[[suggestion]]
Kurdistan

Kurderne har vært og er offer for ulike former for undertrykkelse, og mange kurdere kjemper for et selvstendig Kurdistan. Dette har skapt konflikt mellom kurdiske grupper og de fire statlige myndighetene som kontrollerer de kurdiske områdene.

Bakgrunn

På slutten av 1800-tallet var Midtøsten kontrollert av Det osmanske riket. Det osmanske riket var et keiserrike, styrt av en tyrkisk klan som slet med å modernisere imperiet sitt. Samtidig ble imperiets legitimitet svekket gjennom fremveksten av nasjonalismen. Det hadde vært islam og den muslimske identiteten som hadde bidratt til å holde Det osmanske riket sammen under ett felles lederskap. Med fremveksten av nasjonalismen, dvs. troen på at hver folkegruppe (nasjon) skulle ha sin egen stat, en såkalt nasjonalstat, var det andre gruppeidentiteter enn den muslimske som skulle dominere det politiske landskapet. Det bodde mange ulike folkegrupper i Det osmanske riket, og fremveksten av nasjonalismen bidro til imperiets fall. En av folkegruppene som krevde uavhengighet var kurderne, men etableringen av et selvstendig Kurdistan skulle vise seg å bli vanskelig.

Den samlede kurdiske befolkningen er idag anslått å være på mellom 28 og 40 millioner mennesker. Det er den største etniske gruppen i verden uten egen stat. Nesten halvparten av den kurdiske befolkningen bor i Tyrkia. Irak, Iran og Syria har også store kurdiske befolkningsgrupper. Konflikten mellom den kurdiske befolkningen og de fire statlige myndighetene som kontrollerer de kurdiske områdene handler om territorium, sikkerhet og rettferdighet, og kurdernes identitet og rettigheter. Mange kurdere har vært involvert i kamper om selvstendighet siden første verdenskrig. 

Oppgjøret etter første verdenskrig

Det osmanske riket var på den tapende siden i første verdenskrig, noe som sluttførte imperiets fall. De europeiske seiersmaktene kunne derfor dele landområdene i Midtøsten seg imellom. I den første delingsavtalen, som ble undertegnet i Sèvres i 1920, ble det tatt hensyn til kurdernes ønske om en selvstendig stat. Avtalen fastslo at områdene der kurderne var i flertall skulle utgjøre en selvstendig kurdisk stat. Samtidig skulle Hellas, Frankrike og Armenia dele store områder av dagens Tyrkia mellom seg. Dette førte til konflikt med tyrkiske nasjonalister som forkastet delingsplanen og ønsket å etablere et selvstendig Tyrkia fritt for europeisk innblanding.  

De tyrkiske nasjonalistene etablerte en ny tyrkisk regjering i Ankara og fortsatte kampene mot de europeiske stormaktene. I første omgang var de inkluderende overfor kurderne og signaliserte at et selvstendig Tyrkia skulle ha rom for både det tyrkiske og det kurdiske folk. Europeerne gav opp kampen, og tyrkerne fikk forhandlet fram en ny fredsavtale som anerkjente Tyrkia som en selvstendig stat i 1923. I den nye fredsavtalen, Lausanne-avtalen, var ikke lenger kurderne tilgodesett med noen egen stat. I stedet ble store deler av det kurdiske området underlagt det som i dag er Tyrkia.

Kurderne i Tyrkia

Da de tyrkiske nasjonalistene etablerte det nye Tyrkia, gjorde kurderne øst i landet opprør. I 1927 proklamerte kurderne til og med en uavhengig stat øst i landet, kalt Den kurdiske republikken Ararat. Men bare tre år seinere ble republikken knust av den tyrkiske hæren.

På slutten av 1920-tallet og 1930-tallet iverksatte tyrkerne en såkalt tyrkifiseringspolitikk. Folkegrupper med et annet språk og kultur skulle omformes til det tyrkiske, og samtidig fratas den kurdiske identiteten. (Dette kalles assimilering). Mange kurdere ble tvangsflyttet til nye områder. Dette førte til nye opprør blant kurderne. Mest kjent ble opprøret i Dersim (1937-38), hvor titusenvis av sivile kurdere ble drept. Tallene varier stort, fra 13.000 til 70.000 drepte. Flere hundre landsbyer ble brent, og folk ble fordrevet (tvangsflyttet). 

I årene som fulgte ble kurdernes kamp for et selvstendig Kurdistan møtt med hard undertrykking i Tyrkia. Kurdere har blitt utsatt for omfattende politisk forfølgelse, og mange kurdiske forfattere, journalister og menneskerettighetsaktivister har blitt fengslet og drept. Kurdisk språk og kultur har vært forbudt.

Kurdisk motstand i Tyrkia

På 1980-tallet gjenopptok kurderne den væpnende kampen mot det tyrkiske overherredømmet. Det kurdiske arbeiderpartiet (PKK) ble opprettet i 1978 og oppfordret til opprør mot den tyrkiske statsmakten. Partiets ideologi var fra starten en blanding av sosialisme og nasjonalisme, og handlet om kurdernes frigjøring, inkludert med voldelige midler. Tyrkias allierte, som EU og USA, har ført opp PKK i sine lister over terrororganisasjoner. FN og mektige land som Kina og Russland har ikke ført opp PKK på sine terrorlister. 

Utover på 1980-tallet utviklet opprøret seg til en vedvarende krig mellom de paramilitære PKK-styrkene og de tyrkisk-statlige militære styrkene (en såkalt geriljakrig). Fra baser i blant annet Irak og Syria, angrep PKK-geriljaen militære mål inne i Tyrkia. Til tider kontrollerte de også store områder øst i Tyrkia.

Tyrkiske myndigheter svarte på PKKs krigføring med straffeaksjoner mot den kurdiske sivilbefolkningen. Kampene var hardest i de kurdiske kjerneområdene i Sørøst-Tyrkia. At PKK hadde baser på irakisk jord, førte også til at Tyrkia gikk inn med styrker i Nord-Irak på jakt etter PKK-medlemmer og deres tilholdssteder. 

Våpenhvile og forsøk på fred i Tyrkia

I 1999 ble PKKs leder Abdullah Öcalan fanget og dømt til døden, en dom som siden er omgjort til livsvarig fengsel. Etter dommen tok Öcalan offentlig avstand fra bruk av vold, og kort tid etterpå erklærte PKK våpenhvile. Våpenhvilen førte til at sikkerhetssituasjonen i Sørøst-Tyrkia ble betydelig forbedret, og i forbindelse med at Tyrkia søkte medlemskap i EU ble også den tyrkiske behandlingen av kurderne bedre. Kurderne fikk utvidet sine politiske rettigheter, og forbudet mot offentlig bruk av det kurdiske språket ble opphevet.

Våpenhvilen ble brutt i 2004 og konflikten blusset opp igjen. I tillegg har konflikten mellom Tyrkia og kurderne eskalert i forbindelse med krigene i Tyrkias naboland, Syria og Irak. Slik kurderne har blitt undertrykket i Tyrkia, har kurderne også blitt undertrykt i Irak, spesielt under Saddam Husseins regime.

Kurderne i Irak

Etter Lausanne-avtalen i 1923 fikk kurderne i Nord-Irak begrenset autonomi (selvstyre), men autonomien viste seg å ha liten praktisk betydning. Uenighetene om hva selvstendigheten innebar førte til flere sammenstøt mellom kurdiske opprørere og den irakiske hæren.

I etterkrigstiden forsterket kampen seg. Da Saddam Hussein kom til makten på 1970-tallet oppsto det ny uenighet om kurdisk selvstyre, mye på grunn av oljeressursene som lå i de kurdiske områdene i nord. I denne maktkampen nøt kurderne lenge støtte fra Iran, som ønsket å svekke Husseins regime.

Irak-Iran-krigen ble en kurdisk katastrofe

Saddam Husseins regime angrep nabolandet Iran i 1980. Irak forsøkte å ta over tidligere omstridte grenseområder fra Iran, mens den iranske statsmakten ennå var svak (på grunn av den islamistiske revolusjonen året før). Det førte til en nesten åtte år lang krig hvor kanskje så mange som én million mennesker mistet livet. Både Irak og Iran angrep sin egen kurdiske befolkning i løpet av krigen, samtidig som de prøvde å bruke kurderne i den andre staten for sine egne formål. Resultatet var at kurdernes situasjon på begge sider av grensen ble verre.

Siden kurderne i Irak ble assosiert med den iranske fienden, førte det til at det irakiske regimet gjennomførte omfattende militæreaksjoner mot den kurdiske sivilbefolkningen som straff for deres samarbeid med Iran. Den irakiske statsmakten brukte blant annet kjemiske våpen under angrepene mot kurderne i perioden 1986-89, kjent som Anfal-kampanjen. Det nøyaktige antallet drepte er usikkert, men de kurdiske selvstyremyndighetene i Irak beregner at rundt 182.000 sivile kurdere ble drept. Brutaliteten toppet seg i 1988 med angrepet på byen Halabja, hvor ca. 5000 kurdere ble drept.

Anfal-kampanjen blir ansett som et folkemord av flere internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner, og Iraks domstol har senere klassifisert det som en krigsforbrytelse. Den brutale undertrykkelsen av de irakiske kurderne av irakiske myndigheter har bidratt til å opprettholde den kurdiske drømmen om et selvstendig Kurdistan.

Kurdisk motstand i Irak

Etter Iraks nederlag i Golf-krigen i 1991, oppfordret USA kurderne til å gjøre opprør mot Saddam Husseins regime. Kurderne trodde de skulle få støtte fra USA, men ble i stedet latt i stikken. USA inngikk våpenhvile med Irak, og den irakiske hæren ble deretter satt inn mot kurderne. Med massakrene etter Iran-Irak-krigen friskt i minne, valgte mellom én og tre millioner kurdere å flykte opp i fjellene mot Tyrkia. Der nektet tyrkiske myndigheter dem å krysse grensen, og flyktningene ble fanget mellom tyrkiske og irakiske tropper. For å forhindre en humanitær katastrofe, valgte Frankrike, Storbritannia og USA å stille militære styrker til disposisjon. Samtidig ble det etablert såkalte sikre soner for kurderne, ved at irakiske myndigheter ble nektet å fly i luftrommet over Nord-Irak.

Flyforbudssonen i Nord-Irak førte til at de kurdiske områdene igjen kunne nyte større selvstyre. I 1992 ble den første kurdiske nasjonalforsamlingen i Nord-Irak etablert. Forsamlingen besto av representanter fra Det kurdiske demokratiske parti (KDP) og Kurdistans patriotiske union (PUK). De to kurdergruppene lå lenge i væpnet kamp med hverandre, men i 1998 inngikk de våpenhvile og seinere også en samarbeidsavtale.

I 2003 ble Irak invadert av USA, Storbritannia og andre allierte. Målet var blant annet å styrte Saddam Husseins regime. (Les mer om dette på konfliktprofilen Irak-krigen). Mange irakiske kurdere støttet invasjonen, og endringene skapte nye muligheter for kurdisk selvstyre. Kurdisk selvstyre ble skrevet inn i den nye irakiske grunnloven av 2005. Jalal Talabani ble utnevnt som Iraks president samme år og ble da det første kurdiske statsoverhodet i verden. I 2017 ble det gjennomført en folkeavstemning om kurdisk uavhengighet blant kurdere i Irak, noe myndighetene i Irak og flere naboland, spesielt Tyrkia, var sterkt kritiske til. 

Kurderne i Syria

Også i Syria finnes det en stor minoritet av kurdere som undertrykkes. Kurderne er den største minoriteten i Syria og holder for det meste til i grenseområdene i nord og nordøst i Syria. De syriske kurderne deltok i det store folkelige opprøret mot president Bashar al-Assad i 2011 (kjent som Den arabiske våren), og kjemper nå i den syriske borgerkrigen mot både Assad-regimet og andre opprørsgrupper, slik som Den islamske stat (IS). Borgerkrigen har gjort det mulig for syriske kurdere å ta større kontroll over det nordlige området i Syria, med den syrisk-kurdiske YPG-militsen i spissen. Samtidig er kurderne i Syria under hardt press fra alle kanter, fra både regimet i Syria og i Tyrkia, og terrororganisasjonen IS. Tyrkia angriper kurderne nord i Syria, og presenterer det som en kamp mot terrorisme på linje med kampen mot IS.  

Kurderne i Iran

I Iran finnes det også en stor minoritet av kurdere. De bor primært i grenseområdene mot Irak og Tyrkia, nordvest i Iran. Kurderne utgjør ca. 10% av den iranske befolkningen og har tidvis levd under angrep fra den iranske staten. Kurderne i Iran har ikke blitt undertrykt på samme brutale vis som kurderne i Tyrkia og Irak, men den iranske staten har alltid motarbeidet kurdernes ønske om selvstyre. En bedre inkludering av kurdere i det iranske samfunnet har ført til at kurdisk nasjonalisme og kravet om en selvstendig kurdisk stat har avtatt blant iranske kurdere, spesielt blant kurdiske sijamuslimer.      

Nye konflikter i Midtøsten: Kurdernes rolle i kampen mot IS

Kurderne i Nord-Irak nyter i dag stor grad av selvstyre, men har i de siste årene stått overfor en ny fiende som kontrollerer områder i Irak og Syria, nemlig terrororganisasjonen Den islamske stat (IS). Ideologien til IS favoriserer sunnimuslimer, noe som fører til økt konflikt langs ulike muslimske trosretninger i regionen (sija mot sunni). Selv om kurderne har ulike trosretninger (de fleste er sunnimuslimer), skaper den kurdiske gruppeidentiteten samhold mot ytre fiender. Kurderne fungerer derfor som en egen minoritet på siden av potensielle sjia-sunni-allianser. Kurderne er blant de fremste motstanderne av IS på bakken.

Tyrkia var lenge passive i kampen mot IS fordi tyrkiske interesser også er knyttet til bekjempelsen av IS sine motstandere, nemlig Assad-regimet i Syria og kurdiske opprørsgrupper. Sommeren 2015 ble Tyrkia aktive deltakere i den internasjonale koalisjonen mot IS, som var ledet av USA. Tyrkia hadde likevel en skjult agenda med sin støtte, noe som kom til uttrykk ved at de tyrkiske bombetoktene først og fremst ble rettet mot kurdiske mål, både i Tyrkia, Irak og Syria. Tyrkiske myndigheter legitimerer bombingen av kurderne ved å likestille dem med IS og omtaler bombingen av begge gruppene som en kamp mot terrorisme. Sannheten er at det også handler om å svekke kurdernes evne til å kjempe for selvstyre. De tyrkiske angrepene mot kurderne er indirekte med på å styrke IS, og går samtidig på tvers av strategien til den USA-ledede koalisjonen som heller støtter kurderne i deres kamp mot IS.

Kurdernes rolle i stormaktsspillet i Midtøsten

Stormaktene USA, Storbritannia og Frankrike på den ene siden, og Russland på den andre, har sterke interesser i Midtøsten. Deres forhold til kurderne har tradisjonelt sett blitt balansert med deres forhold til de ulike statlige regimene i regionen. For øyeblikket har de fleste en felles fiende i IS, hvor kurderne fungerer som en viktig alliert. Ellers har Russland et nært forhold til Assad-regimet i Syria, som kurderne kjemper imot.

FNs rolle i konflikten

FN har valgt å holde seg utenfor konfliktene knyttet til en selvstendig kurdisk stat. FN har imidlertid engasjert seg i forhold til kurdernes rettigheter i Tyrkia, og arbeider for å bedre landets behandling av etniske minoriteter. FN har også arbeidet for å sikre kurdernes sikkerhet i Nord-Irak, blant annet gjennom å foreslå en flyforbudssone.

Kilder 

Uppsala Conflict database, Institutt for fredsforskning (PRIO), Aschehoug og Gyldendals store leksikon, Store norske leksikon, BBC, Amnesty International Norge, IRIN.

Tidslinje over konflikter i Vest-Asia

  • Områder vi i dag kjenner som Tyrkia, Syria og Irak var lenge en del av en mye større politisk, sosial og religiøs orden, kalt Det osmanske riket. Det var et sunni-muslimsk imperium hvor tyrkere dominerte over arabere, kurdere og andre fra år 1299 til slutten av første verdenskrig. Det førte til opprettelsen av staten Tyrkia i 1924. Områder vi i dag kjenner som Iran og Afghanistan var ikke en del av Det osmanske riket.

  • Da første verdenskrig tok knekken på det allerede svake Osmanske riket tok de europeiske stormaktene over mye av makten i området. Da europeerne hadde blitt enige om hvor grensene skulle gå i Midtøsten, ble det kurdiske samfunnet splittet og havnet i fire forskjellige land: Tyrkia, Syria, Irak og Iran. Dette ble starten på kurdernes kamp for selvstendighet. Kartet viser et område hvor det bor mange kurdere. Det strekker seg over flere landegrenser og blir ofte kalt Kurdistan.

  • Frankrike og Storbritannia tok kontrollen over flere sentrale områder i Midtøsten. De tegnet opp grenser og delte områdene mellom seg. Egypt hadde da allerede vært flere tiår under britisk kontroll.

  • Andre verdenskrig svekket Frankrike og Storbritannias evne til å bevare sine imperier. Flere av dagens stater i Midtøsten ble etablert/selvstendige i denne perioden: 

    - Libanon i 1943

    - Syria i 1944

    - Jordan i 1946

    - Israel i 1948

    - Egypt i 1952

  • I 1951 ble Mohammad Mossadeq Irans første demokratisk valgte leder. En slik demokratisering truet vestlige oljeinteresser i Iran. Det førte til at Storbritannia og USA bidro til å avsette Mossadeq gjennom et statskupp i 1953, for deretter å gi makten tilbake til den vestligvendte diktatoren Shah Pahlavi. Statskuppet påvirket iranernes holdninger til Vesten, noe som bidro til den islamske revolusjonen i 1979. Bildet viser en pro-Mossadeq demonstrasjon i Teheran i 1952. Foto: Wikimedia Commons 

  • I 1958 klarte irakerne det iranerne fem år tidligere ikke hadde klart, nemlig å bli kvitt det britisk-amerikanskstøttede kongedømmet som styrte landet deres. Irak ble da en selvstendig stat. Irakerne var inspirert av revolusjonen i Egypt i 1952, hvor ideologien var arabisk nasjonalisme og anti-imperialisme. Irak var med i Bagdad-pakten som forpliktet Irak å støtte den britiske invasjonen av Egypt i 1956. Dette skjedde mot irakernes vilje, noe som utløste den irakiske revolusjonen.

  • Med unntak av Tyrkia, forsøkte landene i Midtøsten å ha en nøytral posisjon under den kalde krigen (1947-1991). Men presset fra supermaktene var så stort at de i praksis måtte velge side. Relasjonene kunne endre seg over tid. De landene som hadde gjennomgått en revolusjon vendte seg gjerne vekk fra Vesten og over til Sovjetunionen. Kartet viser hvilken side de ulike statene favoriserte rundt år 1970.

  • Syria ble uavhengig fra Frankrike i 1944, og i 1970 tok Hafez al-Assad (på stolen til høyre) makten i Syria gjennom et militærkupp via det syriske Ba'ath-partiet. Sønnen Bashar al-Assad (i midten til venstre) overtok ledelsen i år 2000 og er fortsatt president i Syria. Foto: Wikimedia Commons

  • Det sosialistiske arbeiderpartiet PKK er en militær og politisk organisasjon for kurdere, først og fremst i Tyrkia. PKK har vært den fremste organisasjonen for kurdernes kampen mot tyrkisk overmakt (Les mer om kurdernes kamp her)

  • 1) Den islamske revolusjonen i Iran.

    2) Sovjetunionen invaderer og okkuperer Afghanistan.

    3) Saddam Hussein blir president i Irak, noe som førte til Irak-Iran-krigen året etter.

  • Regimet til den iranske sjahen ble styrtet under den islamistiske revolusjonen i 1979. De nye makthaverne, med den religiøse lederen ayatollah Khomeini i spissen, satt religionen i sentrum av politikken. Et nytt diktatur oppstod, et som var uavhengig av vestlig dominans, men som samtidig innførte en form for islamistisk styre i Iran (Les mer om Iran her). Bildet viser et maleri av Khomeini på en vegg i Teheran. Foto: Kamyar Adl/Flickr. 

  • Sovjetunionen invaderte Afghanistan i forsøk på å redde det kommunistiske diktaturet i landet. Motstandskrigerene, kjent som Mujahedin, fikk massiv internasjonal støtte, blant annet av USA, Pakistan og Kina. Osama bin Laden (bildet) var blant de arabiske fremmedkrigerne som reiste til Afghanistan for å føre såkalt hellig krig mot kommunistene. Dette ble begynnelsen på opprettelsen av al-Qaida. Foto: Hamid Mir/Canada Free Press 

  • Året etter Saddam Hussein ble president i Irak gikk Irak til angrep på Iran. Rundt 30 land støttet krigføringen, ofte med støtte til begge landene samtidig. De viktigste bidragsyterne var Sovjetunionen, USA, Frankrike og Kina. Mest støtte gikk til Irak, inkludert komponenter til utvikling av masseødeleggelsesvåpen. Den amerikanske støtten til Irak under krigen forverret iranernes syn på USAs rolle i Midtøsten.

  • Under Irak-Iran-krigen angrep irakiske styrker også kurderne nord i Irak. Den militære kampanjen mot kurderne (og andre minoriteter i Irak), kalt Anfal-kampanjen, varte over flere år og toppet seg i 1988. Norge og andre har anerkjent overgrepene mot kurderne som folkemord. Mellom 50 000 og 100 000 mennesker ble drept, blant annet som følge av kjemiske våpen.

  • Saudi-Arabia følte seg truet av irakisk ekspansjon da Irak invaderte Kuwait august 1990. Osama bin Laden ville beskytte Saudi-Arabia og de hellige byene Mekka og Medina med hans "hellige krigere". Men Saudi-Arabia avslo bin Ladens tilbud og inviterte istedet amerikanske styrker inn. Dette påvirket bin Ladens politiske syn, noe som bidro til at al-Qaida rettet sine angrep mot USA. Gulfkrigen endte med at en internasjonal koalisjon med USA i spissen, og med FN-mandat, presset irakiske styrker tilbake til Bagdad i begynnelsen av 1991.

  • Etter Gulfkrigen bestemte FNs sikkerhetsråd å sanksjonere Irak ytterligere. USA og Storbritannia sørget for at FN-sanksjonene ble opprettholdt frem til 2003, og utførte også bombetokter i Irak i denne perioden. Sanksjonene rammet sivilbefolkningen hardt og ble sterkt kritisert av mange land. Unicef beregnet at flere hundretusen barn døde som følge av disse sanksjonene. Bildet viser den irakiske FN-ambassadøren som kritiserer USA og Storbritannia i Sikkerhetsrådet. Foto: UN Photo/Evan Schneider.

  • Etter at det sovjetisk-støttede regimet i Afghanistan brøt sammen i 1992, ble Afghanistan kastet ut i en borgerkrig mellom konkurrerende krigsherrer. Den islamistiske gruppen Taliban kom seirene ut av krigen og regjerte Afghanistan fra 1996 til 2001. Afghanistan var i denne perioden et tilholdssted for Osama bin Laden og al-Qaida. De etablerte egne treningsleire og betegnet seg som Talibans elitesoldater (Les mer om al-Qaida her). Bildet viser Malala Yousafzais bok, jenta som ble skutt av Taliban for å ha krevd skolegang for jenter. Hun vant Nobel fredspris i 2014. Foto: Flickr/Jabiz Raisdana.

  • Terrorangrepet mot USA 11. september 2001 ble startskuddet for en mer aggressiv amerikansk utenrikspolitikk gjennom den såkalte Krigen mot terror. Terrornettverket al-Qaida skulle nedkjempes, sammen med alle som støttet dem. Taliban-regimet i Afghanistan var de første på lista over al-Qaidas støttespillere, noe som førte til en amerikansk-britisk invasjon av landet i oktober 2001 (Les mer om Afghanistan-krigen her).

  • Irak ble neste mål i Krigen mot terror. USA, med allierte, invaderte det oljerike landet uten godkjenning fra FN. USA mente at Irak fortsatt hadde masseødeleggelsesvåpen og samarbeidet med al-Qaida, uten at dette har blitt bevist. Saddam Husseins regime falt som en konsekvens av den ulovlige invasjonen, men ordentlig fred i landet ble det aldri. (Les mer om Irak-krigen her). Bildet viser en amerikansk soldat som markerer overtakelsen av Bagdad i 2003 ved å dekke hodet på en statue av Saddam Hussein med et amerikansk flagg. Foto: Laurent Rebours/Flickr.

  • Våren 2011 brøt det ut store opprør i flere land i den arabiske verden. Protestbevegelsene tok sikte på å endre styresettet i hvert enkelt land, ofte med fokus på menneskerettigheter. Motstanden mot diktaturene inspirerte hverandre, men ga forskjellige resultater. I Syria utviklet et ikkevoldelig opprør seg til en brutal borgerkrig. Les mer om Den arabiske våren her. Bildet viser demonstranter på Tahrir-plassen i Egypt i 2011. Foto: Lilian Wagdy/ Wikimedia Commons.

  • Syria har en viktig strategisk betydning for mange land. Derfor ble både Assad-regimet og opprørerne aktivt støttet av andre stater under borgerkrigen. Assad-regimet fikk støtte fra Russland, Iran og Libanons Hizbollah. Mens opprørerne ble støttet av blant annet USA, Tyrkia, Qatar og Saudi-Arabia. (Les mer om Syria-krigen her.) Borgerkrigen i Syria bidro til fremveksten av IS.

  • Den islamske staten (IS) er en islamistisk militant terrorgruppe som kontrollerer store områder i Irak og Syria. I juni 2014 erklærte de opprettelsen av en stat i dette området. Staten blir ikke anerkjent internasjonalt, men forsøkt nedkjempet med militære midler. Fremveksten av det sunni-orienterte IS skyldes blant annet at en sjia-dominert irakisk regjering har diskriminert sunnimuslimer etter Saddam Husseins regime falt i 2003 (Les mer om IS her).