[[suggestion]]
Menneskerettigheter

Hva er menneskerettigheter?

Tanken om at det fins universelle rettigheter som gjelder alle oppstod for mange hundre år siden. Likevel fantes det ikke noe internasjonalt system som sikret disse rettighetene.

Da FN ble opprettet i 1945 begynte arbeidet med å lage et slikt system. Verdens land hadde nettopp gjennomført to brutale verdenskriger der millioner av menneskeliv hadde gått tapt. Behovet for et internasjonalt regelverk og organer som skulle ivareta menneskerettighetene var tydelig for de fleste medlemsstatene. Gjennom FN-pakten, som er FNs grunnlov, ble det derfor vedtatt at kampen for menneskerettighetene skulle være en av organisasjonens hovedoppgaver.

I 1948 vedtok FN Verdenserklæringen om menneskerettigheter. Erklæringen består av 30 artikler som definerer hva som menes med menneskerettigheter. Senere har FN vedtatt ni konvensjoner som utdyper det som står i verdenserklæringen.

Det er Verdenserklæringen for menneskerettigheter og menneskerettighetskonvensjonene som regnes som menneskerettigheter i internasjonal folkerett.

Hvor er menneskerettighetene skrevet ned?

Her finner du lenke til FN-konvensjonene som beskriver menneskerettighetene:

I tillegg til disse konvensjonene fins det regler som beskytter urfolks rettigheter:

  • FNs erklæring om urfolks rettigheter
  • ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter

Det er ikke bare FN som vedtar internasjonale avtaler om menneskerettigheter. Andre regionale organisasjoner, som for eksempel EU, har vedtatt egne avtaler, som bygger på FN-konvensjonene.

Alle land i verden har sluttet seg til Verdenserklæringen for menneskerettighetene

Verdenserklæringen er grunndokumentet i det internasjonale arbeidet for menneskerettigheter. Den består av 30 artikler, og gjelder for alle FNs medlemsland.

Hva er et menneskerettighetsbrudd?

Det er stater som er forpliktet til å følge det som står i verdenserklæringen og menneskerettighetskonvensjonene. I folkeretten er det derfor først og fremst stater som kan holdes ansvarlig for å bryte menneskerettighetene.

Her kan du lese mer om hva folkerett er

En stat begår et menneskerettighetsbrudd hvis den ikke gjør det som står i menneskerettighetskonvensjonene den har forpliktet seg til.

I FNs konvensjon for sivile og politiske rettigheter står det for eksempel at ingen skal utsettes for tortur, og at slaveri er forbudt. Hvis noen hadde blitt torturert eller tvunget til å jobbe i Norge, er det derfor et brudd på deres menneskerettigheter. Da har norske myndigheter ansvar for å stanse dette.

Utfordringen med dette systemet er når det er staten selv som begår menneskerettighetsbrudd. Hvis staten for eksempel nekter innbyggerne sine å si det de mener, eller tro på det de vil, bryter de menneskerettighetene.

Det er stor forskjell på i hvilken grad forskjellige stater oppfyller menneskerettighetene til befolkningen sin.

Menneskerettigheter i ulike land

Du kan finne ut hvordan ulike land overholder menneskerettighetene på flere måter.

Amnesty International skriver årlige rapporter om menneskerettighetssituasjonen i alle verdens land. 

FNs høykommissær for menneskerettigheters (OHCHR) publiserer rapportene de ulike FN-organene som overvåker menneskerettighetene har skrevet om ulike land.

Hva gjør FN for menneskerettighetene?

Menneskerettighetsbrudd i konflikter: Hva gjør FN?

I væpnede konflikter begås det grove menneskerettighetsbrudd. Hvis konflikten er en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet er det FNs sikkerhetsråds oppgave å finne en løsning.

Les mer om FNs sikkerhetsråd her

Fordi FNs sikkerhetsråd er det eneste organet i verden som har lov til å gripe inn i en konflikt med makt, er de også de eneste som kan gripe inn hvis et land begår menneskerettighetsbrudd mot befolkningen sin.

Lenge fantes det ikke noe system for at Sikkerhetsrådet skulle gripe inn mot statlige menneskerettighetsbrudd. På 1990-tallet var imidlertid verden vitne til folkemord i Rwanda og etnisk rensing i Bosnia. Dette tvang fram en debatt om hvordan FN skulle håndtere slike alvorlige menneskerettighetsbrudd. Resultatet ble et nytt sett med regler, som kalles «Responsibility to Protect».

Responsibility to Protect – ansvar for å beskytte

Det er seks kriterier som må være oppfylt hvis FN skal kunne gripe inn militært mot menneskerettighetsbrudd i et land:

1) Det må være en saklig grunn:

a) at mange liv går tapt på grunn av handlinger staten gjør, eller fordi staten ikke vil/kan gripe inn
b) etnisk rensing, enten gjennom drap, utvisning, terror eller voldtekt

2) Det må ligge riktige intensjoner bak intervensjonen

Hovedmålet med å gripe inn skal være å stanse menneskelige lidelser. Dette sikres best hvis mange land er med på operasjonen, og hvis den har støtte i regionen og blant ofrene det gjelder.

3) Det må være siste utvei

Alle diplomatiske, humanitære og andre fredelige metoder skal være testet før FN kan bruke militære midler.

4) Omfanget av intervensjonen må være så lite som mulig

5) Det må være grunn til å tro at intervensjonen fører fram

Det skal være en rimelig sjanse for å lykkes med å stanse overgrepene. Det skal være sannsynlig at konsekvensene av å gripe inn er bedre enn konsekvensene av ikke å gripe inn.

6) Intervensjonen skal vedtas av FNs sikkerhetsråd



Les mer om hva FN gjør for fred og sikkerhet her

FNs menneskerettighetsråd

Menneskerettighetsrådet er FNs øverste organ i menneskerettighetsspørsmål, og er direkte underlagt FNs generalforsamling.

Dette er hovedoppgavene til Menneskerettighetsrådet:

  • Å gå gjennom og vurdere menneskerettighetssituasjonen i alle land i verden. 48 land blir vurdert hvert år, og det skal gå fire år mellom hver gang et land blir vurdert. Denne ordningen kalles "Universal Periodic Review" (UPR). 
  • Å diskutere menneskerettigheter fordelt på tema, og vedta resolusjoner hvis det er nødvendig.
  • Å diskutere klageprosedyrer

Les mer om FNs menneskerettighetsråd her

FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR)

Høykommissæren for menneskerettigheter har ansvar for å koordinere FNs menneskerettighetsarbeid. Høykommissæren leder et kontor, OHCHR, som har hovedsete i Genève. OHCHR henter inn informasjon og gjennomfører undersøkelser, driver med rådgivning og undervisning, og mottar rapporter og klager.

Les mer om FNs høykommissær for menneskerettigheter her

FNs spesialrapportører for menneskerettigheter

Spesialrapportørene er personer eller grupper som får i oppgave av Menneskerettighetsrådet å overvåke menneskerettigheter.

Rapportørene følger opp klager, utfører feltstudier, bidrar med rådgivning til land, og promoterer menneskerettigheter generelt. I tillegg rapporterer de om sitt felt til Menneskerettighetsrådet og offentligheten. 

De blir utstyrt med personell fra kontoret til Høykommissæren for menneskerettigheter (OHCHR), som også hjelper til med logistikk og annet forberedende arbeid.

Spesialrapportørene har enten ansvar for et spesifikt land, eller for et spesielt tema.

Les mer på hjemmesiden til FNs spesialrapportører

Tematiske spesialrapportører

Spesialrapportøren for minoriteters rettigheter er et eksempel på en tematisk spesialrapportør. Rapportøren har som oppgave å undersøke, rapportere og gi råd til alle FNs medlemsland om hvordan de kan overholde og sikre rettighetene til minoritetene i landet. Hvis spesialrapportøren oppdager at et land bryter disse rettighetene, rapporteres dette til Menneskerettighetsrådet.

Oversikt: Spesialrapportører for tema

Spesialrapportører for land

I noen land mener FN det er spesielt viktig å følge menneskerettighetssituasjonen tett. Derfor kan Menneskerettighetsrådet opprette egne spesialrapportører for enkeltland. Syria er et av landene FN har opprettet en egen spesialrapportør for.

Oversikt: Spesialrapportører for land

Komiteer som overvåker FNs menneskerettighetskonvensjoner

Alle FNs menneskerettighetskonvensjoner har egne komiteer. Komiteene skal passe på at landene som har sluttet seg til konvensjonene følger det som står i dem.

Komiteene består av uavhengige eksperter. Disse evaluerer rapporter medlemslandene sender inn, og kommer med råd til hvordan hvert enkelt land kan forbedre seg.

Komiteene rapporterer til FNs generalforsamling.

Komité

FN-konvensjonen komiteen overvåker

Menneskerettighetskomiteen

Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter

Kvinnediskrimineringskomiteen

Kvinnekonvensjonen

Rasediskrimineringskomiteen

Konvensjon mot rasediskriminering

Barnekomiteen

Barnekonvensjonen

Komiteen for arbeidsmigranter

Konvensjonen som beskytter alle arbeidsmigranter og deres familier

Torturkomiteen

Torturkonvensjonen

Komiteen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter

Konvensjonen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter

Komiteen for funksjonshemmedes rettigheter

Konvensjonen for funksjonshemmedes rettigheter

Komiteen mot tvungen bortføring

Konvensjonen mot tvungen bortføring

Menneskerettighetene er universelle og udelelige

Menneskerettighetene definerer seg selv som universelle og udelelige. Hva betyr egentlig det? Kan menneskerettighetene være universelle hvis de er vestlige? Kan stater prioritere mellom menneskerettighetene hvis de er udelelige? Og hva hvis menneskerettighetene kollidere med hverandre, hvem avgjør da?

Universalitetsprinsippet

At menneskerettighetene er universelle kan tolkes på to forskjellige måter: 1) Grunnleggende menneskelige behov er like for alle mennesker, uavhengig av kultur og samfunn, og menneskerettighetene beskytter disse behovene; 2) De normene som menneskerettighetene representerer finnes i alle verdens sivilisasjoner og er sånn sett universelle.

Er menneskerettighetene vestlige, universelle, eller begge deler?

Den fremste kritikken av menneskerettighetene er at de er et produkt av vestlige land og tar ikke tilstrekkelig hensyn til «ikke-vestlige» kulturer. For eksempel handler menneskerettighetene kun om individuelle rettigheter. Det sies at ikke-vestlig kulturer i større grad vektlegger både kollektive rettigheter og individuelle plikter.   

I et historisk perspektiv er det utvilsomt riktig å si at menneskerettighetene er basert på samfunnsutviklingen i såkalte vestlige land. Men at menneskerettighetene på mange måter er vestlige betyr ikke nødvendigvis at de ikke også er forenlige med andre kulturer. Det å hevde at menneskerettighetene kun gjelder for Vesten er også en måte for ulike ikke-vestlige stater å legitimere egne menneskerettighetsbrudd på.  

Kritikken om at menneskerettighetene er vestlige normer har blitt dempet etter hvert som flere og flere ikke-vestlige land har blitt medlem av FN og deretter sluttet seg til menneskerettighetskonvensjonene. Det er nå stor enighet blant FNs medlemsland at menneskerettighetene er universelle, udelelige og avhengig av hverandre.

Hva betyr det at menneskerettighetene er udelelige?

At menneskerettighetene er udelelige vil si at en stat har ansvar for absolutt alle menneskerettighetene. En stat kan ikke overse de rettighetene den ikke liker. Likevel vil det alltid være rom for prioriteringer mellom de ulike menneskerettighetene.

Hvilke menneskerettigheter skal prioriteres?

Under den kalde krigen hadde Vesten en tendens til å mene at de sivile og politiske rettighetene var viktigst, slik som ytringsfrihet og stemmerett. Mange ikke-vestlige land hadde derimot en tendens til å vektlegge de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene, slik som tilgang til mat, vann, skole og helse. Dette er et eksempel på hvordan tolkningen og prioriteringene innen menneskerettighetene kan påvirkes både av ideologi, politikk og ulike lands utgangspunkt.

Kan menneskerettighetene kollidere med hverandre, og hvem bestemmer da?

Selv om menneskerettighetene er udelelige, kan de potensielt kollidere med hverandre. For eksempel kan retten til privatliv utfordres av retten til å leve et liv i frihet og sikkerhet. Et eksempel er når myndigheter overvåker borgere i forsøk på å hindre terrorisme. En annen kollisjon kan være når religiøse ritualer innebærer diskriminering, for eksempel ved at kvinner ikke gis samme muligheter som menn i et trossamfunn.

Noen ganger ender slike spørsmål i en domstol. Der vil dommerne avgjøre hvilken av rettighetene som skal veie tyngst i det konkrete tilfellet. Ofte avgjøres dette av nasjonale domstoler, men noen ganger kan saken avgjøres av regionale domstoler, slik som Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). FN har ingen egen menneskerettighetsdomstol, men de komiteene som overvåker menneskerettighetskonvensjonene kommer ofte med råd og uttalelser i slike saker. Disse blir brukt av nasjonale og regionale domstoler.

Menneskerettighetenes historie

Menneskerettighetene slik vi kjenner dem i dag oppsto ikke før midten av 1900-tallet. Ideen om at mennesket har universelle rettigheter har imidlertid utviklet seg gjennom mange hundreår.

  • Ideen om menneskerettighetene strekker seg tilbake til den greske antikken. Filosofer som Platon og Aristoteles var opptatt av likhet for loven, politiske rettigheter, lik respekt for alle borgere og lik stemmerett. Stoikerne, en filosofisk retning fra rundt 300 f.Kr., innførte begrepet naturrett. Med det mente de normer som var felles for alle mennesker, uavhengig av tid, sted og status, og som sto over de menneskeskapte normene.

     

  • Romerne tok med seg deler av dette tankegodset når de utviklet sine rettssystemer. Likevel var det ikke før den britiske kongen, adelen og de geistlige inngikk avtalen Magna Carta i 1215 at beskyttelsen av individets frihet ble forpliktende. Magna Carta regnes ofte som forløperen til andre juridiske dokumenter som tar for seg menneskerettighetene.

  • Ideen om naturretten og universelle rettigheter ble videreutviklet av filosofer i løpet av opplysningstiden. John Locke (1632-1704) mente at alle individer har rett til eiendom, frihet, og til å tenke og si hva de vil. De som sitter ved makten får sin makt fra folket, på betingelse av at de beskytter folkets rettigheter. Gjør de ikke det, mente Locke at folket hadde rett til å avsette dem. Dette kalles folkesuverenitetsprinsippet.

  • På slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet dannet det seg moderne nasjonalstater i store deler av Europa og Vesten. Gjennom for eksempel den amerikanske uavhengighetserklæringen og grunnlover ble universelle rettigheter tatt inn i den nasjonale lovgivningen. Felles for disse dokumentene er at de ikke er like dekkende som de internasjonale konvensjonene vi har i dag.

  • Under andre verdenskrig ble det begått alvorlige overgrep mot sivilbefolkningen. Da FN ble dannet etter krigens slutt var det enighet om at verden trengte mekanismer som sørget for at denne historien aldri kunne gjenta seg. Menneskerettighetene ble formalisert gjennom FN-pakten og Verdenserklæringen om menneskerettigheter, og det ble dermed opprettet et internasjonalt system som skulle ivareta disse universelle menneskerettighetene.

Flere ressurser om menneskerettigheter

For spørsmål om FNs arbeid med menneskerettigheter, ta kontakt med

Ida Jørgensen Thinn

Kommunikasjonsrådgiver 22 86 84 12