[[suggestion]]
Syria

Bakgrunn

Syria har blitt styrt av Assad-familiens autoritære regime i over 40 år. Først av Hafez al-Assad som tok makten gjennom et militærkupp i 1970, og så av Bashar al-Assad siden 2000. Da Bashar al-Assad overtok makten ventet mange syrere på demokratiske reformer, men regimet valgte etter hvert motsatt vei. Makten ble gitt til færre personer, ofte til personer av lik religiøs tro og i nær familie med presidenten.

Assad-familien tilhører en av Syrias mange religiøse minoriteter som kalles alawitter - en undergruppe av sjia-islam. Det syriske regimet har derfor tette bånd til andre sjiamuslimske regjeringer og partier i regionen. Regimet i Iran, regjeringen i Irak og den sjia-dominerte organisasjonen Hizbollah i Libanon har alle vært viktige støttespillere for Assad-regimet i Syria-konflikten.

Alawittene sitter med makten i Syria, selv om de kun utgjør 10 prosent av den syriske befolkningen. Mange av dem har viktige posisjoner i Assad-regimets regjering og er bedre stilt økonomisk enn resten. Majoriteten av befolkningen i landet består av sunnimuslimer. Det har lenge vært misnøye blant mange sunnimuslimer, både på grunn av økt fattigdom og diskriminering fra regjeringen. Denne kombinasjonen førte til omfattende protester over store deler av Syria mot Assad-regimet i 2011. Protestene var en del av det som er kjent som den arabiske våren. 

Utløsende årsaker til krigen

Syria var et av mange land som opplevde opprør mot regimet våren 2011, under det som ble kjent som den arabiske våren. Protestene ble slått hardt ned på av Assad-regimet. Det brutale svaret fra regimet på de relativt fredelige demonstrasjonene fikk motstanden mot myndighetene til å spre seg raskt til flere deler av landet.

Da Assad-regimet innså at demonstrasjonene var på vei til å bli et stort problem, bestemte regimet seg for å løslate ekstremistiske jihadister fra fengslene. Flere kilder har hevdet at jihadistene ble løslatt for å omforme det fredelige opprøret til et voldelig et. Det ville da bli lettere for Assad-regimet å legitimere brutal maktbruk mot demonstrantene.

Assad hadde beskyldt demonstrantene for å være sunni-islamistiske terrorister. Regimet hadde  derfor en interesse av å «bevise» at dette var riktig. Dette var en av årsakene til at den arabiske våren utviklet seg til å bli en brutal borgerkrig i 2012.

Krigens første faser

I 2011 etablerte deler av opposisjonen et syrisk nasjonalråd (SNC) i Tyrkia. SNC krevde Assads avgang, og en demokratisk stat i Syria. Tilknyttet rådet ble Den frie syriske hær (FSA) stiftet for å sloss mot regimestyrkene. Både vanlige sivile folk, og folk som hadde hoppet av Assads hær, ble en del av opprørsstyrkene som kjempet mot Assad-regimet.

Etter hvert som kampene tiltok ble situasjonen på bakken stadig mer uoversiktlig. Nye opprørsgrupper ble dannet da flere mennesker fra Syria og utlandet kom for å kjempe mot regimet, noen av disse var knyttet til al-Qaida-nettverket.

Det syriske regimet gjennomførte stadig mer brutale angrep mot opposisjonen, men var på vei til å tape borgerkrigen i 2014. Derfor gikk Russland inn i landet og begynte å bombe opposisjonen i 2015. Det at Russland gikk inn på Assad-regimets side snudde krigen i regimets favør.

Krigens påvirkning på Syrias naboland

Krigen i Syria har ført til at mange millioner mennesker har måttet flykte. Syrias naboland Libanon, Jordan, Irak og Tyrkia har alle mottatt et stort antall syriske flyktninger.  Denne utviklingen har vært vanskelig for nabolandene, både økonomisk og politisk.

I Libanon for eksempel, har mange libanesere fryktet at krigen i Syria ville lede Libanon ut i en ny borgerkrig. Krigen i Syria har også påvirket den kaotiske utviklingen i Irak og veksten av Den islamske staten (IS).

Det storpolitiske spillet

Syria har en viktig strategisk betydning for flere regionale og globale stormakter. Derfor har mange land blandet seg inn i Syria og alliert seg med ulike parter i konflikten. Hvem som støtter hvem kan påvirkes av flere hensyn, slik som tidligere samarbeid, om man har felles fiender, eller om man deler ideologisk og religiøs identitet. Ett av skillelinjene er blant annet grupper og staters tilhørighet til sunni- eller sjiaislam, som i økende grad ble satt opp mot hverandre i løpet av Syria-krigen. 

Støtter Assad-regimet:

På den ene siden støtter Russland, Iran og Hizbollah i Libanon Assad-regimet. Syria er Russlands viktigste allierte i Midtøsten, og huser Russlands eneste militærbase i Middelhavet. Iran og Hizbollah er begge sjiaaktører, og har vært viktige støttespillere i krigen, spesielt militært. Hadde det ikke vært for støtten fra Iran, Hizbollah og Russland spesielt, hadde ikke Assad-regimet klart å ta tilbake store deler av Syria.

Støtter opprørsgrupper i Syria: 

På den andre siden har anti-Assad grupper blitt støttet av mange forskjellige land, med USA i spissen. Sunnimuslimske land, som Saudi-Arabia, Tyrkia og Qatar har støttet opprørere økonomisk og til dels med våpen. Landene støttet som regel enkelte grupper ut ifra egne interesser. I likhet med USA, har disse landene et anspent forhold til Iran, og senere også til terrororganisasjonen Den islamske staten (IS).

Kampen mot IS

I 2014 erklærte terrororganisasjonen Den islamske staten (IS) sitt «kalifat» og tok kontroll over store områder i Syria og Irak. IS vokste frem delvis på grunn av krigen i Syria. 

Mange stater svarte på fremveksten av IS med å lage en koalisjon for å nedkjempe terrororganisasjonen. I tillegg ble Syrian Democratic Forces (SDF) dannet, en lokal bakkestyrke som bestod av en blanding av flere grupper i Syria. USA, Jordan, Frankrike og andre land støttet SDF med militært utstyr, og angrep IS fra luften. 

I mars 2019 erklærte  SDF at den siste IS-skansen i Syria var nedkjempet. Fra sine gjemmesteder har IS fortsatt med terroraksjoner mot den lokale befolkningen, men i mye mindre omfang enn tidligere.

Kampen om Idlib - opprørernes siste skanse

Den syriske borgerkrigen endret seg kraftig nok en gang i 2017 da Tyrkia bestemte seg for å gå inn militært i Idlib-provinsen. Idlib-provinsen grenser til Tyrkia i nordvest. Mange opprørere og sivile fra andre deler av landet har flyktet dit. Som en konsekvens av den tyrkiske offensiven, ble Idlib omringet av tyrkiske, russiske og iranske styrker, i tillegg til Assad-regimets egne styrker.

Gitt den høye andelen sivile i Idlib fryktet spesialrapportører fra FN at kampen om Idlib kunne bli den verste humanitære krisen i Syria-krigen så langt. Nesten 3 millioner mennesker lever i Idlib, hvor én million av dem er barn.

Situasjonen i nord-Syria ble enda mer kritisk da Tyrkia valgte å angripe kurdiske selvstyreområder. Denne militæroperasjonen innebar å frata kurderne i nordøst-Syria områder som grenser til Tyrkia, og da lage en såkalt sikkerhetssone som Tyrkia skulle kontrollere. Kurderne så seg nødt til å inngå en avtale med Assad-regimet og Russland for å få beskyttelse mot tyrkiske angrep. Den tyrkiske offensiven i Syria ble gjort mulig da USAs president Donald Trump valgte å trekke amerikanske styrker ut fra de kurdisk-dominerte områdene nordøst i Syria.

Konflikt mellom Tyrkia og Russland i Syria

I desember 2019 trappet Russland og Assad-regimet opp angrepene i Idlib-provinsen. FN rapporterte i februar 2020 at krigføringen i Idlib hadde ført til at over en halv million mennesker hadde flyktet fra sine hjem de siste to månedene. Siden da har ytterligere flere hundretusen syrere flyktet fra området.  

Krigføringen nord i Syria førte til direkte trefninger mellom tyrkiske og syriske regulære styrker, dvs. mellom soldater som representerer myndighetene i hvert av de landene. Dette økte faren for en regional storkrig direkte mellom landene.

Tyrkia støtter flere av opprørsgruppene i Syria, mens Russland støtter de syriske regjeringsstyrkene. Derfor var det fare for direkte krig også mellom Tyrkia og Russland. Disse to landene har ulike interesser i Syria, men har ellers mange felles interesser som gjør at de ønsker å unngå konflikt med hverandre. I mars 2020 ble Tyrkia og Russland enig om en våpenhvile i Idlib.   

FNs rolle i konflikten

FNs sikkerhetsråd har vært nesten helt lammet i den syriske konflikten. Med Libya-intervensjonen friskt i minne har Russland og Kina argumentert mot at FN skal blande seg inn i de interne anliggende til Syria. De har lagt ned veto flere ganger i Sikkerhetsrådet i forbindelse med krigen i Syria, både i år 2011, 2012, 2014 og 2016.

Russland og USAs ulike syn på Assad-regimets fremtid har vært ett av hindringene for en omfattende og kraftfull resolusjon fra Sikkerhetsrådet. USA mente lenge at en løsning i Syria forutsatte at Assad-regimet ble fjernet. Likevel har USA vært mest opptatt av å bekjempe IS. Russland derimot støtter Assad-regimet, har argumentert for at regimet trengs for å bekjempe opprørsgrupper som IS, og mener at Sikkerhetsrådet ikke kan vedta regimeendring i en suveren stat.

Blant de få tingene Sikkerhetsrådet har blitt enig om er en resolusjon som pålegger partene i konflikten å slippe inn nødhjelp til sivilbefolkningen. 19. desember 2016 ble Sikkerhetsrådet også enig om å tillate FN-observatører å kontrollere trygg evakuering av sivile ut av Øst-Aleppo, i kjølvannet av Assad-regimets brutale offensiv. En granskningskommisjon fra FN karakteriserer Assad-regimets krigføring mot egen befolkning for forbrytelser mot menneskeheten.

Sikkerhetsrådet har også blitt enig om sanksjoner mot IS og andre lignende terrorgrupper som opererer i Syria. Men Sikkerhetsrådet har ikke blitt enig om militære aksjoner mot disse. En USA-ledet koalisjon har likevel bombet IS-mål i Syria. Siden koalisjonen ikke har fått et FN-mandat som tillater slike militæraksjoner på syrisk territorium, er slik bombing høyst problematisk sett fra et folkerettslig perspektiv. Russland har også bombet i Syria, men siden de har blitt invitert inn av Assad-regimet har Russland et bedre folkerettslig utgangspunkt for maktbruk i Syria enn de andre landene.

Forsøk på fredsforhandlinger

I april 2012 sendte FN en observatørstyrke (UNSMIS) til Syria for å overvåke fredsplanen til Kofi Annan. Annan var utnevnt som FN og Den arabiske ligas spesialutsending, men fredsplanen hans feilet. UNSMIS bidro med å dokumentere noen av massakrene i landet, men besto kun av 300 soldater og slet derfor med å dekke hele Syria. UNSMIS ble avviklet da mandatperioden var over i august 2012, som var samtidig som Kofi Annan trakk seg som spesialutsending. Annan ble erstattet av Lakhmi Brahimi. Mens Brahimi forsøkte å etablere fredsforhandlinger i Syria, fikk FN en gruppe våpeninspektører på plass i august 2013. Mangelen på framgang i fredsforhandlingene gjorde at Brahimi trakk seg våren 2014.

Staffan de Mistura ble FNs spesialutsending i februar 2015. Mistura har forsøkt å få partene i konflikten til å møtes i forhandlinger. Noen våpenhviler har blitt innført, men kun med midlertidig suksess. Forhandlinger har også foregått utenfor FN-regi, hvor Russland, Iran og Tyrkia har deltatt i tillegg til representanter fra de syriske myndighetene og den syriske opposisjonen.

I 2018 ble norske Geir O. Pedersen utnevnt som FNs spesialutsending til Syria. I 2019 mente FNs sikkerhetsråd at Pedersen burde finne andre måter å bidra til fred i Syria på enn hans fokus på å etablere en komité som skal lage ny grunnlov for landet.

Norges engasjement i konflikten

Ifølge den norske regjeringen støtter Norge FNs spesialutsending til Syria og FNs videre arbeid med å finne en politisk løsning på konflikten.

Økonomiske bidrag 

I februar 2016 tok Norge initiativ til, og var medarrangør av, en giverlandskonferanse i London der over 60 land var representert, hvor temaet var den humanitære krisen i Syria. FN hadde uttrykt behov for 70 milliarder kroner i bistand til Syria og regionen. Landene som deltok lovte å gi rundt 60 milliarder kroner, hvor Norge gir relativt stor andel, dvs. 2,4 milliarder kroner i 2016 og rundt ti milliarder kroner til sammen over fire år.

Ifølge den norske regjeringen er Norge det femte største humanitære giverlandet til Syria og nabolandene, og ved utgangen av 2019 oppfylte Norge lovnadene om ti milliarder kroner over fire år fra London-konferansen i 2016.

Militære bidrag

I mai 2016 bestemte den norske regjeringen at Norge skulle trene opp syriske opprørere i kampen mot IS, som en del av den USA-ledede militære operasjonen mot IS (Operation Inherent Resolve). Treningen skulle skje i Jordan av norske soldater. Disse syrerne skulle kjempe mot IS inne i Syria. Dette var mer folkerettslig problematisk enn Norges kamp mot IS i Irak. Forskjellen er at den irakiske regjeringen hadde bedt om Norges hjelp i motsetning til den syriske Assad-regjeringen som heller hadde fordømt Norges initiativ. Norge hadde heller ingen garanti for at syrerne som ble trent opp ikke vil begå krigsforbrytelser eller kjempe mot Assad-regimet i stedet for IS.

Norges militære deltakelse og folkeretten

Den norske regjeringens offisielle begrunnelse for Norges deltakelse i Syria-krigen begrunnes både ut ifra prinsippet om kollektivt selvforsvar og ut ifra resolusjoner i FNs sikkerhetsråd. Kollektivt selvforsvar handler her om at Irak er under væpnet angrep fra IS og har bedt om hjelp til selvforsvar. Siden IS holder til også i deler av Syria, har Irak og allierte rett til å bryte syrisk suverenitet, hevder regjeringen. Videre viser regjeringen til FNs sikkerhetsråds resolusjon 2249 fra 2015 som fastslår at IS utgjør en «global og ekstraordinær trussel mot internasjonal fred og sikkerhet».

Selv om norsk deltakelse lener seg delvis på et vedtak i FNs sikkerhetsråd, har ikke Sikkerhetsrådet gitt mandat til maktbruk innenfor syrisk territorium. Derfor anses Norges militære rolle i Syria-krigen som et brudd på folkerettens prinsipp om statssuverenitet.

Kilder

International Crisis Group, un.org, UNHCR, NATO, WhatsinBlue.org, The Daily Telegraph, Aftenposten Innsikt, Klassekampen, Dagsavisen, Al-Jazeera, NRK, regjeringen.no.

Relaterte land og konflikter

Les våre landprofiler for landene involvert i konflikten:  

Les våre konfliktprofiler som er relatert til konflikten:

Tidslinje over ulike konflikter i regionen 

  • Områder vi i dag kjenner som Tyrkia, Syria og Irak var lenge en del av en mye større politisk, sosial og religiøs orden, kalt Det osmanske riket. Det var et sunni-muslimsk imperium hvor tyrkere dominerte over arabere, kurdere og andre fra år 1299 til slutten av første verdenskrig. Det førte til opprettelsen av staten Tyrkia i 1924. Områder vi i dag kjenner som Iran og Afghanistan var ikke en del av Det osmanske riket.

  • Da første verdenskrig tok knekken på det allerede svake Osmanske riket tok de europeiske stormaktene over mye av makten i området. Da europeerne hadde blitt enige om hvor grensene skulle gå i Midtøsten, ble det kurdiske samfunnet splittet og havnet i fire forskjellige land: Tyrkia, Syria, Irak og Iran. Dette ble starten på kurdernes kamp for selvstendighet. Kartet viser et område hvor det bor mange kurdere. Det strekker seg over flere landegrenser og blir ofte kalt Kurdistan.

  • Frankrike og Storbritannia tok kontrollen over flere sentrale områder i Midtøsten. De tegnet opp grenser og delte områdene mellom seg. Egypt hadde da allerede vært flere tiår under britisk kontroll.

  • Andre verdenskrig svekket Frankrike og Storbritannias evne til å bevare sine imperier. Flere av dagens stater i Midtøsten ble etablert/selvstendige i denne perioden: 

    - Libanon i 1943

    - Syria i 1944

    - Jordan i 1946

    - Israel i 1948

    - Egypt i 1952

  • I 1951 ble Mohammad Mossadeq Irans første demokratisk valgte leder. En slik demokratisering truet vestlige oljeinteresser i Iran. Det førte til at Storbritannia og USA bidro til å avsette Mossadeq gjennom et statskupp i 1953, for deretter å gi makten tilbake til den vestligvendte diktatoren Shah Pahlavi. Statskuppet påvirket iranernes holdninger til Vesten, noe som bidro til den islamske revolusjonen i 1979. Bildet viser en pro-Mossadeq demonstrasjon i Teheran i 1952. Foto: Wikimedia Commons 

  • I 1958 klarte irakerne det iranerne fem år tidligere ikke hadde klart, nemlig å bli kvitt det britisk-amerikanskstøttede kongedømmet som styrte landet deres. Irak ble da en selvstendig stat. Irakerne var inspirert av revolusjonen i Egypt i 1952, hvor ideologien var arabisk nasjonalisme og anti-imperialisme. Irak var med i Bagdad-pakten som forpliktet Irak å støtte den britiske invasjonen av Egypt i 1956. Dette skjedde mot irakernes vilje, noe som utløste den irakiske revolusjonen.

  • Med unntak av Tyrkia, forsøkte landene i Midtøsten å ha en nøytral posisjon under den kalde krigen (1947-1991). Men presset fra supermaktene var så stort at de i praksis måtte velge side. Relasjonene kunne endre seg over tid. De landene som hadde gjennomgått en revolusjon vendte seg gjerne vekk fra Vesten og over til Sovjetunionen. Kartet viser hvilken side de ulike statene favoriserte rundt år 1970.

  • Syria ble uavhengig fra Frankrike i 1944, og i 1970 tok Hafez al-Assad (på stolen til høyre) makten i Syria gjennom et militærkupp via det syriske Ba'ath-partiet. Sønnen Bashar al-Assad (i midten til venstre) overtok ledelsen i år 2000 og er fortsatt president i Syria. Foto: Wikimedia Commons

  • Det sosialistiske arbeiderpartiet PKK er en militær og politisk organisasjon for kurdere, først og fremst i Tyrkia. PKK har vært den fremste organisasjonen for kurdernes kampen mot tyrkisk overmakt (Les mer om kurdernes kamp her)

  • 1) Den islamske revolusjonen i Iran.

    2) Sovjetunionen invaderer og okkuperer Afghanistan.

    3) Saddam Hussein blir president i Irak, noe som førte til Irak-Iran-krigen året etter.

  • Regimet til den iranske sjahen ble styrtet under den islamistiske revolusjonen i 1979. De nye makthaverne, med den religiøse lederen ayatollah Khomeini i spissen, satt religionen i sentrum av politikken. Et nytt diktatur oppstod, et som var uavhengig av vestlig dominans, men som samtidig innførte en form for islamistisk styre i Iran (Les mer om Iran her). Bildet viser et maleri av Khomeini på en vegg i Teheran. Foto: Kamyar Adl/Flickr. 

  • Sovjetunionen invaderte Afghanistan i forsøk på å redde det kommunistiske diktaturet i landet. Motstandskrigerene, kjent som Mujahedin, fikk massiv internasjonal støtte, blant annet av USA, Pakistan og Kina. Osama bin Laden (bildet) var blant de arabiske fremmedkrigerne som reiste til Afghanistan for å føre såkalt hellig krig mot kommunistene. Dette ble begynnelsen på opprettelsen av al-Qaida. Foto: Hamid Mir/Canada Free Press 

  • Året etter Saddam Hussein ble president i Irak gikk Irak til angrep på Iran. Rundt 30 land støttet krigføringen, ofte med støtte til begge landene samtidig. De viktigste bidragsyterne var Sovjetunionen, USA, Frankrike og Kina. Mest støtte gikk til Irak, inkludert komponenter til utvikling av masseødeleggelsesvåpen. Den amerikanske støtten til Irak under krigen forverret iranernes syn på USAs rolle i Midtøsten.

  • Under Irak-Iran-krigen angrep irakiske styrker også kurderne nord i Irak. Den militære kampanjen mot kurderne (og andre minoriteter i Irak), kalt Anfal-kampanjen, varte over flere år og toppet seg i 1988. Norge og andre har anerkjent overgrepene mot kurderne som folkemord. Mellom 50 000 og 100 000 mennesker ble drept, blant annet som følge av kjemiske våpen.

  • Saudi-Arabia følte seg truet av irakisk ekspansjon da Irak invaderte Kuwait august 1990. Osama bin Laden ville beskytte Saudi-Arabia og de hellige byene Mekka og Medina med hans "hellige krigere". Men Saudi-Arabia avslo bin Ladens tilbud og inviterte istedet amerikanske styrker inn. Dette påvirket bin Ladens politiske syn, noe som bidro til at al-Qaida rettet sine angrep mot USA. Gulfkrigen endte med at en internasjonal koalisjon med USA i spissen, og med FN-mandat, presset irakiske styrker tilbake til Bagdad i begynnelsen av 1991.

  • Etter Gulfkrigen bestemte FNs sikkerhetsråd å sanksjonere Irak ytterligere. USA og Storbritannia sørget for at FN-sanksjonene ble opprettholdt frem til 2003, og utførte også bombetokter i Irak i denne perioden. Sanksjonene rammet sivilbefolkningen hardt og ble sterkt kritisert av mange land. Unicef beregnet at flere hundretusen barn døde som følge av disse sanksjonene. Bildet viser den irakiske FN-ambassadøren som kritiserer USA og Storbritannia i Sikkerhetsrådet. Foto: UN Photo/Evan Schneider.

  • Etter at det sovjetisk-støttede regimet i Afghanistan brøt sammen i 1992, ble Afghanistan kastet ut i en borgerkrig mellom konkurrerende krigsherrer. Den islamistiske gruppen Taliban kom seirene ut av krigen og regjerte Afghanistan fra 1996 til 2001. Afghanistan var i denne perioden et tilholdssted for Osama bin Laden og al-Qaida. De etablerte egne treningsleire og betegnet seg som Talibans elitesoldater (Les mer om al-Qaida her). Bildet viser Malala Yousafzais bok, jenta som ble skutt av Taliban for å ha krevd skolegang for jenter. Hun vant Nobel fredspris i 2014. Foto: Flickr/Jabiz Raisdana.

  • Terrorangrepet mot USA 11. september 2001 ble startskuddet for en mer aggressiv amerikansk utenrikspolitikk gjennom den såkalte Krigen mot terror. Terrornettverket al-Qaida skulle nedkjempes, sammen med alle som støttet dem. Taliban-regimet i Afghanistan var de første på lista over al-Qaidas støttespillere, noe som førte til en amerikansk-britisk invasjon av landet i oktober 2001 (Les mer om Afghanistan-krigen her).

  • Irak ble neste mål i Krigen mot terror. USA, med allierte, invaderte det oljerike landet uten godkjenning fra FN. USA mente at Irak fortsatt hadde masseødeleggelsesvåpen og samarbeidet med al-Qaida, uten at dette har blitt bevist. Saddam Husseins regime falt som en konsekvens av den ulovlige invasjonen, men ordentlig fred i landet ble det aldri. (Les mer om Irak-krigen her). Bildet viser en amerikansk soldat som markerer overtakelsen av Bagdad i 2003 ved å dekke hodet på en statue av Saddam Hussein med et amerikansk flagg. Foto: Laurent Rebours/Flickr.

  • Våren 2011 brøt det ut store opprør i flere land i den arabiske verden. Protestbevegelsene tok sikte på å endre styresettet i hvert enkelt land, ofte med fokus på menneskerettigheter. Motstanden mot diktaturene inspirerte hverandre, men ga forskjellige resultater. I Syria utviklet et ikkevoldelig opprør seg til en brutal borgerkrig. Les mer om Den arabiske våren her. Bildet viser demonstranter på Tahrir-plassen i Egypt i 2011. Foto: Lilian Wagdy/ Wikimedia Commons.

  • Syria har en viktig strategisk betydning for mange land. Derfor ble både Assad-regimet og opprørerne aktivt støttet av andre stater under borgerkrigen. Assad-regimet fikk støtte fra Russland, Iran og Libanons Hizbollah. Mens opprørerne ble støttet av blant annet USA, Tyrkia, Qatar og Saudi-Arabia. (Les mer om Syria-krigen her.) Borgerkrigen i Syria bidro til fremveksten av IS.

  • Den islamske staten (IS) er en islamistisk militant terrorgruppe som har kontrollert store områder i Irak og Syria. I juni 2014 erklærte de opprettelsen av en stat i dette området. Den ble aldri anerkjent internasjonalt som en stat. IS ble heller forsøkt nedkjempet med militære midler. (Les mer om IS her).