tyrkia, og arbeider for å bedre landets behandling av etniske minoriteter. FN har også arbeidet for å sikre kurdernes sikkerhet i Nord-Irak, blant annet gjennom å foreslå en flyforbudssone.

Kilder 

Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI), Uppsala Conflict database, Institutt for fredsforskning (PRIO), Aschehoug og Gyldendals store leksikon, Store norske leksikon, BBC, Amnesty International Norge, IRIN News.

Relaterte land og konflikter

Les våre landprofiler for landene involvert i Kurdistan-konflikten:  

Les våre konfliktprofiler som er relatert til Kurdistan-konflikten:

Tidslinje over konflikter i Vest-Asia

  • Områder vi i dag kjenner som Tyrkia, Syria og Irak var lenge en del av en mye større politisk, sosial og religiøs orden, kalt Det osmanske riket. Det var et sunni-muslimsk imperium hvor tyrkere dominerte over arabere, kurdere og andre fra år 1299 til slutten av første verdenskrig. Det førte til opprettelsen av staten Tyrkia i 1924. Områder vi i dag kjenner som Iran og Afghanistan var ikke en del av Det osmanske riket.

  • Da første verdenskrig tok knekken på det allerede svake Osmanske riket tok de europeiske stormaktene over mye av makten i området. Da europeerne hadde blitt enige om hvor grensene skulle gå i Midtøsten, ble det kurdiske samfunnet splittet og havnet i fire forskjellige land: Tyrkia, Syria, Irak og Iran. Dette ble starten på kurdernes kamp for selvstendighet. Kartet viser et område hvor det bor mange kurdere. Det strekker seg over flere landegrenser og blir ofte kalt Kurdistan.

  • Frankrike og Storbritannia tok kontrollen over flere sentrale områder i Midtøsten. De tegnet opp grenser og delte områdene mellom seg. Egypt hadde da allerede vært flere tiår under britisk kontroll.

  • Andre verdenskrig svekket Frankrike og Storbritannias evne til å bevare sine imperier. Flere av dagens stater i Midtøsten ble etablert/selvstendige i denne perioden: 

    - Libanon i 1943

    - Syria i 1944

    - Jordan i 1946

    - Israel i 1948

    - Egypt i 1952

  • I 1951 ble Mohammad Mossadeq Irans første demokratisk valgte leder. En slik demokratisering truet vestlige oljeinteresser i Iran. Det førte til at Storbritannia og USA bidro til å avsette Mossadeq gjennom et statskupp i 1953, for deretter å gi makten tilbake til den vestligvendte diktatoren Shah Pahlavi. Statskuppet påvirket iranernes holdninger til Vesten, noe som bidro til den islamske revolusjonen i 1979. Bildet viser en pro-Mossadeq demonstrasjon i Teheran i 1952. Foto: Wikimedia Commons 

  • I 1958 klarte irakerne det iranerne fem år tidligere ikke hadde klart, nemlig å bli kvitt det britisk-amerikanskstøttede kongedømmet som styrte landet deres. Irak ble da en selvstendig stat. Irakerne var inspirert av revolusjonen i Egypt i 1952, hvor ideologien var arabisk nasjonalisme og anti-imperialisme. Irak var med i Bagdad-pakten som forpliktet Irak å støtte den britiske invasjonen av Egypt i 1956. Dette skjedde mot irakernes vilje, noe som utløste den irakiske revolusjonen.

  • Med unntak av Tyrkia, forsøkte landene i Midtøsten å ha en nøytral posisjon under den kalde krigen (1947-1991). Men presset fra supermaktene var så stort at de i praksis måtte velge side. Relasjonene kunne endre seg over tid. De landene som hadde gjennomgått en revolusjon vendte seg gjerne vekk fra Vesten og over til Sovjetunionen. Kartet viser hvilken side de ulike statene favoriserte rundt år 1970.

  • Syria ble uavhengig fra Frankrike i 1944, og i 1970 tok Hafez al-Assad (på stolen til høyre) makten i Syria gjennom et militærkupp via det syriske Ba'ath-partiet. Sønnen Bashar al-Assad (i midten til venstre) overtok ledelsen i år 2000 og er fortsatt president i Syria. Foto: Wikimedia Commons

  • Det sosialistiske arbeiderpartiet PKK er en militær og politisk organisasjon for kurdere, først og fremst i Tyrkia. PKK har vært den fremste organisasjonen for kurdernes kampen mot tyrkisk overmakt (Les mer om kurdernes kamp her)

  • 1) Den islamske revolusjonen i Iran.

    2) Sovjetunionen invaderer og okkuperer Afghanistan.

    3) Saddam Hussein blir president i Irak, noe som førte til Irak-Iran-krigen året etter.

  • Regimet til den iranske sjahen ble styrtet under den islamistiske revolusjonen i 1979. De nye makthaverne, med den religiøse lederen ayatollah Khomeini i spissen, satt religionen i sentrum av politikken. Et nytt diktatur oppstod, et som var uavhengig av vestlig dominans, men som samtidig innførte en form for islamistisk styre i Iran (Les mer om Iran her). Bildet viser et maleri av Khomeini på en vegg i Teheran. Foto: Kamyar Adl/Flickr. 

  • Sovjetunionen invaderte Afghanistan i forsøk på å redde det kommunistiske diktaturet i landet. Motstandskrigerene, kjent som Mujahedin, fikk massiv internasjonal støtte, blant annet av USA, Pakistan og Kina. Osama bin Laden (bildet) var blant de arabiske fremmedkrigerne som reiste til Afghanistan for å føre såkalt hellig krig mot kommunistene. Dette ble begynnelsen på opprettelsen av al-Qaida. Foto: Hamid Mir/Canada Free Press 

  • Året etter Saddam Hussein ble president i Irak gikk Irak til angrep på Iran. Rundt 30 land støttet krigføringen, ofte med støtte til begge landene samtidig. De viktigste bidragsyterne var Sovjetunionen, USA, Frankrike og Kina. Mest støtte gikk til Irak, inkludert komponenter til utvikling av masseødeleggelsesvåpen. Den amerikanske støtten til Irak under krigen forverret iranernes syn på USAs rolle i Midtøsten.

  • Under Irak-Iran-krigen angrep irakiske styrker også kurderne nord i Irak. Den militære kampanjen mot kurderne (og andre minoriteter i Irak), kalt Anfal-kampanjen, varte over flere år og toppet seg i 1988. Norge og andre har anerkjent overgrepene mot kurderne som folkemord. Mellom 50 000 og 100 000 mennesker ble drept, blant annet som følge av kjemiske våpen.

  • Saudi-Arabia følte seg truet av irakisk ekspansjon da Irak invaderte Kuwait august 1990. Osama bin Laden ville beskytte Saudi-Arabia og de hellige byene Mekka og Medina med hans "hellige krigere". Men Saudi-Arabia avslo bin Ladens tilbud og inviterte istedet amerikanske styrker inn. Dette påvirket bin Ladens politiske syn, noe som bidro til at al-Qaida rettet sine angrep mot USA. Gulfkrigen endte med at en internasjonal koalisjon med USA i spissen, og med FN-mandat, presset irakiske styrker tilbake til Bagdad i begynnelsen av 1991.

  • Etter Gulfkrigen bestemte FNs sikkerhetsråd å sanksjonere Irak ytterligere. USA og Storbritannia sørget for at FN-sanksjonene ble opprettholdt frem til 2003, og utførte også bombetokter i Irak i denne perioden. Sanksjonene rammet sivilbefolkningen hardt og ble sterkt kritisert av mange land. Unicef beregnet at flere hundretusen barn døde som følge av disse sanksjonene. Bildet viser den irakiske FN-ambassadøren som kritiserer USA og Storbritannia i Sikkerhetsrådet. Foto: UN Photo/Evan Schneider.

  • Etter at det sovjetisk-støttede regimet i Afghanistan brøt sammen i 1992, ble Afghanistan kastet ut i en borgerkrig mellom konkurrerende krigsherrer. Den islamistiske gruppen Taliban kom seirene ut av krigen og regjerte Afghanistan fra 1996 til 2001. Afghanistan var i denne perioden et tilholdssted for Osama bin Laden og al-Qaida. De etablerte egne treningsleire og betegnet seg som Talibans elitesoldater (Les mer om al-Qaida her). Bildet viser Malala Yousafzais bok, jenta som ble skutt av Taliban for å ha krevd skolegang for jenter. Hun vant Nobel fredspris i 2014. Foto: Flickr/Jabiz Raisdana.

  • Terrorangrepet mot USA 11. september 2001 ble startskuddet for en mer aggressiv amerikansk utenrikspolitikk gjennom den såkalte Krigen mot terror. Terrornettverket al-Qaida skulle nedkjempes, sammen med alle som støttet dem. Taliban-regimet i Afghanistan var de første på lista over al-Qaidas støttespillere, noe som førte til en amerikansk-britisk invasjon av landet i oktober 2001 (Les mer om Afghanistan-krigen her).

  • Irak ble neste mål i Krigen mot terror. USA, med allierte, invaderte det oljerike landet uten godkjenning fra FN. USA mente at Irak fortsatt hadde masseødeleggelsesvåpen og samarbeidet med al-Qaida, uten at dette har blitt bevist. Saddam Husseins regime falt som en konsekvens av den ulovlige invasjonen, men ordentlig fred i landet ble det aldri. (Les mer om Irak-krigen her). Bildet viser en amerikansk soldat som markerer overtakelsen av Bagdad i 2003 ved å dekke hodet på en statue av Saddam Hussein med et amerikansk flagg. Foto: Laurent Rebours/Flickr.

  • Våren 2011 brøt det ut store opprør i flere land i den arabiske verden. Protestbevegelsene tok sikte på å endre styresettet i hvert enkelt land, ofte med fokus på menneskerettigheter. Motstanden mot diktaturene inspirerte hverandre, men ga forskjellige resultater. I Syria utviklet et ikkevoldelig opprør seg til en brutal borgerkrig. Les mer om Den arabiske våren her. Bildet viser demonstranter på Tahrir-plassen i Egypt i 2011. Foto: Lilian Wagdy/ Wikimedia Commons.

  • Syria har en viktig strategisk betydning for mange land. Derfor ble både Assad-regimet og opprørerne aktivt støttet av andre stater under borgerkrigen. Assad-regimet fikk støtte fra Russland, Iran og Libanons Hizbollah. Mens opprørerne ble støttet av blant annet USA, Tyrkia, Qatar og Saudi-Arabia. (Les mer om Syria-krigen her.) Borgerkrigen i Syria bidro til fremveksten av IS.

  • Den islamske staten (IS) er en islamistisk militant terrorgruppe som har kontrollert store områder i Irak og Syria. I juni 2014 erklærte de opprettelsen av en stat i dette området. Staten blir ikke anerkjent internasjonalt, men forsøkt nedkjempet med militære midler. Fremveksten av det sunni-orienterte IS skyldes blant annet at en sjia-dominert irakisk regjering har diskriminert sunnimuslimer etter Saddam Husseins regime falt i 2003 (Les mer om IS her).