[[suggestion]]
Palestina

Bakgrunn

Israel-Palestina-konflikten er først og fremst en territorial konflikt mellom staten Israel og det palestinske folket. Dagens konflikt har sin bakgrunn i at europeiske jøder, siden 1880-tallet, flyttet til det såkalte historiske Palestina, et område som utgjør dagens Israel og Palestina. Hoveddrivkraften for den jødiske innvandringen var sionismen.   

Sionismen er en ideologi og politisk bevegelse som arbeidet for en jødisk stat i det historiske Palestina. Den ble etablert på 1880-tallet og var en del av den europeiske bosetter-kolonialismen. Planen om å etablere en jødisk stat var inspirert av den fremvoksende ideen om nasjonalstaten; én stat til hvert folk. Jødene ble på den måten sett på som et folkeslag som burde ha sin egen stat. Ønsket om en egen jødisk stat var også en reaksjon på de antijødiske holdningene (antisemittismen) og jødeforfølgelsene i Europa.    

Det historiske Palestina ble pekt ut som et passende sted å etablere en slik jødisk nasjonalstat. Grunnen var at jødenes historie har røtter derfra. Jøder ble drevet på flukt fra området rundt år 70 etter Kristus. De ble da spredd over hele Europa og Midtøsten. Denne delen av historien har spilt en viktig rolle for at jøder har følt eierskap til (historiske) Palestina, og for at mange jøder har flyttet dit i nyere tid.

Jødisk innvandring til Palestina

Etter første verdenskrig gikk det osmanske riket, som Palestina var en del av, i oppløsning. Palestina ble da underlagt britisk mandat (kontroll). Sionistbevegelsen fikk sitt diplomatiske gjennombrudd i 1917 med Balfour-erklæringen, hvor den britiske regjeringen lovte å arbeide for opprettelsen av et "nasjonalhjem for det jødiske folket" i Palestina. Dette satte fart på den jødiske innvandringen til Palestina. Jødeforfølgelsene i Europa etter 1933 gjorde at innvandringen økte ytterligere. Disse faktorene førte til at den jødiske befolkningen i Palestina mer enn tidoblet seg under britisk kontroll; fra rundt 56 000 i år 1917 til ca. 650 000 i 1948. Jødene utgjorde da omtrent 1/3 av Palestinas samlede befolkning.

Palestinerne likte denne utviklingen dårlig, spesielt siden innflytternes prosjekt var å etablere en stat som var ekskluderende overfor ikke-jøder, noe som i praksis ville ramme tilnærmet alle palestinerne. Situasjonen skapte konflikt mellom den jødiske minoriteten, den palestinske majoriteten og den britiske mandatadministrasjonen, og var begynnelsen på dagens konflikt mellom Israel og palestinerne.

Den jødiske innvandringen fortsatte også etter andre verdenskrig, og Europas dårlige samvittighet for Holocaust gjorde at opprettelsen av en jødisk stat hadde større støtte enn tidligere. Holocaust bidro også til å styrke jødenes tro på behovet for å opprette en stat hvor jøder var i overveldende flertall. Man så for seg at en slik jødisk stat ville kunne tilby sikkerhet til alle verdens jøder som måtte trenge beskyttelse. Problemet med denne planen var at flertallet av befolkningen i Palestina var ikke-jøder.

FNs delingsplan

Etter andre verdenskrig ønsket sionistledelsen å overta makten i Palestina og bli kvitt det britiske styre. Dette førte til at sionistbevegelsens paramilitære styrker (Haganah) inngikk samarbeid med sionistiske terrororganisasjoner (Irgun og Stern) som angrep britene i Palestina. Volden bidro til at de britiske myndighetene bestemte å trekke seg som mandatmakt og overlate Palestina-problemet til FN.

FNs generalforsamling kom i 1947 med en ikke juridisk bindende anbefaling om at Palestina burde deles i to, der jødene ble tildelt 55 prosent av jorda, mens palestinerne fikk 44 prosent. Dette ble akseptert av sionistbevegelsen som et viktig førstesteg mot å overta hele Palestina. Mens palestinerne, som utgjorde ca. 70 prosent av befolkningen, så på forslaget som urettferdig og avviste det.

Lanseringen av FNs delingsplan utløste den første, største og viktigste krigen i Palestina-konflikten, nemlig 1948-krigen. Den ble muliggjort på grunn av maktvakuumet som oppstod ved avviklingen av det britiske styret i Palestina. Krigen førte til ødeleggelsen av det palestinske samfunnet, begynnelsen på det palestinske flyktningproblemet, og opprettelsen av staten Israel.

Opprettelsen av staten Israel

1948-krigen kan deles inn i to faser: før og etter 14. mai 1948, da Israel erklærte seg som stat. Første fase var mellom de jødiske innflytterne og den arabiske lokalbefolkningen, dvs. mellom sionistbevegelsen og palestinerne. Den andre fasen var mellom det som da hadde blitt staten Israel på den ene siden, og styrker fra de arabiske nabolandene (Egypt, Irak, Jordan, Libanon og Syria) på den andre. Innblandingen av andre land har gjort konflikten også kjent som Midtøsten-konflikten.  

Palestinerne hadde lite å stille opp med under krigen. Ingen kjempet med dem for en egen palestinsk stat. Nabolandene angrep Israel, men var motivert av egne interesser. 1948-krigen førte til at rundt 750 000 palestinere mistet sine hjem. Store deler av den palestinske befolkningen ble fordrevet gjennom militære operasjoner som i dag blir omtalt av historikere som etnisk rensing. Flyktningene utgjorde ca. halvparten av den palestinske befolkningen, og Israel har siden nektet dem å komme tilbake.

Fordrivelsen av palestinerne var delvis et resultat av sionistbevegelsens mål om å etablere en stat i Palestina med overveldende jødisk flertall. Det bidro til at de jødiske styrkene bevisst fordrev palestinerne fra landet, spesielt i de områdene som var tiltenkt en jødisk stat i FNs delingsplan, og i områder som var strategisk viktige. Det at det var krig bidro også til at palestinerne ble drevet bort fra sine hjem, og mange palestinere flyktet i frykt for å bli offer for krigens grusomheter.

Det sionistiske lederskapet, med David Ben-Gurion i spissen, hadde lenge vært enig om at palestinerne måtte vekk. Under 1948-krigen ble over 500 palestinske landsbyer ødelagt med viten og vilje. Sionistbevegelsen anså palestinsk identitet og tilstedeværelse som et hinder for etableringen av en såkalt jødisk stat med jødisk identitet og tilstedeværelse. Palestinerne kaller 1948-krigen for "al-Nakba", som betyr "katastrofen" på arabisk.           

Israels okkupasjon av de palestinske områdene

Da krigen endte i januar 1949, satt Israel igjen med et landområde som var 77 prosent av det historiske Palestina, altså 22 prosent større enn det FNs delingsplan hadde foreslått. Det er likevel disse 77 prosentene som i stor grad anses som det folkerettslige anerkjente Israel i dag. Egypt og Jordan tok kontrollen over resten av Palestina i løpet av krigen i 1948. 

Den neste krigen i Palestina-konflikten var i 1967, kjent som seksdagerskrigen. Da mistet ca. 300 000 palestinere sine hjem. Israel tok Gazastripen og Sinai-ørkenen fra Egypt, Vestbredden med Øst-Jerusalem fra Jordan, og deler av Golanhøydene fra Syria. Etter 1967-krigen kontrollerte Israel dermed mer enn hele det historiske Palestina, med det resultat at om lag én million palestinere var bosatt på okkupert område under israelsk styre. Bortsett fra Sinai, er disse områdene fortsatt okkupert av Israel i dag. 

Krigen i 1948 og 1967 la hovedgrunnlaget for palestinernes motstandskamp i ettertid, en kamp som har både vært i tråd med og i strid med folkeretten. Folkeretten gir palestinerne rett til væpnet motstand mot israelsk kolonialisme, undertrykkelse og okkupasjon. Samtidig legger folkeretten visse begrensninger på hva som anses som lovlig væpnet motstand. Man har for eksempel ikke lov til å angripe sivile. Palestinske organisasjoner, som PLO og Hamas, har tidligere brukt terror bevisst som metode i kampen mot Israel. 

Den palestinske motstandskampen utføres i dag hovedsakelig med ikkevoldelige midler. Israelerne på sin side har en opplevelse av at palestinsk vold motiveres først og fremst av et hat mot jøder. Dette bidrar til at Israel opprettholder okkupasjonspolitikken, som ses på som en nødvendighet for å bevare sikkerheten til israelske jøder. 

PLO, Arafat og fredsforhandlinger

Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) ble dannet i 1964, og ble ledet av Yasir Arafat fra 1969. PLO var satt sammen av mange ulike palestinske motstandsgrupper som jobbet for et fritt Palestina. Flyktningleirene var de viktigste rekrutteringsplassene for den palestinske motstandskampen. Deler av motstandsbevegelsen sto bak terroraksjoner, blant annet flykapringer, for på den måten å rette oppmerksomhet mot palestinernes situasjon.

Det diplomatiske gjennombruddet for PLO kom i 1988, da Arafat tok avstand fra bruk av terror i kampen for en selvstendig stat. Omtrent samtidig utropte det palestinske nasjonalrådet, dvs. palestinernes parlament i eksil, den selvstendige staten Palestina, bestående av Gazastripen og Vestbredden, inkludert Øst-Jerusalem. Mange land anerkjente staten, og den palestinske forhandlingsposisjonen ble styrket av at det samtidig hadde brutt ut et opprør året før.

Opprøret var stort sett ikkevoldelig, fant sted i de okkuperte områdene både på Gazastripen og Vestbredden, og kalles den første intifadaen. Ordet intifada betyr på arabisk "å riste av", som i dagligtalen blir forstått som å gjøre opprør eller motstand mot undertrykkeren. Den første intifadaen bidro til forhandlinger i den såkalte Oslo-prosessen.

Oslo-prosessen

Oslo-prosessen var forhandlinger mellom Israel og PLO som førte frem til Oslo-avtalene l og ll i 1993 og 1995. Israel anerkjente PLO som palestinernes rettmessige representant, og PLO anerkjente staten Israels rett til å eksistere. Avtalene la et politisk grunnlag for begrenset palestinsk selvstyre gjennom opprettelsen av de palestinske selvstyremyndigheter (the Palestinian Authorities - PA).

Oslo-avtalene la opp til at det på et senere tidspunkt skulle forhandles om Jerusalem, de palestinske flyktningene og opprettelsen av en selvstendig palestinsk stat. Oslo-avtalene innebar at PLO oppga kravet om det gamle mandatområdet Palestina.

Prosessen fikk en brå slutt i 1995 da den israelske statsministeren Yitzhak Rabin ble myrdet av en jødisk ekstremist. Rabins etterfølger, Benjamin Netanyahu, var langt mindre kompromissvillig enn sin forgjenger, og etter Netanyahu og høyresidens overtakelse av regjeringsmakten i 1996 stoppet prosessen langt på vei opp. Oslo-prosessen førte ikke til en selvstendig palestinsk stat, som hadde vært palestinernes mål og krav.

Israelsk kontroll og palestinsk motstand

I løpet av 2000-tallet ble situasjonen gradvis forverret. Palestinerne var skuffet over at staten de ble lovet i Oslo-avtalen aldri ble opprettet. I 2001 brøt den andre palestinske intifadaen ut i kampen mot okkupasjon og undertrykkelse. Denne gangen ble det utført hyppige selvmordsangrep i Israel, noe som førte til at den israelske hæren strammet grepet om Vestbredden og Gazastripen betraktelig. Spesielt gikk dette ut over bevegelsesfriheten til palestinerne, som måtte gjennom et stadig økende antall kontrollposter og veisperringer for å forflytte seg, selv innenfor egne landområder. 

I 2002 startet Israel å bygge en mur langs grenselinjen, men som samtidig strekker seg inn på Vestbredden og gjør deler av landet utilgjengelig for palestinerne. Den gjør at Israel i praksis stjeler palestinske landområder. Muren har blitt fordømt av FN, og Den internasjonale domstolen i Haag vedtok i 2005 at muren var i strid med folkeretten (internasjonal lov).

De to største politiske partiene i Palestina, Fatah og Hamas, har hatt vanskeligheter med å samarbeide. I praksis styrer Hamas på Gazastripen og Fatah på Vestbredden, men begge organisasjonenes politiske frihet er sterkt begrenset av den israelske okkupasjonsmakten.

Israelsk ekspansjon

Helt siden Israel okkuperte de siste palestinske områdene i 1967, har staten drevet utbygging av israelske bosettinger på Vestbredden i strid med folkeretten. I dag bor det mellom 600 000 og 800 000 ulovlige bosettere på Vestbredden, inkludert i Øst-Jerusalem.

Noen bosettere mener jødene er Guds utvalgte folk, og at de derfor har rett til å bo i hele det bibelske Israel, som inkluderer de okkuperte palestinske områdene. Disse er viktige religiøse områder for troende jøder, og viktige ideologiske områder for nasjonalistiske israelere.

Mange israelske bosettere har imidlertid flyttet til de okkuperte områdene fordi den israelske staten tilbyr økonomiske goder som skattelette og billige boliger i disse områdene.

Utbyggingen av bosettinger er et tydelig tegn på at Israel stadig velger ekspansjon og okkupasjon fremfor fredelige og folkerettslige løsninger på konflikten.

Gazastripen

I 2005 bestemte Israel å trekke ut alle sine styrker og bosettinger fra Gazastripen. Israel iverksatte deretter en blokade mot Gazastripen. Den begrenser inn- og utfart av både mennesker og varer i så stor grad at Gaza nærmer seg ulevelig. FN anser Gazastripen for fortsatt å være under israelsk okkupasjon.

Militæroperasjoner og rakettangrep blir også gjennomført mot Gazastripen. Hamas og andre militante grupperinger på Gaza sender på sin side mindre, men dødelige, raketter mot Israel. Disse rakettene har ikke ført til store tap av menneskeliv, men skaper usikkerhet blant deler av den israelske befolkningen. Israelske militæroperasjoner derimot har ført til massive ødeleggelser på Gazastripen, blant annet gjennom en 22-dagers krig i årsskiftet 2008/2009, som resulterte i at rundt 1400 palestinere ble drept. Den siste store krigen mot Gazastripen var sommeren 2014. Ifølge FN ble 2100 palestinere, de fleste sivile, og 73 israelere, de fleste av dem soldater, drept.

At de palestinske tapene av menneskeliv er så voldsomt store i forhold til de israelske, tydeliggjør den enorme forskjellen som ligger i Israels rolle som okkupant og palestinerne som okkupert. Den israelske undertrykkelsen av palestinerne må ses i sammenheng med den sionistiske målsetningen om at det store flertallet av den israelske befolkningen skal ha jødisk nasjonalitet. Palestinsk identitet og tilstedeværelse blir dermed sett på som en trussel mot Israels eksistens som en jødisk stat. Sionismen er fortsatt det ideologiske fundamentet til staten Israel og er en viktig drivkraft i israelsk politikk.

Flyktningenes rett til retur

Rundt halvparten av det palestinske folk er flyktninger, som i dag utgjør rundt 5,4 millioner mennesker. Årsaken er hovedsakelig at de palestinerne som ble drevet på flukt under krigen i 1948 og 1967, ikke har fått lov av Israel til å vende tilbake til sine hjem. Disse, sammen med deres barn og barnebarn, har derfor forblitt flyktninger og har dermed rett til retur, ifølge FN og folkeretten.

I 2018 har retten til retur blitt det fremste kravet som palestinske demonstranter har fremmet, spesielt på Gazastripen der over 2/3 av befolkningen er flyktninger. Fredelige demonstranter har blitt møtt med skarpe skudd av israelske soldater langs grensen, som har resultert i at flere titalls palestinere har blitt drept.      

FNs rolle i konflikten

Den første fredsbevarende operasjonen i FNs historie, UNTSO, ble sendt til Palestina i 1948. Oppgaven var å få slutt på den pågående krigen. UNTSO er fortsatt i Israel og Palestina. Den består både av fredsobservatører og militære. De forsøker å forhindre sammenstøt mellom palestinere og israelere, etterse at sivilbefolkningen ikke utsettes for overgrep, og generelt følge med på hvordan fredsavtaler følges opp. FN-styrken i Israel og Palestina samarbeider med fredsstyrkene i Libanon og Syria (Golanhøydene), og dets personell har vært fleksibel til å anvendes på kort varsel i andre FN-operasjoner andre steder i verden. 

FN har også en organisasjon, UNRWA, som arbeider spesielt med palestinske flyktninger. Gazas befolkning er helt avhengig av den bistand UNWRA gir innen helse og undervisning. USA har tradisjonelt vært den største giveren til UNRWA, som i 2017 dekket nær en tredjedel av UNRWAs budsjett. I 2018 bestemte USA å kutte all bistanden til UNRWA

FNs generalforsamling, og til dels Sikkerhetsrådet, har vedtatt en rekke resolusjoner om konflikten siden Israel ble opprettet i 1948. De fleste har kritisert den israelske okkupasjonen av de palestinske områdene siden 1967. Israel har valgt å overse kritikken, og er i dag det landet i verden som har unnlatt å etterkomme flest FN-resolusjoner. I FNs sikkerhetsråd blir de fleste resolusjoner mot Israel stoppet av USAs veto.

Mot en palestinsk stat i FN?

Til tross for sterkt press fra Israel og USA, valgte de palestinske myndighetene å søke FNs sikkerhetsråd om medlemskap i FN som en palestinsk stat. USA varslet at de ville legge ned veto ved en behandling. Palestinernes plan B var å søke FNs generalforsamling om å oppgradere sin status i FN til observatørstat uten fullt medlemskap. Dette fikk de innvilget i november 2012.

I dag har 137 av FNs 193 medlemsland anerkjent Palestina som stat. Til sammen representerer disse landene 80 prosent av verdens befolkning. Norge er ikke blant disse. Vatikanstaten og Vest-Sahara, som ikke er medlem i FN, har også anerkjent Palestina som stat. Israel og USA har kritisert palestinerne for å gå bort fra forhandlingsporet når de henvender seg til FN om å bli anerkjent som stat, mens palestinerne på sin side mener at de fint kan forhandle om fred med Israel selv om de anerkjennes som egen stat i FN. 

1. april 2015 ble Palestina også medlem i Den internasjonale straffedomstolen (ICC), og 25. juni mottok ICC de første angivelige bevisene på israelske krigsforbrytelser mot Palestina. I tillegg til krigsforbrytelser er det mye som tyder på at den israelske behandlingen av palestinerne faller innenfor FNs definisjon av apartheid. Konvensjonen som forbyr apartheid anser det som en forbrytelse mot menneskeheten. En slik forbrytelse faller innunder ICCs ansvarsområde og kan derfor bli relevant for ICCs rolle overfor Israel og Palestina.

Norges engasjement i konflikten 

Norge har deltatt i fredsstyrken UNTSO siden 1956. Norge deltar også med politirådgivere i en observatørstyrke (TIPH) i den palestinske byen Hebron på det okkuperte Vestbredden. Hebron er en spesielt splittet og urolig by fordi det har bosatt seg en del israelere der, i strid med folkeretten. Tilstedeværelsen til TIPH er ment å gi en følelse av trygghet for palestinerne i møte med (ofte væpnede) israelske bosettere og regulære israelske okkupasjonsstyrker.    

Norge har forsøkt å spille en rolle som megler og tilrettelegger for en fredsprosess mellom Israel og palestinerne. Meglerrollen har blant annet ført til Osloavtalen i 1993, som var første gang Israel og PLO anerkjente og snakket med hverandre. Avtalen ble aldri gjennomført. Norge er også leder av giverlandsgruppen som gir bistand til palestinerne. 

Kilder

Uppsala Conflict database, Institutt for fredsforkning (PRIO), Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, FNs fredsbevarende operasjoner, BBC, Aftenposten, Dagens Næringsliv, UN News, Vårt Land, Haaretz, Russell Tribunal on Palestine.

Bøker: Nils Butenschøn, "Drømmen om Israel" (2006); Sune Persson "Palestinakonflikten" (2001); Eugene Rogan "The Arabs" (2011); Avi Shlaim "The Iron Wall" (2001); Hilde Henriksen Waage "Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten" (2013).

Relaterte land og konflikter

Les våre landprofiler for landene involvert i konflikten:  

Les våre konfliktprofiler som er relatert til konflikten:

Tidslinje over Israel-Palestina konflikten

  • Sionismen; ideen om en jødisk stat i Israel, vokser frem blant jøder i Europa.

    Dagens Israel/Palestina er en del av Det osmanske riket, og er i hovedsak befolket av arabere.

  • I løpet av 1900-tallet flytter flere og flere jøder til området.

  • Etter første verdenskrig tar Storbritannia kontrollen over det som er dagens Israel/Palestina. Sammen med det som i dag er Jordan kalles området "Det britiske mandatet Palestina". 

    Både palestinske og jødiske grupper gjør opprør mot britene.

  • Andre verdenskrig tar slutt, og britene overlater ansvaret for palestinaspørsmålet til et nyetablert FN.

    FN vedtar å dele området inn i en jødisk og en palestinsk del. Jødene godtar forslaget. Palestinerne har ikke noen ordentlig representant i FN, men takker nei på deres vegne.

    Kamper mellom jødiske og palestinske grupper bryter ut. 

  • Israel erklærer seg selvstendig 14. mai 1948.

    Dagen etter går de arabiske nabolandene til krig mot den nye staten. I løpet av krigen blir ca 800 000 palestinere drevet på flukt. Israel tar kontroll over en stor del av områdene som var tiltenkt palestinerne i FNs delingsplan.

    Etter krigen kontrolleres Vestbredden av Jordan, mens Gaza er under egyptisk kontroll. 

  • Etter kraftige provokasjoner fra Syria, Egypt og Jordan bryter det ut krig mellom Israel og nabolandene. De arabiske statene er militært underlegne, og krigen ender etter bare seks dager. 

    Da har Israel tatt Vestbredden og Øst-Jerusalem fra Jordan, Sinai-halvøya fra Egypt, og Golan-høydene fra Syria. 

  • Under den jødiske høytiden Yom Kippur forsøker Egypt og Syria å ta tilbake landområdene de tapte i Seksdagerskrigen. Israel får raskt et militært overtak, og er i ferd med å påføre Egypt og Syria nye nederlag da en våpenhvile blir inngått.

    Egypt og Israel inngår en fredsavtale i 1979. Egypt får tilbake kontrollen over Sinai-halvøyen, mot at landet anerkjenner Israel som egen stat. 

    Det ble aldri noen avtale mellom Syria og Israel, som fortsatt kontrollerer Golanhøydene. 

  • Den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO har hovedsete i Libanon. Etter at PLO angriper mål i Israel invaderer Israel Libanon, først i 1978, og så i 1982. PLO flytter til Tunisia.

    Israelske styrker trekker seg tilbake til en "sikkerhetssone" i Sør-Libanon i 1985, der de blir værende til 2000. I løpet av denne perioden vokser organisasjonen Hizbollah frem, som en protest på israelsk tilstedeværelse.

  • Palestinere på Vestbredden, Gaza og Øst-Jerusalem gjør opprør mot den israelske okkupasjonsmakten, og krever en egen stat. 

    Opprøret (intifadaen) blir slått ned, men en fredsprosess innledes. 

  • Israel og PLO blir enige om to Osloavtaler, i 1993 og 1995. Der står det at en palestinsk stat skal opprettes i løpet av en femårsperiode, og at det i mellomtiden skal opprettes palestinske selvstyremyndigheter. 

    Vestbredden blir delt inn i tre områder; A, B og C. Selvstyremyndighetene kontrollerer A, Israel kontrollerer C, mens kontrollen deles mellom de to i B-områdene. 

    I 1995 blir Israels statsminister Yitzhak Rabin drept av en jødisk ekstremist, og Oslo-prosessen stagnerer. 

  • Israel og Jordan undertegner en fredsavtale, og oppretter fulle diplomatiske relasjoner. 

  • Misnøye med at det ikke blir opprettet noen palestinsk stat fører til at et nytt palestinsk opprør bryter ut.

    Palestinske organisasjoner gjennomfører en rekke terrorangrep mot sivile i Israel.

    Israel svarer med å stramme grepet om Vestbredden og Gaza, og innfører store begrensninger på palestinernes bevegelsesfrihet.

  • Israelske soldater blir drept i et rakettangrep fra den libanesiske organisasjonen Hizbollah. Israel svarer med tunge luftangrep mot Libanon.

    1109 libanesiske og 43 israelske sivile blir drept under krigen, som ender med en våpenhvile i august samme år. Israel trekker sine styrker ut av Sør-Libanon.

  • Etter at det islamistiske partiet Hamas vinner det palestinske valget i 2006 bryter det ut kamper mellom Hamas og det andre store palestinske partiet Fatah.

    Resultatet blir at kontrollen over de palestinske områdene blir delt i 2007: Hamas styrer Gaza, mens Fatah styrer Vestbredden.

    Israel ser på Hamas som en terrororganisasjon, og innfører strenge kontroller for både personer og varer som skal inn og ut av Gaza.

  • Gjentatte rakettangrep fra palestinske grupper på Gazastripen fører til at Israel innleder en storoffensiv mot området.

    Rundt 1400 palestinere og 13 israelere omkommer i løpet av krigen.

    Israel møter sterk kritikk fra det internasjonale samfunnet for å bombe områder som er tett befolket av sivile.

  • Egypt og Jordan inngikk fred med Israel i 1979, og landene har opprettet diplomatiske relasjoner.

    Syria og Israel har ikke inngått noen fredsavtale. Israel okkuperer fortsatt Golanhøydene.

    Libanon og Israel har ikke inngått noen fredsavtale.

    Palestinerne har søkt medlemskap i FN, men bare fått status som observatørstat. Palestina har blitt medlem i Den internasjonale straffedomstolen (ICC). Israel okkuperer fortsatt palestinske områder fra seksdagerskrigen i 1967.