FNs klimakonvensjon
Målet med klimakonvensjonen er å begrense alle lands utslipp av farlige klimagasser. Konvensjonen setter ingen ingen begrensninger for landenes utslipp, men åpner for videre forhandlinger om tilleggsprotokoller.
-
Vedtatt
- 09.05.1992
-
Trådt i kraft
- 21.04.1994
-
Les mer på engelsk
- United Nations Framework Convention on Climate Change
Konvensjonen har som mål å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren på et nivå som vil hindre farlig, menneskeskapt påvirkning av klimasystemet.
Konvensjonen ble vedtatt på Riokonferansen
Klimakonvensjonen var en av tre viktige konvensjoner som ble vedtatt under miljø- og utviklingskonferansen i Rio de Janeiro i 1992. De to andre var Konvensjon om biologisk mangfold og FNs konvensjon mot ørkenspredning. Under Riokonferansen ble landene også enige om:
- Agenda 21, en omfattende handlingsplan for å oppnå bærekraftig utvikling verden over
- Rio-erklæringen om miljø og utvikling
- Skogprinsippene, en erklæring om prinsipper for bærekraftig forvaltning av skog.
Konvensjonene skal skape grobunn og stimulere til videre arbeid med bærekraftig utnyttelse av verdens ressurser. Dette innebærer mer enn bare å slutte å forurense – man må også tenkte langsiktig og bruke ressursene på en slik måte at de ikke ødelegges for fremtidige generasjoner.
Legger grunnlaget for senere klimaavtaler
I likhet med de andre konvensjonene fra Riokonferansen er klimakonvensjonen svært generell, og stiller få detaljerte krav til medlemslandene. Årsaken til dette er at hovedformålet med konvensjonen er å danne et felles utgangspunkt for senere å vedta mer forpliktende avtaler.
I 1997 vedtok medlemslandene den mer forpliktende Kyotoprotokollen, som påla industriland til å kutte klimagassutslipp. Men da tidsfristen for kutt gikk ut i 2012, var ikke forpliktelsene fulgt opp. I tillegg klarte ikke medlemslandene å bli enige om videre forpliktelser.
I 2015 vedtok verdens land Parisavtalen, som er den første folkerettslig bindene avtalen som forplikter alle land som slutter seg til avtalen å iverksette klimatiltak.
Hvordan følges klimakonvensjonen opp?
Så godt som alle land har sluttet seg til Klimakonvensjonen. I 2021 er 197 land medlemmer av konvensjonen. Det betyr at de har forpliktet seg til å følge reglene som står i den.
Hvert år arrangeres klimatoppmøter for alle som har signert klimakonvensjonen. Disse kalles "Conference of the Parties", eller COP. COPene er klimakonvensjonens øverste organ. Det er på disse møtene de internasjonale klimaforhandlingene finner sted. I tillegg arrangeres det møter i ulike undergrupper gjennom hele året.
COP26 holdes i Glasgow i oktober 2021. Til dette møtet er alle medlemslandene forpliktet til å legge fram sine mål for utslippskutt og en plan for hvordan de skal nå målet.
Et eget sekretariat jobber i det daglige for å legge til rette for klimaforhandlinger, og følge opp vedtakene landene kommer frem til.
Rike og fattige land
I FNs klimakonvensjon blir verdens land delt inn i to grupper:
- Industrialiserte land (Anneks I-land)
- Utviklingsland (Ikke-Anneks I-land)
Når en snakker om "rike" og "fattige" land i klimasammenheng, er det ofte denne inndelingen en mener. Dette på tross av at virkeligheten har endret seg mye siden klimakonvensjonen ble undertegnet i 1992. I dag er det flere land som regnes som utviklingsland som i virkeligheten er rikere enn landene i gruppe 1.