[[suggestion]]
Befolkning

En befolkning er summen av innbyggerne i et område. Befolkningen i verden øker dersom det fødes flere enn det dør. Da får vi befolkningsvekst.

Befolkningen har vokst kraftig de siste hundre årene. Befolkningsveksten var på sitt høyeste på 1960- og 70-tallet, og har siden den gang gått betydelig ned. I 2011 passerte vi 7 milliarder mennesker på jorda og FN forventer at vi blir 11,2 milliarder mennesker i 2100.

Befolkningsvekst er et omdiskutert tema. Den største debatten har dreid seg om hvorvidt jorda har nok ressurser og mat til en stadig økende befolkning. Da befolkningsveksten var på sitt høyeste, var man redd for overbefolkning og økende fattigdom. Siden den gang har befolkningsveksten sunket drastisk og befolkningsvekst blir ikke lenger sett på som den dominerende årsaken til fattigdom og miljøproblemer. Derimot er økende ulikhet, konflikter og klimaendringer viktige årsaker.

I dag handler debatten i større grad om bærekraftig utvikling. Det er grenser for hva naturen tåler og vi må derfor finne måter å skape gode levekår for mennesker i dag uten å ødelegge for framtidige generasjoner.   

Hva er demografisk overgang?

Befolkningsutvikling handler om hvordan befolkningen utvikler seg over tid. Gjennom å måle fødselsrate og dødelighet er det mulig å forutse hvordan befolkningen vil se ut i framtiden.

Modellen for den langsiktige befolkningsutviklingen i et land kalles for demografisk overgang. Det vil si at landet går fra høye fødsels- og dødsrater til lave.

Den demografiske overgangen er delt inn i fire faser:

  • Både fødsels- og dødsraten er høye, og befolkningsveksten er derfor lav
  • Dødsraten synker, men det fødes fortsatt mange barn så befolkningsveksten er høy
  • Fødselsraten begynner å synke, og befolkningsveksten vil etterhvert avta
  • Både fødsels- og dødsraten er lav, og befolkningsveksten er lav 

Den demografiske overgangen innebærer en hypotese om at alle verdens land vil fullføre den demografiske overgangen innen år 2100. Det innebærer at kvinner i gjennomsnitt vil få færre enn to barn og at levealderen vil øke. 

De fleste europeiske land, inkludert Norge, gikk gjennom de første to fasene på slutten av 1800-tallet og har nå gjennomført den demografiske overgangen.

I de fleste fattige land fant fase to sted først på 1950-tallet. Da var det en rask nedgang i dødeligheten, mens fødselsraten holdt seg høy. Dermed fikk de en høy befolkningsvekst. Fortsatt har de fattigste landene, spesielt i Afrika sør for Sahara, en høy fødselsrate og det er ventet at størstedelen av befolkningsveksten vil skje nettopp i disse landene.

Derimot har de fleste andre regioner, som Latin-Amerika, Sør-Asia og Nord-Afrika, beveget seg over i fase tre hvor også fødselsraten har begynt å avta.

Mindre fattigdom fører til lavere befolkningsvekst

Fattigdom er både en årsak til, og en konsekvens av, befolkningsvekst. Reduksjon av fattigdom og økt tilgang til utdanning for kvinner har ført til at kvinner får færre barn enn tidligere. 

Det er mange grunner til at antall barn har gått ned, men hovedårsaken er sosial og økonomisk utvikling. Bedre levekår har ført til lavere barnedødelighet som igjen fører til at flere barn vokser opp. Samtidig har økt tilgang til utdanning og jobb for kvinner bidratt til mer likestilling og gjort det økonomisk mulig å velge og få færre barn. Informasjon om familieplanlegging og økt tilgang til prevensjon har også ført til at kvinner i større grad kan styre hvor mange barn de vil ha og når de vil ha de.

Hans Rosling fra Gapminder forklarer hvorfor vi må avskaffe fattigdom for å kunne stoppe befolkningsveksten

Hvor mange mennesker lever på jorda i 2050 og 2100?

For å vite hvordan vi skal planlegge samfunnet vårt, må vi vite hvor mange mennesker som finnes.

FN lager prognoser for hvordan de tror befolkningsveksten vil utvikle seg. Det vil si at de basert på forskning beregner hvor mange mennesker det vil bli i framtiden.

Det er vanskelig å forutse nøyaktig hvor stor befolkningsveksten blir fordi det avhenger av både økonomisk og sosial utvikling i verden. Derfor lager FN tre forskjellige prognoser som viser lav, middels og høy befolkningsvekst.

FN mener det er mest sannsynlig at det blir middels befolkningsvekst. Det betyr at det vil være 9,8 milliarder mennesker i 2050 og 11,2 milliarder i 2100.

 

I dag får kvinner i gjennomsnitt 2,5 barn og med denne farten vil vi bli 27 milliarder mennesker i 2100. Gjennomsnittlig antall barn vil imidlertid gå ned i alle regioner, bortsett fra Nord-Amerika og Europa hvor det allerede er en lav fødselsrate.

Det forventes at i 2100 vil kvinner i gjennomsnitt få 1,99 barn hver og befolkningsveksten vil stoppe.

Det blir flere eldre i verden

Globalt er det andelen av befolkningen over 60 år som vokser raskest. Dette er et resultat av at vi føder færre barn, samtidig som vi lever lenger. Det er forventet at antall eldre i 2050 vil utgjøre over 20 prosent av verdens befolkning. 

Denne utviklingen er sterkest i land med høy levestandard. Utviklingslandene har en mye yngre befolkning på grunn av høyere fødselsrate og lavere levealder.  

Andelen unge mennesker øker

Selv om andelen eldre vokster raskt globalt, har det aldri vært flere unge i verden enn i dag og andelen er økende. En fjerdedel av verdens befolkning er under 15 år og i de minst utviklede landene er så mye som 60 prosent av befolkningen under 24 år. Unge mennesker kan bidra positivt til et lands utvikling dersom de har tilgang til utdanning og arbeid. Mange land har derimot utfordringer med stor arbeidsledighet blant unge.

Hvordan jobber FN med befolkningsspørsmål?

  • FNs befolkningsdivisjon lager befolkningsprognoser og leverer faglige analyser innen en rekke temaer som omhandler befolkning: familieplanlegging, fødselsrater og dødelighet, migrasjon, urbanisering og HIV/AIDS. Befolkningsdivisjonen lager også statistikk som brukes til å følge med på om verden når FNs bærekraftsmål. 
  • FNs befolkningsfond (UNFPA) jobber med temaer som tryggere graviditet og barnefødsler, familieplanlegging, seksuelt overførbare sykdommer, vold og overgrep mot kvinner og andre spørsmål som knytter seg til likestilling og reproduktiv helse.

Migrasjon

Migrasjon, eller folkevandringer, har eksistert i tusenvis av år. Med en mer globalisert verden har også migrasjonen økt. Det finnes rundt 240 millioner migranter i verden, og det utgjør cirka tre prosent av verdens befolkning.

Det finnes ingen formell definisjon på hvem som er en migrant, men begrepet brukes vanligvis om en person som bor utenfor sitt eget hjemland over kortere eller lengre tid, ofte lenger enn ett år.

Det er mange årsaker til at folk velger å flytte over landegrenser og migrasjon kan enten være frivillig eller tvungen. FNs organisasjon for migranter (IOM) anslår at over 80 prosent av alle migranter oppholder seg lovlig i et annet land. Noe velger imidlertid å migrere selv om de ikke har rett på lovlig opphold.

Frivillig migrasjon

De aller fleste migranter flytter frivillig for å studere, gjenforenes med familie, eller søke jobb. Denne typen migrasjon har store positive konsekvenser for landet de kommer til fordi det bidrar til økonomisk vekst og fordi mange vestlige land har behov for arbeidskraft.

Det er også en klar sammenheng mellom migrasjon og utvikling. Pengene som migranter sender hjem til sine slektninger i sitt opprinnelsesland utgjør tre ganger mer enn all bistand til sammen. I tillegg kan migrantens arbeidserfaring og økt kunnskapsnivå ha en positiv utviklingseffekt dersom personen returnerer til hjemlandet.

På den negative siden kan økt migrasjon av kvalifisert arbeidskraft fra utviklingsland skape såkalt hjerneflukt. Høyt utdannede personer forlater sitt eget land for å jobbe et annet sted. Dette kan være problematisk fordi det tapper land for kvalifisert arbeidskraft.

Tvungen migrasjon

Mange mennesker blir tvunget til å forlate hjemstedet sitt på grunn av forfølgelse, krig, brudd på menneskerettigheter, naturkatastrofer, klimaendringer eller fattigdom.

Det er viktig å skille mellom migranter og flyktninger. Selv om en person blir tvunget til å forlate hjemstedet sitt, regnes ikke denne personen automatisk som flyktning.

En flyktning er, ifølge Flyktningkonvensjonen, en person som har flyktet fra sitt hjemland og som har rett på beskyttelse i et annet land. Disse personene flykter fra vold og forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk oppfatning eller tilhørighet til en bestemt sosial gruppe. 

Menneskesmugling og menneskehandel

Menneskesmugling er en ulovlig forflytning av mennesker over landegrenser. Omtrent 90 prosent av alle som kom ulovlig til Europa i 2015 benyttet seg av menneskesmuglere. Samme år mistet 5400 migranter livet. Det er særlig båtturen over Middelhavet til Europa som tar liv og står for hele 70 prosent av alle dødsfallene (Europol 2016).

I mangel på lovlige og trygge rute for migranter, øker også risikoen migrantene tar. Illegale migranter er i en sårbar situasjon og står i fare for å bli utsatt for menneskesmugling eller menneskehandel.

Det er en flytende overgang mellom smugling av migranter og menneskehandel. Et eksempel er migranter som frivillig betaler for å bli smuglet inn i et annet land, men ender opp med å bli lurt inn i menneskehandel. Menneskehandel innebærer utnyttelse av mennesker ved bruk av tvang. De blir da tvunget til å utføre arbeid eller tjenester som tigging, tyveri, seksuelle tjenester eller krigstjeneste.

Redaksjonen anbefaler:

Flukt er en norsk dokumentarserie i fem deler med Leo Ajkic. Serien gir et innblikk i hverdagen til noen av dem som flykter. Bak hvert tall skjuler det seg en historie. Hvordan vil flyktningene forme fremtiden vår?

Serien egner seg godt både hjemme i stua og i et klasserom.

 



Hvordan jobber FN med migrasjon?

FNs generalforsamling arrangerte verdens første høynivåmøte om flyktninger og migranter høsten 2016. Resultatet ble New York-erklæringen, som krever en bedre og mer human håndtering av migrasjon. Innen 2019 skal FNs medlemsland bli enige om en global plan for trygg migrasjon.

FNs bærekraftsmål har flere delmål som omhandler migranter. Det er særlig mål 10 om mindre ulikhet som tar opp spørsmålet om migrasjon. Der står det at alle stater er forpliktet til å legge til rette for migrasjon i ordnede og trygge former. Mål 8 skal sikre anstendig arbeid for innvandrere og avskaffe tvangsarbeid og menneskehandel. Mål 16 skal stanse overgrep, utnytting, menneskehandel og alle former for vold mot barn.

FN har flere organisasjoner som jobber for migranter og flyktningers rettigheter:

  • Den internasjonale organisasjon for migrasjon (IOM) har som hovedoppgave å sikre en human håndtering av migrasjon, fremme internasjonalt samarbeid, bistå i å finne praktiske løsninger på migrasjonsproblemer og gi humanitær bistand til migranter i nød. IOM hjelper også personer uten gyldig oppholdstillatelse som frivillig ønsker med å flytte tilbake til sitt hjemland.  
  • FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) leder det internasjonale arbeidet med å beskytte og hjelpe flyktninger. I tillegg jobber organisasjonen med internt fordrevne, statsløse, og personer med omstridt nasjonalitet. UNHCR jobber også for å forhindre flyktningstrømmer.
  • FNs program for narkotika og kriminalitet (UNODC) jobber for å stoppe ulovlige narkotiske midler, internasjonal kriminalitet og terrorisme. UNODC har ansvar for å bekjempe menneskesmugling og menneskehandel

Urbanisering

Selv om den mest vanlige definisjonen av migrasjon innebærer en forflytning over landegrenser, skjer det enda større forflytninger innad i et land. Flesteparten av de interne migrantene flytter fra landsbygda til urbane strøk for å finne arbeid.

Denne prosessen kalles urbanisering og innebærer at en økende andel av befolkningen bor i byer. Denne prosessen skjer raskere enn noen gang tidligere og mer enn halvparten av verdens befolkning bor nå i byer. Ytterligere 2,5 milliarder mennesker vil flytte til byer innen 2050. Utviklingsland er mindre urbanisert enn de rikeste landene og det land i Afrika og Asia som vil stå for mesteparten av veksten.

Urbanisering skaper både store muligheter og store utfordringer 

På sitt beste sørger byer for at mennesker kan leve gode liv, og utvikle seg både økonomisk og sosialt. Urbanisering kan bringe med seg innovasjon og større effektivitet som igjen skaper økonomisk vekst i et land. 

Samtidig fører den raske urbaniseringen til at mange kjemper om de samme ressursene. Vanlige utfordringer for byene er:

  • for mye trafikk og luftforurensning
  • for lite penger til offentlige tjenester 
  • mangel på gode boliger

Sånn sett er byer fulle av motsetninger- de skaper miljøproblemer, men kan også skape løsninger på dem.

Urbane slumområder 

Antall slumboere verden over er raskt voksende. For selv om andelen mennesker som bor i slum har sunket, har antallet vokst fra 650 millioner i 1990 til 863 millioner i 2012.

Den høye urbaniseringstakten i utviklingsland skyldes høy befolkningsvekst og jordbrukssvikt på landsbygda. Mennesker forlater landsbygda på jakt etter arbeid og dette fører i mange tilfeller til overurbanisering. Det vil si at byene vokser fortere enn tilbudet av arbeidsplasser og boliger. Dette fører igjen til utviklingen av slumområder med dårlige boforhold. Mennesker som bor i slumområder er uten tilgang til et trygt sted å bo, helsetjenester, rent vann og gode sanitærforhold.

Hvordan jobber FN med urbanisering?

  • FNs bosetningsprogram (UN-Habitat) jobber med å skape bedre byer og bedre levekårene til de som bor der. Organisasjonen arbeider for å sikre en sosial og miljømessig bærekraftige utvikling av menneskelige bosetninger, for at alle skal ha tilstrekkelig husly og tilgang til rent vann og sanitære forhold, og for å forbedre situasjonen til mennesker som bor i slum. De har særlig fokus på ungdom og likestilling.

 

Flere ressurser om befolkning:

For spørsmål og tilbakemeldinger, ta kontakt med:

Eivind Oskarson

Kommunikasjonsrådgiver 22 86 84 22