[[suggestion]]
Menneskerettigheter
Menneskerettigheter
Over hele verden kjemper folk for menneskerettighetene. Foto: Michal Cizek/AFP

Hva er menneskerettigheter?

Menneskerettigheter er rettigheter alle mennesker har, uavhengig av kjønn, alder, legning, livssyn eller nasjonalitet.

Tanken om at det fins universelle rettigheter som gjelder for alle oppstod for mange hundre år siden. I moderne tid har disse rettighetene blitt definert gjennom internasjonale avtaler som de fleste land i verden har blitt enige om å følge. I dag er det ofte reglene i disse avtalene en snakker om når en snakker om menneskerettigheter.

I 1948 vedtok FN Verdenserklæringen om menneskerettigheter. Den består av 30 artikler som definerer hva som menes med menneskerettigheter. Senere har FN vedtatt ni konvensjoner som utdyper det som står i verdenserklæringen. Andre organisasjoner, som for eksempel Europarådet, har også vedtatt menneskerettighetskonvensjoner.  

Det er Verdenserklæringen om menneskerettigheter og de ulike menneskerettighetskonvensjonene som regnes som menneskerettigheter i internasjonal folkerett.

 

Alle land i verden har sluttet seg til FNs verdenserklæring om menneskerettigheter
Verdenserklæringen er grunndokumentet i det internasjonale arbeidet for menneskerettigheter. Den består av 30 artikler, og gjelder for alle FNs medlemsland.

Ulike typer menneskerettigheter

Det er vanlig å skille mellom sivile og politiske rettigheter, og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

Eksempler på sivile og politiske rettigheter er

  • retten til liv
  • retten til å ikke bli torturert
  • ytringsfrihet
  • religionsfrihet
  • organisasjonsfrihet

Eksempler på økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter er

  • retten til arbeid
  • retten til utdanning
  • retten til en tilfredsstillende levestandard

Alle rettighetene er like folkerettslig bindende. I FN ser en likevel ofte at ulike stater legger mer vekt på noen typer rettigheter enn andre. Tradisjonelt har land med «vestlige» verdier fremhevet de sivile og politiske rettighetene, mens utviklingsland ofte argumenterer med at de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene må være på plass først.

Hvorfor er menneskerettigheter viktige?

Menneskerettigheter handler om forholdet mellom enkeltindivider og staten de lever i.

Historien har vist at stater er villige til å begå forferdelige overgrep mot sin egen og andres sivilbefolkning. FN og menneskerettighetskonvensjonene ble til i kjølvannet av to verdenskriger der millioner av menneskeliv hadde gått tapt. De fleste var enige om at det var nødvendig med et internasjonalt regelverk som satte grenser for hva en statsmakt kan gjøre mot sin egen befolkning, og definerte hvilke forpliktelser staten skal ha.

I dag er menneskerettighetenes viktigste funksjon å være dette rammeverket. Statene har både plikt til å ikke bryte menneskerettighetene selv, og til å forebygge og forhindre at innbyggerne bryter hverandres menneskerettigheter.  

Menneskerettighetene er universelle og udelelige. Det betyr at menneskerettighetene gjelder for alle, og at alle menneskerettighetene er like viktige. Menneskerettighetene er lagd for å sikre at vi tar vare på de mest sårbare gruppene i samfunnet. Grupper som ofte er utsatt for vold eller diskriminering har et like stort krav på vern fra staten de bor i som alle andre. For minoriteter, kvinner, mennesker med funksjonshemminger eller homofile/lesbiske/transpersoner, er dette et veldig viktig prinsipp.

Hva er et menneskerettighetsbrudd?

Det er altså stater som er forpliktet til å følge det som står i verdenserklæringen og menneskerettighetskonvensjonene. I folkeretten er det derfor først og fremst stater som kan holdes ansvarlig for å bryte menneskerettighetene. Det gjør de hvis de ikke sørger for at innbyggerne får oppfylt det som står i konvensjonene.

I FNs konvensjon for sivile og politiske rettigheter står det for eksempel at ingen skal utsettes for tortur, og at slaveri er forbudt. Hvis noen blir torturert eller tvunget til å jobbe i Norge, er det derfor et brudd på deres menneskerettigheter. Da har norske myndigheter ansvar for å stanse dette.

Utfordringen med dette systemet er når det er staten selv som begår menneskerettighetsbrudd. Hvis staten for eksempel nekter innbyggerne sine å si det de mener, eller tro på det de vil, bryter de menneskerettighetene. Men det fins ikke noe "verdenspoliti" som kan straffe staten for disse menneskerettighetsbruddene.

Det er stor forskjell på hvordan stater oppfyller menneskerettighetene til befolkningen sin.

Menneskerettigheter i ulike land

Du kan finne ut hvordan verdens land overholder menneskerettighetene på flere måter:

Amnesty International har landprofiler om menneskerettighetssituasjonen i alle land.

Les Amnestys landprofiler (engelsk)

 

FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR) publiserer rapporter fra komiteene som jobber med at land skal overholde sine menneskerettighetsforpliktelser. Rapportene er sorter etter land.

Les FNs rapporter om menneskerettigheter (engelsk)

 

FN-sambandet har en egen temaside om menneskerettighetssituasjonen i Norge.

Gå til temasiden "Norge og menneskerettighetene"

Hva gjør FN for menneskerettighetene?

  • FNs menneskerettighetsråd

    Menneskerettighetsrådet er FNs øverste organ i menneskerettighetsspørsmål, og er direkte underlagt FNs generalforsamling. Alle FNs medlemsland møtes i Menneskerettighetsrådet for å diskutere menneskerettighetsspørsmål.

    Dette er hovedoppgavene til Menneskerettighetsrådet:

    • Å gå gjennom og vurdere menneskerettighetssituasjonen i alle land i verden. 48 land blir vurdert hvert år, og det skal gå cirka fire år mellom hver gang et land blir vurdert. Denne ordningen kalles "Universal Periodic Review" (UPR).
    • Å diskutere menneskerettigheter fordelt på tema, og vedta resolusjoner hvis det er nødvendig.
    • Å diskutere klageprosedyrer

    Les mer om FNs menneskerettighetsråd her

  • FN har kontorer og ansatte over hele verden som jobber med å hente inn, og spre, informasjon om menneskerettighetssituasjonen.

    FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR)

    Høykommissæren for menneskerettigheter har ansvar for å koordinere FNs menneskerettighetsarbeid. Høykommissæren leder et kontor, OHCHR, som har hovedsete i Genève. OHCHR henter inn informasjon og gjennomfører undersøkelser, driver med rådgivning og undervisning, og mottar rapporter og klager.

    Les mer om FNs høykommissær for menneskerettigheter her

    FNs spesialrapportører for menneskerettigheter

    Spesialrapportørene er personer eller grupper som får i oppgave av Menneskerettighetsrådet å overvåke menneskerettigheter.

    Rapportørene følger opp klager, utfører feltstudier, bidrar med rådgivning til land, og promoterer menneskerettigheter generelt. I tillegg rapporterer de om sitt felt til Menneskerettighetsrådet og offentligheten.

    De blir utstyrt med personell fra kontoret til Høykommissæren for menneskerettigheter (OHCHR), som også hjelper til med logistikk og annet forberedende arbeid.

    Spesialrapportørene har enten ansvar for et spesifikt land, eller for et spesielt tema.

    Les mer på hjemmesiden til FNs spesialrapportører

     

    Tematiske spesialrapportører

    Spesialrapportøren for minoriteters rettigheter er et eksempel på en tematisk spesialrapportør. Rapportøren har som oppgave å undersøke, rapportere og gi råd til alle FNs medlemsland om hvordan de kan overholde og sikre rettighetene til minoritetene i landet. Hvis spesialrapportøren oppdager at et land bryter disse rettighetene, rapporteres dette til Menneskerettighetsrådet.

    Oversikt: Spesialrapportører for tema

    Spesialrapportører for land

    I noen land mener FN det er spesielt viktig å følge menneskerettighetssituasjonen tett. Derfor kan Menneskerettighetsrådet opprette egne spesialrapportører for enkeltland. Syria er et av landene FN har opprettet en egen spesialrapportør for.

    Oversikt: Spesialrapportører for land

 

Menneskerettighetenes dilemmaer

Menneskerettighetene er universelle og udelelige. Det betyr at de gjelder for alle, og at det ikke går an å velge og vrake mellom de ulike rettighetene. Retten til å utøve religionen din er i prinsippet like sterk som retten til å gå på skole.

Selv om det er lett å være enig i dette, oppstår det stadig vekk dilemmaer og debatter knyttet til menneskerettighetene. Dette er noen av dem:

Hva skjer når din ytringsfrihet gjør at mine menneskerettigheter begrenses?

 

Enhver skal ha rett til ytringsfrihet; denne rett omfatter frihet til å søke, motta og meddele opplysninger og tanker av alle slag (…)

FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter Artikkel 19.2

Retten til å ha en mening, og å ytre den fritt, står sterkt. De fleste er enige om at takhøyden for ytringsfriheten skal være høy, fordi et samfunn som lager regler for hva folk kan si og tenke raskt bikker i retning av diktatur. Samtidig sier FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter at ytringsfriheten også innebærer forpliktelser og ansvar. Det kan innføres noen begrensninger for ytringsfriheten, hvis dette er nødvendig for å ta vare på andres rettigheter eller nasjonal sikkerhet.

I Norge har vi lagd en slik begrensning gjennom den såkalte «rasismeparagrafen» i straffeloven. Den forbyr ytringer som er diskriminerende eller hatefulle overfor minoriteter. Men hva er egentlig en hatefull ytring? Og hvor skal grensene for dette gå?

Eksempel: Høyreekstrem demonstrasjon i Fredrikstad

Da den høyreekstreme gruppen «Den nordiske motstandsbevegelsen» ønsket å demonstrere i Fredrikstad under parolen «Knus homolobbyen», forbød politiet demonstrasjonen. De fryktet voldelige motdemonstrasjoner. Episoden førte til en stor debatt, som blant annet stilte spørsmålene:

  • Burde gruppen fått lov til å demonstrere, fordi de har rett til å ytre seg som alle andre?
  • Burde vi forby denne typen demonstrasjoner, fordi budskapet er hatefullt og en trussel mot demokratiet?
  • Bidrar slike demonstrasjoner og ytringer til at minoriteter – i dette tilfellet homofile, men i andre tilfeller jøder eller innvandrere – ikke lengre tør eller vil delta i offentlige debatter? Og er ikke det i så fall en begrensning av deres menneskerettigheter?
  • Er det greit å forby folk å ytre seg, bare fordi en er veldig uenig i det de sier?
Norges institusjon for menneskerettigheters film om hatefulle ytringer

Alle har menneskerettigheter – eller?

 

Enhver har krav på alle de rettigheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art (...)

FNs verdenserklæring for menneskerettigheter Artikkel 2

Menneskerettighetene er universelle; de gjelder for alle mennesker. Men det kan være vanskelig å akseptere konsekvensene av dette prinsippet. For hva hvis noen har gjort noe helt forferdelig? Skal de da ha det samme menneskerettighetsvernet som alle andre?

Etter 22. juli 2011 var det mange som mente at gjerningsmannen burde fått dødsstraff. Det ville i så fall betydd at vi som samfunn sa at det han hadde gjort var så grusomt at vi ville sette menneskerettighetene hans til side.

Da gjerningsmannen senere saksøkte staten fordi han mente han ble utsatt for så mye isolasjon i fengslet at det grenset mot tortur, skapte det debatt. Får han ikke som han fortjener? Hvorfor skal vi bruke tid og ressurser på han?

Gjerningsmannen fikk delvis medhold i Tingretten, men tapte ankesakene i både Lagmannsretten og Høyesterett. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg avslo å behandle saken videre der.    

Det denne saken viser er at Norge har institusjoner, lover og systemer på plass for å beskytte menneskerettighetene til alle – også de mest forhatte blant oss.

Dette er viktig, fordi:

  • Hvis ikke menneskerettighetene ikke skal gjelde for alle; hvem er det da som skal bestemme hvem de skal og ikke skal gjelde for? Er det staten? Er det folk flest? Domstolene?
  • Hvis det skulle settes en grense for når det er greit å oppheve noens menneskerettigheter – hvor skulle den ha gått? Ved seksuelle overgrep? Ved vold? Ved drap? Hva om forbrytelsen skjedde i selvforsvar – burde det ha noe å si?

Menneskerettigheter under press

Menneskerettighetene ble til i kjølvannet av to brutale verdenskriger, der millioner av menneskeliv hadde gått tapt. De fleste var enige om at internasjonalt samarbeid, dialog og felles regler var viktige for å unngå nye kriger. En kaller dette gjerne «multilateralt samarbeid» - altså samarbeid mellom flere land. Det var med dette tankegodset i bunn at menneskerettighetene ble til og utviklet seg.

De siste årene har nasjonalistiske og autoritære krefter vokst over store deler av verden. I Europa er anti-islamske og høyreekstreme krefter på fremmarsj. I Polen jobber regjeringen aktivt for å begrense makten til domstolene. USA har trukket seg fra flere viktige internasjonale avtaler, som for eksempel Parisavtalen om klima og atomavtalen med Iran. Brasil har valgt en høyrepopulistisk president som er negativ til homofile, og som tidligere har uttalt at han er for diktatur. På forskjellige måter jobber disse kreftene i motsatt retning av det multilaterale samarbeidet som menneskerettighetene er tuftet på.

Når respekten for reglene som stater har blitt enige om forsvinner, går det på bekostning av rettighetene til befolkningen – spesielt de ekstra sårbare gruppene som er avhengige av at deres menneskerettigheter blir beskyttet.

I vanskelige tider kommer det største trykket mot menneskerettighetene: Da flyktningstrømmen kom til Norge

Det er i pressede situasjoner et land får testet hvor sterkt menneskerettighetene faktisk står. Dette gjelder også i Norge. I 2015 førte krigen i Syria til at mange flere mennesker enn vanlig flyktet til Europa for å søke asyl. I Norge var det en stor økning i antallet asylsøkere som kom til landet. Mange omtalte dette som "flyktningkrisen".

For å håndtere situasjonen vedtok et flertall på Stortinget innstramminger i utlendingsloven. Et av tiltakene var å ikke behandle asylsøknadene til mennesker som kom til Norge via Russland. Norske myndigheter mente de kunne ha søkt om asyl der. Resultatet var at flere hundre asylsøkere ble returnert til Russland, uten at norske myndigheter hadde behandlet søknaden deres.

Lovendringene fikk mye kritikk, både fra sivilsamfunnet i Norge, jurister og FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). De mente Norge må behandle alle asylsøknader individuelt, og at dette i realiteten var et brudd på retten til å søke asyl.

 

I samme periode ba flertallet på Stortinget regjeringen om å se på mulighetene for å gjøre endringer i FNs flyktningkonvensjon.

Internasjonale konvensjoner er mindre tilpasset dagens situasjon enn den tid da de ble skrevet. For at både det internasjonale samfunnet og Norge skal være best mulig rustet til å håndtere store migrasjonsbølger, bes regjeringen ta et internasjonalt initiativ til en gjennomgang av internasjonale konvensjoner, for at disse i bedre grad kan tilpasses vår tids flyktningsituasjon.

Stortingsvedtak nr. 68 03.12.2015

Også dette fikk sterk kritikk, av to grunner:

  1. Flyktningkonvensjonen inneholder rettigheter som verdens land aldri ville ha klart å bli enige om i dag. Hvis en åpner opp for å gjøre endringer i flyktningkonvensjonen er det stor sjanse for at mange av disse rettighetene ville ha forsvunnet ut av konvensjonen. Konsekvensen ville blitt at rettighetsvernet til flyktninger ville blitt mye dårligere enn det er i dag.
  2. Krisesituasjoner er ikke riktig tidspunkt for å gjøre endringer i folkerettslige avtaler. Flyktningkonvensjonen, menneskerettighetskonvensjonene og andre internasjonale avtaler er forhandlet fram for at statene skal ha et felles regelverk - også i vanskelige tider. Når statene har blitt enige om at alle mennesker skal ha rett til å søke om asyl i et annet land, nytter det ikke å endre det bare fordi situasjonen her og nå fører til at mange benytter seg av den retten.

Måten norske myndigheter håndterte situasjonen på i 2015-2016 viser at det ikke bare er i autoritære regimer at det kan oppstå konflikter mellom menneskerettighetene og nasjonale politiske interesser. Det viser også at det er i slike ekstraordinære situasjoner at menneskerettighetene og det multilaterale systemet er aller viktigst.

Vi må fortsatt kjempe for menneskerettighetene

Heldigvis er det mange gode eksempler på at folk og bevegelser over hele verden protesterer mot autoritære og anti-demokratiske strømninger. Utviklingen de siste årene er en viktig påminner om at menneskerettighetene ikke er noe vi har fått for alltid, men noe vi fortsatt må kjempe for. Hvis autoritære ledere får flytte grensene for hva som er greit og ikke greit å gjøre, er det en skummel utvikling som alltid rammer de svakeste gruppene i samfunnet hardest.

Menneskerettighetene mine er brutt – hva kan jeg gjøre?

På vår temaartikkel om menneskerettigheter i Norge kan du lese mer om hvordan du går frem hvis du mener at menneskerettighetene dine er brutt.

Menneskerettighetenes historie

Menneskerettighetene slik vi kjenner dem i dag oppsto ikke før midten av 1900-tallet. Ideen om at mennesket har universelle rettigheter har imidlertid utviklet seg gjennom mange hundreår.

  • Ideen om menneskerettighetene strekker seg tilbake til den greske antikken. Filosofer som Platon og Aristoteles var opptatt av likhet for loven, politiske rettigheter, lik respekt for alle borgere og lik stemmerett. Stoikerne, en filosofisk retning fra rundt 300 f.Kr., innførte begrepet naturrett. Med det mente de normer som var felles for alle mennesker, uavhengig av tid, sted og status, og som sto over de menneskeskapte normene.

     

  • Romerne tok med seg deler av dette tankegodset når de utviklet sine rettssystemer. Likevel var det ikke før den britiske kongen, adelen og de geistlige inngikk avtalen Magna Carta i 1215 at beskyttelsen av individets frihet ble forpliktende. Magna Carta regnes ofte som forløperen til andre juridiske dokumenter som tar for seg menneskerettighetene.

  • Ideen om naturretten og universelle rettigheter ble videreutviklet av filosofer i løpet av opplysningstiden. John Locke (1632-1704) mente at alle individer har rett til eiendom, frihet, og til å tenke og si hva de vil. De som sitter ved makten får sin makt fra folket, på betingelse av at de beskytter folkets rettigheter. Gjør de ikke det, mente Locke at folket hadde rett til å avsette dem. Dette kalles folkesuverenitetsprinsippet.

  • På slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet dannet det seg moderne nasjonalstater i store deler av Europa og Vesten. Gjennom for eksempel den amerikanske uavhengighetserklæringen og grunnlover ble universelle rettigheter tatt inn i den nasjonale lovgivningen. Felles for disse dokumentene er at de ikke er like dekkende som de internasjonale konvensjonene vi har i dag.

  • Under andre verdenskrig ble det begått alvorlige overgrep mot sivilbefolkningen. Da FN ble dannet etter krigens slutt var det enighet om at verden trengte mekanismer som sørget for at denne historien aldri kunne gjenta seg. Menneskerettighetene ble formalisert gjennom FN-pakten og Verdenserklæringen om menneskerettigheter, og det ble dermed opprettet et internasjonalt system som skulle ivareta disse universelle menneskerettighetene.

Flere ressurser om menneskerettigheter

For spørsmål om FNs arbeid med menneskerettigheter, ta kontakt med

Ida Jørgensen Thinn

Ida Jørgensen Thinn

Kommunikasjonsrådgiver 22 86 84 12