Befolkning, migrasjon og urbanisering

En befolkning er summen av innbyggere i et område. Befolkningen i verden øker dersom det fødes flere enn det dør. Da får vi befolkningsvekst.

Siden midten av det 20. århundre har verdens befolkning mer enn tredoblet seg. Dette er på grunn av to ting: Folk lever lengre på grunn av bedre helse og ernæring, samtidig som mange barn blir født.

Befolkningsveksten var på sitt høyeste på 1960- og 1970-tallet, men denne veksten har gått betydelig ned siden den gang. Nå vokser verdens befolkning i den laveste takten siden 1950, etter å ha falt til under én prosent i 2020.

I 2024 bodde 8,2 milliarder på denne kloden. India overgikk Kina som verdens mest folkerike land i 2023.

Selv om det er vanskelig å anslå, forventer FN at vi blir litt over 8,5 milliarder kvinner, menn og barn i 2030, 9,7 milliarder i 2050, 10,3 milliarder i 2080, og etter det vil tallet synke til 10,2 milliarder mennesker i 2100.

Befolkningsvekst er et omdiskutert tema. Samtidig som at befolkningsveksten har bidratt til et rikt mangfold av kultur, teknologi og bedre levestandard, har mange vært bekymret i flere tiår for mulige negative konsekvenser av den raske befolkningsveksten på kloden. Lenge ble det stilt spørsmål om hvorvidt vi har nok ressurser som mat til en økende befolkning. Da befolkningsveksten var på sitt høyeste, var man redd for overbefolkning og økende fattigdom. Siden den tid har befolkningsveksten sunket, nesten overalt.

I dag handler debatten i større grad om bærekraftig utvikling.

Når man må, for eksempel, utdanne et økende antall barn og unge, blir det vanskeligere å tilby kvalitetsutdanning for alle. Samtidig, ved å oppnå bærekraftsmålene – spesielt de som handler om helse, utdanning og kvinners rettigheter og likestilling mellom kjønnene– vil man også raskere se lavere fruktbarhet i land der mange barn blir født i dag.

Samtidig som det finnes grenser for hva naturen tåler, må vi derfor finne måter å skape gode levekår for alle som lever i dag, uten å ødelegge for framtidige generasjoner. Dette innebærer at vi må lære oss å leve mer i harmoni med naturen og finne ut hvordan vi kan bo mer effektivt i storbyene – også for å bekjempe klimaendringer.

Hva er demografisk overgang?

Den vanligste måten å måle befolkningsutvikling på er ved å studere hvordan en befolkning utvikler seg over tid. Ved å måle faktorer som fødselsrate, dødsrate, innvandring og utvandring er det mulig å lage en modell for hvordan befolkningen vil se ut i framtiden.

Denne modellen for hvordan befolkningen utvikler seg i et land kaller man for demografisk overgang.

Den demografiske overgangen er delt inn i fire faser:

• Fase 1: Både fødsels- og dødsraten er høye, og befolkningsveksten er derfor lav
• Fase 2: Dødsraten synker, men det fødes fortsatt mange barn så befolkningsveksten stiger
• Fase 3: Fødselsraten begynner å synke, og befolkningsveksten vil etter hvert avta
• Fase 4: Både fødsels- og dødsraten er lav, og befolkningsveksten er lav.

Det har blitt foreslått at det også finnes en fase 5, ettersom noen land ikke lenger passer inn i fase 4. Fase 5 preges av en befolkning som blir eldre og eldre, mens fruktbarheten faller raskt, og de klarer ikke å holde tritt med antallet dødsfall. Til sammen syv land – Estland, Hellas, Japan, Kroatia, Portugal, Tyskland, og Ukraina er land som mange mener er i fase 5. I disse landene er fødselsraten lavere enn dødsraten. Det er forventet at dette vil medføre befolkningsreduksjon. Takket være migrasjon og fordi folk lever lengre enn tidligere er befolkningen fortsatt stigende i noen av disse landene.

Den demografiske overgangen bygger på en hypotese om at alle verdens land vil fullføre den demografiske overgangen innen år 2100. Det betyr at kvinner i gjennomsnitt vil få færre enn to barn, og at levealderen vil øke.

De fleste europeiske land, inkludert Norge, gikk gjennom de første to fasene på slutten av 1800-tallet og har nå gjennomført den demografiske overgangen.

I de fleste andre land utenfor Europa fant fase 2 sted på 1950-tallet. Da så man en rask nedgang i dødelighet, mens fødselsraten holdt seg høy. Dermed fikk de en høy befolkningsvekst. Fortsatt har noen land i Afrika sør for Sahara og andre steder en relativ høy fødselsrate, og det er forventet at en stor befolkningsvekst vil skje i nettopp disse landene.

Men, de aller fleste landene har beveget seg over i fase tre hvor også fødselsraten har begynt å avta.

Mindre fattigdom fører til lavere befolkningsvekst

Fattigdom er både en årsak til, og en konsekvens av, befolkningsvekst. Reduksjon av fattigdom, og økt tilgang til utdanning, styrkning av kvinners rettigheter og seksuell og reproduktiv helse og rettigheter har ført til at kvinner får færre barn enn tidligere.

Det er mange grunner til at antall barn har gått ned, men hovedårsaken er sosial og økonomisk utvikling. Bedre levekår gjør at færre barn dør for tidlig. Dette bidrar til at man ikke lenger trenger å få mange barn for å forsikre seg om at noen av dem vokser opp. Sterkere sosial og økonomisk utvikling bidrar også til at familier ikke lenger er avhengig av mange barn for å tjene penger for familiens overlevelse. Gjennom økt tilgang til utdanning, jobb og likestilling mellom kvinner og menn er det økonomisk mulig å velge å få færre barn. Informasjon om familieplanlegging og økt tilgang til prevensjon har også gjort at kvinner i større grad kan styre hvor mange barn de vil ha og når de vil ha dem.

Hans Rosling fra Gapminder forklarer hvorfor vi må avskaffe fattigdom for å kunne stoppe befolkningsveksten:

Hvor mange mennesker lever på jorda i 2030, 2050, 2080 og 2100?

For å vite hvordan vi skal planlegge samfunnet vårt, må vi vite hvor mange mennesker som finnes.

FN lager prognoser for hvordan de tror befolkningsveksten vil utvikle seg. Det vil si at de, basert på forskning, beregner hvor mange mennesker det vil bli i framtiden.

Det er vanskelig å forutse nøyaktig hvor stor befolkningsveksten blir fordi det avhenger av både økonomisk og sosial utvikling i verden. Derfor lager FN tre forskjellige prognoser som viser lav, middels og høy befolkningsvekst.

Middels befolkningsvekst går ut ifra at faktorer som fruktbarhet, migrasjon og levealder holder seg stabile over tid. Ifølge den middels befolkningsveksten vil det være rundt 8,5 milliarder kvinner, menn og barn i 2030, 9,7 milliarder mennesker i 2050, og 10,3 milliarder i 2080. FN anslår at dette tallet vil gå ned til 10, 2 milliarder i 2100.

Verden har litt flere menn (50,3 prosent) enn kvinner (49,7 prosent) i dag. Dette vil sannsynligvis sakte snu i løpet av århundret, og, innen 2050 er det forventet at det vil finnes like mange kvinner som menn i verden.

Antallet kvinner i alderen 15-49 år forventes å øke fra nesten 2 milliarder i 2024 til en topp på rundt 2,2 milliarder på slutten av 2050-tallet. Dette mener FN vil føre til fortsatt befolkningsvekst, selv om antallet fødsler per kvinne faller. Grunnen til at det finnes så mange unge mennesker i dag er tidligere vekst, og vil stå for 79 prosent av befolkningsøkningen frem til 2054. FN anslår at dette vil gi verden en befolkningsøkning på rundt 1,4 milliarder mennesker.

Figuren viser at antall mennesker på jorden vil øke fra 5,3 milliarder i 1990 til 10,2 milliarder i 2100, ifølge FNs beregninger. Toppen vil nås i 2080, med 10,3 milliarder innbyggere, før trenden snur. Dette representerer en stor endring sammenlignet med prognosene som ble publisert av FN i 2013, da den anslåtte sannsynligheten for at den globale befolkningsveksten ville stoppe i løpet av det 21. århundret lå på rundt 30 prosent. Nå ligger den på 80 prosent, og verdens befolkning i 2100 forventes nå å være 6 prosent mindre – eller rundt 700 millioner færre mennesker – enn det som var forventet for ti år siden. Dette skyldes flere faktorer, blant annet lavere fruktbarhetsnivåer enn forventet de siste årene i noen av verdens største land, særlig Kina og en noe raskere nedgang i fruktbarheten enn forventet i enkelte deler av Afrika sør for Sahara.

Kilde: FNs befolkningsdivisjon (UN DESA), World Population Prospects 2024

• Se alle befolkningsprognosene fra FN her

I 2024 fikk kvinner – i gjennomsnitt – 2,25 barn hver. Dette er ett barn mindre enn i 1990 (som da lå på 3,31 barn per kvinne).

Mer enn halvparten av alle land og områder i verden har en fruktbarhet under 2,1 fødsler per kvinne, som er det nivået som kreves for at en befolkning skal kunne opprettholdes uten migrasjon. I dag opplever nesten én femtedel av alle land og områder, som Kina, Italia, Sør-Korea og Spania, det som noen ganger omtales som «ultralav» fruktbarhet, siden kvinner føder færre enn 1,4 barn i løpet av livet.

Men, selv om fruktbarheten i verden går ned og befolkningsveksten går tregere, finnes det store variasjoner mellom land og regioner. Noen land opplever fortsatt høy fruktbarhet og befolkningen. FN mener at i disse landene vil fruktbarheten fortsatt øke, frem mot slutten av århundret. Samtidig, ser det ut som at alle verdens innbyggere går mot en felles fremtid – med mindre familier og lengre liv.

Det forventes at kvinner i 2050 i gjennomsnitt vil få to barn hver. Da vil befolkningsveksten stoppe. Men, siden fruktbarheten vil ligge nær erstatningsnivået på verdensbasis i årene mot 2050, vil dette ikke bidra så mye til en befolkningsvekst globalt.

Det blir flere eldre i verden

Globalt vokser andelen av kvinner og menn over 65 år raskt og denne andelen vil fortsette å øke i årene som kommer. Dette er fordi vi føder færre barn, samtidig som vi lever lengre.

En eldre befolkning ser man særlig i land med høyere levestandard. I land utenfor Europa, Nord-Amerika, Australia, New Zealand og Japan er befolkningen mye yngre, på grunn av en høyere fødselsrate og lavere levealder.

I 2019 utgjorde andelen kvinner og menn over 65 år 9 prosent av verdens befolkning. I 2050 vil denne gruppen utgjøre mer enn 16 prosent av verdens befolkning.

Innen 2050 anslår FN at antallet kvinner og menn som er 65 år eller eldre i verden vil være mer enn dobbelt så mange som gutter og jenter under fem år. De eldre vil også utgjøre mer eller mindre det samme antallet som alle barn under tolv år. Mens befolkningsvekst i eldre alder er drevet av lavere dødelighet og økt overlevelse, er denne endringen i befolkningens aldersfordeling på grunn av et fall i fruktbarhetsnivået over lengre tid.

Andelen mennesker i jobbalder øker

Når kvinner føder færre barn over tid, har man en større del av befolkningen som er i en alder der de jobber (det vil si mellom 25 og 64 år, globalt). I de fleste landene i Afrika sør for Sahara, og i deler av Asia og Latin-Amerika og Karibia, har andelen av kvinner og menn i jobbalder økt de siste årene takket være redusert fruktbarhet. Dette skiftet i aldersfordelingen gir en viktig mulighet for opptrapp i økonomisk vekst, fordi jobber, og også skatt og lønninger som brukes til å kjøpe ting i samfunnet bidrar til økonomien. Dette er kjent som demografisk utbytte.

Hvordan jobber FN med befolkningsspørsmål?

FNs bærekraftsmål har flere delmål som er relatert til befolkningsspørsmål. Mål 1: ‘Utrydde fattigdom’ er et av de viktigste redskapene for å håndtere befolkningsvekst. Mål 3: ‘God helse’ relaterer til reproduktiv helse og familieplanlegging. Mål 4: ‘God utdanning’, og mål 5: ‘Likestilling mellom kjønnene’ relaterer til kvinners rett til utdanning og familieplanlegging. 

FNs befolkningsdivisjon (UN DESA) lager befolkningsprognoser og faglige analyser innen en rekke temaer som handler om befolkning: familieplanlegging, fødselsrater og dødelighet, migrasjon, urbanisering og HIV/AIDS og FNs bærekraftsmål.

FNs befolkningsfond (UNFPA) jobber med spørsmål som knytter seg til likestilling og reproduktiv helse og familieplanlegging.

Migrasjon

Migrasjon, eller folkevandringer, har eksistert i tusenvis av år. Med en mer globalisert verden har også migrasjonen økt. Det finnes rundt 281 millioner internasjonale migranter i verden, og de utgjør rundt 3,6 prosent av verdens befolkning. Siden 2010 har antallet internasjonale migranter økt, men de aller fleste fortsetter å bo i landet der de er født – bare én av 30 er flytter på tvers av landegrenser.

Selv om ingen felles definisjon av «migrasjon» eller «migrant» finnes, bruker man flere allment aksepterte definisjoner som har blitt utviklet i ulike sammenhenger. Ifølge Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) er en migrant en person som flytter fra sitt hjemsted, enten innenlands eller utenlands, for en begrenset periode eller permanent – uavhengig av årsak.

Det er mange årsaker til at folk velger å flytte over landegrenser, og migrasjon kan enten være frivillig eller tvungen.

Antallet mennesker som er tvunget til å flykte fra hjemmene sine på grunn av konflikt, klimaendringer eller forfølgelse, nådde over 123 millioner i 2024 – et tall høyere enn noensinne, ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). Dette tilsvarer en økning på 6 prosent, eller 7 millioner mennesker, sammenlignet med utgangen av 2023.

I mer enn 12 år har antallet mennesker som fortsatt er tvunget på flukt, fortsatt å øke. Ved utgangen av 2024 var ett av 67 mennesker på verdensbasis fortsatt på flukt, nesten dobbelt så mange som for ti år siden, da 1 av 114 mennesker var på flukt. De fleste tvangsfordrevne, 87 prosent, bor i lav- og mellominntektsland.

Kilde: FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) sin rapport Global Trends 2024

I løpet av de siste ti årene har mer enn 63 000 migranter mistet livet eller forsvunnet i sin ferd mot en bedre fremtid. Disse dødsfallene og forsvinningene det siste tiåret utgjør sannsynligvis bare en brøkdel av det faktiske antallet liv som har gått tapt på verdensbasis.

Flere dødsfall ble registrert i 2024 enn i noe tidligere år, ifølge IOM, da minst 8 938 mennesker døde på verdens migrasjonsruter i 2024.

Mer enn én tredjedel av migrantkvinnene-, barna og mennene med identifisert opprinnelsesland kommer fra land i konflikt eller med mange mennesker på flukt, noe som understreker farene de som forsøker å flykte fra konfliktområder uten trygge fluktveier, står overfor. Nesten 60 prosent av dødsfallene er knyttet til drukning, med nesten 32 000 mennesker som har mistet livet bare i Middelhavet siden 2014.

IOM anslår også at 2 452 mennesker mistet livet i Middelhavet i 2024 – som er litt færre enn i 2023 og 2022 – men allerede siden januar 2025 har over 760 menn, kvinner og barn på flukt omkommet i dette området.

Siden 2022 har minst 10 prosent av alle registrerte dødsfall blant migranter skjedd på grunn av vold. I 2024 skyldtes dette i stor grad vold mot personer i transitt i Asia, og nesten 600 menneskeliv gikk tapt på migrasjonsruter i Sør- og Sørøst-Asia. 

Kilder: Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM), A decade of documenting migrant deaths: Data analysis and reflection on deaths during migration documented by IOM’s Missing Migrants Project 2014-2023 og Migration within the Mediterranean

Internasjonal migrasjon har store konsekvenser for befolkningstrender i mange land

I over 50 alle land (det vil si mer enn én fjerdedel av) har internasjonal migrasjon blitt en viktig del av befolkningsendringen. I tillegg til alle de positive bidragene til samfunn generelt, spiller migrasjon også en viktig rolle i å redusere dødelighet og bidrar til å den negative effekten på befolkningsveksten som følge av at fruktbarheten i noen land ligger under det nivået som trengs for at en befolkning vokser. I land som Norge, Danmark, Finland, Island, Irland, Nederland, og Sveits er migrasjon én av grunnene til at befolkningen forventes å fortsette å vokse de neste tiårene. Samtidig kan utflytting fra et land bidra negativt til befolkningsveksten i de landene migrantene kommer fra.

Selv etter de siste årenes målestokk var 2024 et år preget av uro, der nye konflikter brøt ut, eksisterende kriser ulmet og klimadrevne katastrofer mangedoblet seg. Det betyr at antall mennesker tvunget på flukt har utvilsomt økt ytterligere enn det man trodde – med opptrappingen av konfliktene i Midtøsten og de hundretusener som fortsetter å flykte fra volden i Sudan, Ukraina, Den demokratiske republikken Kongo og andre steder.

To tredjedeler av alle mennesker på flukt kom fra bare 10 land ved utgangen av juni 2024. Dette inkluderer Afghanistan, Colombia, DR Kongo, Somalia, Palestina, Sudan, Syria, Ukraina, Venezuela og Jemen.

Kilde: FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) sin rapport Global Trends 2024

I ti land flyttet mer enn én million kvinner, menn og barn ut av landet i perioden fra 2010 til og med 2021. I mange av disse landene skyldtes denne utflytningen midlertidige arbeidsbevegelser, som i Pakistan (16,5 millioner flyttet vekk), India (3,5 millioner flyttet vekk), Bangladesh (2,9 millioner flyttet vekk), Nepal (1,6 millioner flyttet vekk) og Sri Lanka (1 million flyttet vekk).

I andre land, inkludert Syria (4,6 millioner flyttet vekk), Venezuela (4,8 millioner flyttet vekk) og Myanmar (1 million flyttet vekk), drev usikkerhet og konflikt utstrømningen av migranter i denne perioden.

Det er mange årsaker til at folk velger å flytte over landegrenser og migrasjon kan enten være frivillig eller tvungen. IOM anslår at over 80 prosent av alle migranter oppholder seg lovlig i et annet land. Noen velger imidlertid å migrere selv om de ikke har rett på lovlig opphold.

Kilde: Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM), World Migration Report 2024

Frivillig migrasjon

De aller fleste migranter flytter frivillig for å studere, gjenforenes med familie, eller søke jobb. Denne typen migrasjon har store positive konsekvenser for landet de kommer til fordi det bidrar til økonomisk vekst og fordi mange land, som Norge, har behov for arbeidskraft.

Det er også en klar sammenheng mellom migrasjon og utvikling. Pengene som migranter sender hjem til familien i sitt opprinnelsesland utgjør tre ganger mer enn all bistand til sammen. I tillegg kan migrantens arbeidserfaring og økt kunnskapsnivå ha en positiv utviklingseffekt dersom personen returnerer til hjemlandet.

På den negative siden kan økt migrasjon av kvalifisert arbeidskraft fra utviklingsland skape såkalt hjerneflukt. Høyt utdannede personer forlater sitt eget land for å jobbe et annet sted. Dette kan være problematisk fordi det tapper land for kvalifisert arbeidskraft. Det er derfor det er så viktig å sikre kvalitetsutdanning og tilgang til anstendige arbeidsmuligheter, for alle, overalt.

Tvungen migrasjon

Mange mennesker blir tvunget til å forlate hjemstedet sitt på grunn av forfølgelse, krig, brudd på menneskerettigheter, naturkatastrofer, klimaendringer eller fattigdom.

Det kan være nyttig å skille mellom migranter og mennesker tvunget på flukt. Selv om en person blir tvunget til å forlate hjemstedet sitt, regnes ikke denne personen automatisk som en person på flukt.

Mennesker tvunget på flukt er, ifølge Flyktningkonvensjonen, en person som har flyktet fra sitt hjemland og som har rett på beskyttelse i et annet land. Disse personene flykter fra vold og forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk oppfatning eller tilhørighet til en bestemt sosial gruppe.

«Klimaflyktning» er et begrep som blir brukt om de som må flykte på grunn av klimaendringene, og Verdensbanken anslår at antallet klimaflyktninger vil være 140 millioner innen 2050. Selv om tallet på de tvunget på flukt på grunn av klimakriser øker, gir ikke internasjonale lover vern for denne gruppen, siden FNs flyktningkonvensjon kun omfatter de som flykter på grunn av frykt for forfølgning. I midten av 2024 bodde rundt 90 millioner av alle 123 millioner mennesker på flukt i land med høy til ekstrem eksponering for klimarelaterte farer.

• Les mer på vår temaside om mennesker på flukt

Menneskesmugling og menneskehandel

Hundretusenvis av kvinner, menn og barn forlater hjemlandene sine hvert år for å unnslippe konflikt og fattigdom. Mange er villige til å ty til desperate tiltak i håp om å finne et bedre liv. Organiserte kriminelle grupper vet dette, og drar nytte av folks desperasjon. De legger til rette for passasje av migranter med liten eller ingen hensyn til deres sikkerhet og velvære. Det eneste som betyr noe er pengene.

Dette kaller man menneskesmugling eller migrantsmugling, og er en ulovlig forflytning av kvinner, menn og barn over landegrenser, for å oppnå, direkte eller indirekte, en økonomisk eller annen materiell fordel, ifølge FNs Protokoll mot smugling av mennesker over land, sjøveien og luftveien.

Antallet menneskehandelsofre som oppdages globalt har steget etter minskningen under koronapandemien. Mellom 2020 og 2023 ble mer enn 202 478 ofre for menneskehandel registrert, ifølge FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC). Det er en flytende overgang mellom migrantsmugling og menneskehandel. Et eksempel er de som frivillig betaler for å bli smuglet inn i et annet land, men ender opp med å bli lurt inn i menneskehandel. Menneskehandel innebærer utnyttelse av mennesker ved bruk av tvang. De blir da tvunget til å utføre arbeid eller tjenester som tigging, tyveri, tvangsarbeid, tvangsekteskap og seksuelle tjenester.

UNODC forventer at nesten 40 prosent av alle som utsettes for menneskehandel blir ført inn i en form for seksuell utnyttelse.

Kilde: FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC), Global report on trafficking in persons 2024

Økonomisk usikkerhet og fattigdom, særlig opplevd av kvinner og ungdom, som har kommet i kjølvannet av koronapandemien fører til at flere havner i risikosonen for å bli utsatt for menneskehandel. Mennesker fra land med høy arbeidsledighet er mest utsatt og villig til å ta risiko for å skaffe inntekt til seg og familien sin.

Hvordan jobber FN med migrasjon?

FNs generalforsamling arrangerte verdens første høynivåmøte om flyktninger og migranter høsten 2016. I 2018 ble et ikke-bindende globalt dokument om migrasjon signert i Marrakech, Marokko. Dokumentet som kalles FNs migrasjonsplattform, eller Global Compact for Migration skal samle prinsipper, rettigheter og forpliktelser som følger menneskerettighetene, for å sikre trygg og ordnet migrasjon.

FNs bærekraftsmål har flere delmål som omhandler migranter. Det er særlig mål 10 om mindre ulikhet som tar opp spørsmålet om migrasjon. Der står det at alle stater er forpliktet til å legge til rette for migrasjon i ordnede og trygge former. Mål 8 skal sikre anstendig arbeid for innvandrere og avskaffe tvangsarbeid og menneskehandel. Mål 16 skal stanse overgrep, utnytting, menneskehandel og alle former for vold mot barn.

FN har flere organisasjoner som jobber for migranter og flyktningers rettigheter:

FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) leder det internasjonale arbeidet med å beskytte og hjelpe mennesker på flukt, internt fordrevne, statsløse, og personer med omstridt nasjonalitet.

FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA) arbeider for å bedre levekårene til palestinske mennesker på flukt. Disse flyktningene bor i Jordan, Libanon og Syria, og i de okkuperte palestinske områdene, Gazastripen og Vestbredden.

Den internasjonale organisasjon for migrasjon (IOM) har som hovedoppgave å sikre en human håndtering av migrasjon, fremme internasjonalt samarbeid, bistå i å finne praktiske løsninger på migrasjonsproblemer og gi humanitær bistand til migranter i nød.

FNs program for narkotika og kriminalitet (UNODC) jobber for å stoppe ulovlige narkotiske midler, internasjonal kriminalitet og terrorisme, samt menneskesmugling og menneskehandel.

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) samarbeider med regjeringer, arbeidsgivere og arbeidstakerorganisasjoner for å forbedre arbeidsmigrasjonspolitikk for en mer rettferdig utvikling som setter fokus på behovene til arbeidende menn og kvinner.

Urbanisering

Selv om man ofte tenker på migrasjon over landegrenser, skjer det enda større forflytninger innad i land. I dag er befolkningsvekst i stor grad ensbetydende med urban befolkningsvekst. Denne prosessen kalles urbanisering og fører til at flere flytter fra landsbygda til urbane strøk, for å finne arbeid, studere eller finne andre muligheter.

FNs prognoser viser at verdens landsbygdbefolkning allerede har sluttet å vokse, men at verden kan forvente å få nærmere 500 millioner flere byboere i løpet av de neste 15 årene, og 2 milliarder innen 2050.

Mer enn halvparten av verdens befolkning bor nå i byer og tettsteder, og innen 2030 anslås dette tallet å øke – til rundt 5 milliarder. Mye av denne urbaniseringen vil skje i Afrika og Asia, noe som vil medføre enorme sosiale, økonomiske og miljømessige endringer.

Hvordan verden møter utfordringen med bærekraftige byer, vil være nært knyttet til urbaniseringsprosessen og ha direkte innvirkning på dens suksess.

På grunn av klimaendringer er det forventet at mer enn 2 milliarder byboere vil oppleve en betydelig temperaturøkning innen 2040, og at over én tredjedel av alle de som bor i byer vil være på steder der den årlige gjennomsnittstemperaturen overstiger 29 grader.

Urbanisering skaper både store muligheter og store utfordringer

På sitt beste sørger byer for at mennesker kan leve gode liv, og utvikle seg både økonomisk og sosialt. Urbanisering kan føre til innovasjon og gi større effektivitet, noe som igjen skaper økonomisk vekst.

Samtidig fører den raske urbaniseringen til at mange kjemper om de samme ressursene. Vanlige utfordringer for byene er:

• For mye trafikk og luftforurensning
• For lite penger til offentlige tjenester
• Mangel på gode og rimelige boliger
• Utfordringer med avfallshåndtering og miljø
• Fattigdom og vold

Nærmere én milliard mennesker er såkalte «urbane fattige» og bor i slumområder, men byene gir også arbeid til mange. Hele 80 prosent av verdens brutto nasjonalprodukt skapes i urbane strøk. Byer er fulle av motsetninger – de skaper miljøproblemer, men kan også skape løsninger for dem og bidra til innovasjon.

Urbane slumområder

Antallet mennesker som bor i slummer rundt i verden er raskt voksende.  Globalt bor 1,6 milliarder kvinner, menn og barn – eller 20 prosent av verdens befolkning – i utilstrekkelige boliger, og over én milliard av disse bor i slumområder og uformelle bosetninger. Dette antallet har vokst fra 650 millioner i 1990.

Den høye urbaniseringstakten i mange regioner i verden skyldes høy befolkningsvekst og jordbrukssvikt på landsbygda, også på grunn av klimaendringer. Mennesker forlater landsbygda på jakt etter arbeid og dette fører i mange tilfeller til overurbanisering. Det vil si at byene vokser fortere enn tilbudet av arbeidsplasser og boliger. Dette fører igjen til utviklingen av områder med dårlige boforhold. Mennesker som bor i disse områdene mangler tilgang til et trygt sted å bo, helsetjenester, rent vann og gode sanitærforhold.

Kilde: FNs befolkningsdivisjon (UN DESA), The Sustainable Development Report 2024

Hvordan jobber FN med urbanisering?

FNs bærekraftsmål har flere delmål som omhandler urbanisering, og problematikk relatert til urbanisering. Mål 6 om rent vann og rene sanitærforhold er helt avgjørende for å kunne leve et anstendig og friskt liv i et urbant område. Mål 7 om ren energi for alle, og mål 11 om bærekraftige byer og samfunn er nødvendig for å skape bærekraftige og levelige forhold både i og rundt byene. Mål 12 om ansvarlig forbruk og produksjon er nødvendig for at byer og samfunn skal kunne fungere.

FNs bosetningsprogram (UN-Habitat) jobber med å skape bedre byer og bedre levekårene til de som bor der.

FNs befolkningsprogram (UNFPA) arbeider for velferd og bærekraft i en stadig mer urban verden. Organisasjonen støtter tilbudet av seksuelle og reproduktive helsetjenester i slumområder i byene, noe som sikrer marginaliserte befolkningsgrupper tilgang til grunnleggende helsetjenester. For å fremme utvikling og inkludering, bygger UNFPA opp unge menneskers evne til å delta aktivt i og forme urbaniseringsprosessen. UNFPA arbeider for å fremme likestilling mellom kjønnene og eliminere kjønnsbasert vold blant byboere, og tar tak i dypt rotfestede ulikheter. UNFPA støtter også innsamling av data om bybefolkningens behov og sårbarhet, slik at man kan utarbeide mer effektive retningslinjer og programmer.

Undervisning

• Oppgave om befolkning , migrasjon og ulikhet , for ungdomsskole