[[suggestion]]
Befolkning
Befolkning
Flere barn får vokse opp, og det bidrar til lavere befolkningsvekst. Her er en mor med et barn i Sin Chai, Vietnam (2011). Foto: UN Photo/Kibae Park

En befolkning er summen av innbyggerne i et område. Befolkningen i verden øker dersom det fødes flere enn det dør. Da får vi befolkningsvekst.

Verdens befolkning har vokst kraftig de siste hundre årene. Befolkningsveksten var på sitt høyeste på 1960- og 1970-tallet, og har siden den gang gått betydelig ned. I 2011 passerte vi 7 milliarder mennesker på jorda og FN forventer at vi blir 10,8 milliarder mennesker i 2100.

Befolkningsvekst er et omdiskutert tema. Lenge ble det stilt spørsmål om hvorvidt jorda har nok ressurser og mat til en økende befolkning. Da befolkningsveksten var på sitt høyeste, var man redd for overbefolkning og økende fattigdom. Siden da har befolkningsveksten sunket.

I dag handler debatten i større grad om bærekraftig utvikling. Det er grenser for hva naturen tåler og vi må derfor finne måter å skape gode levekår for mennesker i dag uten å ødelegge for framtidige generasjoner.   

Hva er demografisk overgang?

Den vanligste måten å måle befolkningsutvikling på er ved å studere hvordan en befolkning utvikler seg over tid. Ved å måle faktorer som fødselsrate, dødsrate, innvandring og utvandring er det mulig å lage en modell for hvordan befolkningen vil se ut i framtiden.

Denne modellen for hvordan befolkningen utvikler seg i et land kalles demografisk overgang.

Den demografiske overgangen er delt inn i fire faser:

  • Fase 1: Både fødsels- og dødsraten er høye, og befolkningsveksten er derfor lav
  • Fase 2: Dødsraten synker, men det fødes fortsatt mange barn så befolkningsveksten er høy
  • Fase 3: Fødselsraten begynner å synke, og befolkningsveksten vil etterhvert avta
  • Fase 4: Både fødsels- og dødsraten er lav, og befolkningsveksten er lav

Det har blitt foreslått at det også finnes en fase 5, ettersom noen land ikke lenger passer inn i fase 4. Fase 5 er imidlertid ikke klart definert enda, ettersom ingen vet hva som vil skje i denne fasen. Både Tyskland og Japan er foreslått som mulige land som allerede er i fase 5. I begge disse landene er fødselsraten lavere enn dødsraten. Det er forventet at dette vil medføre befolkningsreduksjon. Takket være immigrasjon og fordi folk lever lengre er imidlertid befolkningen fortsatt stigende i Tyskland, og relativt stabil i Japan.

Den demografiske overgangen bygger på en hypotese om at alle verdens land vil fullføre den demografiske overgangen innen år 2100. Det betyr at kvinner i gjennomsnitt vil få færre enn to barn og at levealderen vil øke.

De fleste europeiske land, inkludert Norge, gikk gjennom de første to fasene på slutten av 1800-tallet og har nå gjennomført den demografiske overgangen.

I de fleste andre land utenfor Europa fant fase to sted på 1950-tallet. Da var det en rask nedgang i dødeligheten, mens fødselsraten holdt seg høy. Dermed fikk de en høy befolkningsvekst. Fortsatt har mange land, spesielt i Afrika sør for Sahara, en høy fødselsrate. Derfor er det forventet at den største befolkningsveksten i verden vil skje i nettopp disse landene.  

I de fleste andre regionene, som Latin-Amerika, Sør-Asia og Nord-Afrika, har landene beveget seg over i fase tre hvor også fødselsraten har begynt å avta.

Mindre fattigdom fører til lavere befolkningsvekst

Fattigdom er både en årsak til, og en konsekvens av, befolkningsvekst. Reduksjon av fattigdom, og økt tilgang til utdanning for kvinner har ført til at kvinner får færre barn enn tidligere.

Det er mange grunner til at antall barn har gått ned, men hovedårsaken er sosial og økonomisk utvikling. Bedre levekår gjør at færre barn dør for tidlig. Dette bidrar til at man ikke lenger trenger å få mange barn for å forsikre seg om at noen av dem vokser opp. Sterkere sosial og økonomisk utvikling bidrar også til at familier ikke lenger er avhengig av mange barn for å tjene penger for familiens overlevelse. Gjennom økt tilgang til utdanning, jobb og likestilling for kvinner er det økonomisk mulig å velge å få færre barn. Informasjon om familieplanlegging og økt tilgang til prevensjon har også gjort at kvinner i større grad kan styre hvor mange barn de vil ha og når de vil ha dem.

Hans Rosling fra Gapminder forklarer hvorfor vi må avskaffe fattigdom for å kunne stoppe befolkningsveksten

Hans Rosling fra Gapminder forklarer hvorfor vi må avskaffe fattigdom for å kunne stoppe befolkningsveksten

Hvor mange mennesker lever på jorda i 2050 og 2100?

For å vite hvordan vi skal planlegge samfunnet vårt, må vi vite hvor mange mennesker som finnes.

FN lager prognoser for hvordan de tror befolkningsveksten vil utvikle seg. Det vil si at de, basert på forskning, beregner hvor mange mennesker det vil bli i framtiden.

Det er vanskelig å forutse nøyaktig hvor stor befolkningsveksten blir fordi det avhenger av både økonomisk og sosial utvikling i verden. Derfor lager FN tre forskjellige prognoser som viser lav, middels og høy befolkningsvekst.

Middels befolkningsvekst går ut ifra at faktorer som fruktbarhet, migrasjon og levealder holder seg stabile over tid. Ifølge den middels befolkningsveksten vil det være 9,7 milliarder mennesker i 2050 og 10,8 milliarder i 2100.

I dag får kvinner i gjennomsnitt 2,5 barn og med denne farten vil det være 27 milliarder mennesker på kloden i 2100. Gjennomsnittlig antall barn vil imidlertid gå ned i alle regioner, bortsett fra Nord-Amerika og Europa der det allerede er en lav fødselsrate.

Det forventes at kvinner i 2100 i gjennomsnitt vil få 1,9 barn hver og befolkningsveksten vil stoppe.

Det blir flere eldre i verden

Globalt er det andelen av befolkningen på over 65 år som vokser raskest. Dette er et resultat av at vi føder færre barn, samtidig som vi lever lenger. Det er forventet at antallet mennesker over 65 vil utgjøre 1 av 6 av verdens befolkning i 2050. I dag utgjør denne aldersgruppen 1 av 11.

Denne utviklingen er sterkest i land med høy levestandard. I utviklingsland er befolkningen mye yngre på grunn av høyere fødselsrate og lavere levealder.

Andelen unge mennesker øker

Selv om andelen eldre vokster raskt globalt, har det aldri vært flere unge i verden enn i dag og andelen er økende. En fjerdedel av verdens befolkning er under 15 år, og i de minst utviklede landene er så mye som 60 prosent av befolkningen under 24 år. Unge mennesker kan bidra positivt til et lands utvikling dersom de har tilgang til utdanning og arbeid. Mange land har derimot utfordringer med stor arbeidsledighet blant unge.

Hvordan jobber FN med befolkningsspørsmål?

FNs bærekraftsmål har flere delmål som er relatert til befolkningsspørsmål. Mål 1: ‘Utrydde fattigdom’ er et av de viktigste redskapene for å håndtere befolkningsvekst. Mål 3: ‘God helse’ relaterer til reproduktiv helse og familieplanlegging. Mål 4: ‘God utdanning’, og mål 5: ‘Likestilling mellom kjønnene’ relaterer til kvinners rett til utdanning og familieplanlegging. 

 

 

 

FNs befolkningsdivisjon lager befolkningsprognoser og faglige analyser innen en rekke temaer som handler om befolkning: familieplanlegging, fødselsrater og dødelighet, migrasjon, urbanisering og HIV/AIDS og FNs bærekraftsmål.

FNs befolkningsfond (UNFPA) jobber med spørsmål som knytter seg til likestilling og reproduktiv helse.

Migrasjon

Migrasjon, eller folkevandringer, har eksistert i tusenvis av år. Med en mer globalisert verden har også migrasjonen økt. Det finnes rundt 272 millioner internasjonale migranter i verden, og det utgjør rundt 3,5 prosent av verdens befolkning. Siden 2010 har antallet internasjonale migranter økt med rundt 51 millioner.

Ifølge FNs internasjonale organisasjon for migrasjon (IOM) er en migrant en person som har oppholdt seg utenfor sitt hjemland i mer enn ett år - uavhengig av årsak. (lenke)

Det er mange årsaker til at folk velger å flytte over landegrenser og migrasjon kan enten være frivillig eller tvungen. IOM anslår at over 80 prosent av alle migranter oppholder seg lovlig i et annet land. Noen velger imidlertid å migrere selv om de ikke har rett på lovlig opphold.

Les mer om FNs internasjonale organisasjon for migrasjon her

Frivillig migrasjon

De aller fleste migranter flytter frivillig for å studere, gjenforenes med familie, eller søke jobb. Denne typen migrasjon har store positive konsekvenser for landet de kommer til fordi det bidrar til økonomisk vekst og fordi mange vestlige land har behov for arbeidskraft.

Det er også en klar sammenheng mellom migrasjon og utvikling. Pengene som migranter sender hjem til sine slektninger i sitt opprinnelsesland utgjør tre ganger mer enn all bistand til sammen. I tillegg kan migrantens arbeidserfaring og økt kunnskapsnivå ha en positiv utviklingseffekt dersom personen returnerer til hjemlandet.

På den negative siden kan økt migrasjon av kvalifisert arbeidskraft fra utviklingsland skape såkalt hjerneflukt. Høyt utdannede personer forlater sitt eget land for å jobbe et annet sted. Dette kan være problematisk fordi det tapper land for kvalifisert arbeidskraft.

Tvungen migrasjon

Mange mennesker blir tvunget til å forlate hjemstedet sitt på grunn av forfølgelse, krig, brudd på menneskerettigheter, naturkatastrofer, klimaendringer eller fattigdom.

Det er viktig å skille mellom migranter og flyktninger. Selv om en person blir tvunget til å forlate hjemstedet sitt, regnes ikke denne personen automatisk som flyktning.

En flyktning er, ifølge Flyktningkonvensjonen, en person som har flyktet fra sitt hjemland og som har rett på beskyttelse i et annet land. Disse personene flykter fra vold og forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk oppfatning eller tilhørighet til en bestemt sosial gruppe.

Les mer på våre temasider om flyktninger

Menneskesmugling og menneskehandel

Menneskesmugling er en ulovlig forflytning av mennesker over landegrenser. Omtrent 90 prosent av alle som kom ulovlig til Europa i 2015 benyttet seg av menneskesmuglere. Samme år mistet 5400 migranter livet. Det var særlig båtturen over Middelhavet til Europa som krevde liv og sto for hele 70 prosent av alle dødsfallene (Europol 2016).

I mangel på lovlige og trygge ruter for migranter, øker også risikoen migrantene tar. Illegale migranter er i en sårbar situasjon og står i fare for å bli utsatt for menneskesmugling eller menneskehandel.

Det er en flytende overgang mellom smugling av migranter og menneskehandel. Et eksempel er migranter som frivillig betaler for å bli smuglet inn i et annet land, men ender opp med å bli lurt inn i menneskehandel. Menneskehandel innebærer utnyttelse av mennesker ved bruk av tvang. De blir da tvunget til å utføre arbeid eller tjenester som tigging, tyveri, seksuelle tjenester eller krigstjenester.

Hvordan jobber FN med migrasjon?

FNs generalforsamling arrangerte verdens første høynivåmøte om flyktninger og migranter høsten 2016. I 2018 ble et ikke-bindende globalt dokument om migrasjon signert i Marrakech, Marokko. Dokumentet skal samle prinsipper, rettigheter og forpliktelser som følger menneskerettighetene, for å sikre trygg og ordnet migrasjon.

FNs bærekraftsmål har flere delmål som omhandler migranter. Det er særlig mål 10 om mindre ulikhet som tar opp spørsmålet om migrasjon. Der står det at alle stater er forpliktet til å legge til rette for migrasjon i ordnede og trygge former. Mål 8 skal sikre anstendig arbeid for innvandrere og avskaffe tvangsarbeid og menneskehandel. Mål 16 skal stanse overgrep, utnytting, menneskehandel og alle former for vold mot barn.

 

 

 

 

FN har flere organisasjoner som jobber for migranter og flyktningers rettigheter:

Den internasjonale organisasjon for migrasjon (IOM) har som hovedoppgave å sikre en human håndtering av migrasjon, fremme internasjonalt samarbeid, bistå i å finne praktiske løsninger på migrasjonsproblemer og gi humanitær bistand til migranter i nød.

FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) leder det internasjonale arbeidet med å beskytte og hjelpe flyktninger, internt fordrevne, statsløse, og personer med omstridt nasjonalitet. 

FNs program for narkotika og kriminalitet (UNODC) jobber for å stoppe ulovlige narkotiske midler, internasjonal kriminalitet og terrorisme, samt menneskesmugling og menneskehandel.

Urbanisering

Selv om den vanligste definisjonen av migrasjon viser til en forflytning over landegrenser, skjer det enda større forflytninger innad i land. Flesteparten av de interne migrantene flytter fra landsbygda til urbane strøk for å finne arbeid.

Denne prosessen kalles urbanisering og fører til at en økende del av befolkningen bor i byer. I dag skjer denne prosessen raskere enn tidligere, og har gjort at mer enn halvparten av verdens befolkning i dag bor i byer.

Det er ventet at mer enn 3 milliarder mennesker vil flytte til byer innen 2050. Utviklingsland er mindre urbaniserte enn de rikeste landene, og det er land i Afrika og Asia som vil stå for den største delen av veksten.

Urbanisering skaper både store muligheter og store utfordringer 

På sitt beste sørger byer for at mennesker kan leve gode liv, og utvikle seg både økonomisk og sosialt. Urbanisering kan føre til innovasjon og gi større effektivitet, noe som igjen skaper økonomisk vekst.

Samtidig fører den raske urbaniseringen til at mange kjemper om de samme ressursene. Vanlige utfordringer for byene er:

  • For mye trafikk og luftforurensning
  • For lite penger til offentlige tjenester
  • Mangel på gode og rimelige boliger

Byer er derfor fulle av motsetninger- de skaper miljøproblemer, men kan også skape løsninger for dem.

Urbane slumområder 

Antallet mennesker som bor i slummer rundt i verden er raskt voksende. Selv om andelen mennesker som bor i slum minsker, har antallet vokst fra 650 millioner i 1990 til rundt 890 millioner i 2020.

Den høye urbaniseringstakten i utviklingsland skyldes høy befolkningsvekst og jordbrukssvikt på landsbygda. Mennesker forlater landsbygda på jakt etter arbeid og dette fører i mange tilfeller til overurbanisering. Det vil si at byene vokser fortere enn tilbudet av arbeidsplasser og boliger. Dette fører igjen til utviklingen av slumområder med dårlige boforhold. Mennesker som bor i slumområder mangler tilgang til et trygt sted å bo, helsetjenester, rent vann og gode sanitærforhold.

Hvordan jobber FN med urbanisering?

FNs bærekraftsmål har flere delmål som omhandler urbanisering, og problematikk relatert til urbanisering. Mål 6: ‘Rent vann og rene sanitærforhold’ er helt avgjørende for å kunne leve et anstendig og friskt liv i et urbant område. Mål 7: ’Ren energi for alle’, og mål 11: ‘Bærekraftige byer og samfunn’ er nødvendig for å skape bærekraftige og levelige forhold både i og rundt byene. Mål 12: ‘Ansvarlig forbruk og produksjon’ er nødvendig for at byer og samfunn skal kunne fungere.

 

 

 

 

FNs bosetningsprogram (UN-Habitat) jobber med å skape bedre byer og bedre levekårene til de som bor der. 

Flere ressurser om befolkning:

For spørsmål og tilbakemeldinger, ta kontakt med:

Venke Uglenes

Webredaktør 22 86 84 08

Abonner på nyhetsbrev: