Hva gjør UNAIDS?
FNs aidsprogram (UNAIDS) – eller «The Joint United Nations Programme on HIV/AIDS» på engelsk – står i fronten for å ende den globale aidsepidemien innen 2030. Programmet har som mål å få slutt på aids som en folkehelsetrussel som en del av FNs bærekraftsmål.
De siste årene med covid-19 og andre globale kriser har påvirket hiv-responsen negativt, og spesielt arbeidet med hiv-forebygging. 1,5 millioner mennesker ble smittet av hiv i 2021. Dette er en nedgang på 32 prosent siden 2010, men det er langt over strategiens globale mål mot 2025, og den laveste årlige nedgangen siden 2016 på 3,6 prosent. Samtidig så man i 2021 også en økning i nye hiv-tilfeller i Øst-Europa og Sentral-Asia, Midtøsten og Nord-Afrika, Latin-Amerika og Asia. 94 prosent av all smitte utenom Afrika sør for Sahara er blant såkalte nøkkelpopulasjoner, inkludert menn som har sex med menn, personer som bruker narkotika og transpersoner.
Hovedoppgaven til UNAIDS er å lede, styrke og understøtte en forsterket innsats mot hiv og aids, motarbeide spredning av viruset, bygge opp institusjoner for medisinsk behandling, støtte og omsorg for dem som lever med viruset, bekjempe stigma og diskriminering, begrense sosiale og økonomiske skadevirkninger av epidemien og motivere myndigheter, organisasjoner, lokalsamfunn og enkeltpersoner til å trappe opp innsatsen.
FN-programmet produserer strategisk informasjon og analyser som øker forståelsen av tilstanden til aids-epidemien og fremskritt sett i ulike deler av verden og lokalsamfunn. UNAIDS står for verdens mest omfattende datainnsamling om hiv-epidemiologi, programdekning og finans, og publiserer oppdatert informasjon som er avgjørende for en effektiv aids-respons. UNAIDS produserer også data for påvirkningsarbeid, og, i dag, har ingen større rapporter eller politiske initiativ om hiv blitt lansert eller laget uten å bruke UNAIDS-data og statistikk.
FN-programmet setter mennesker som lever med hiv og personer som er berørt av viruset i sentrum av beslutningsprosesser – for å designe, levere og overvåke aids-responsen. UNAIDS kartlegger veier for land og lokalsamfunn slik at de kan komme på hurtigsporet for å få slutt på aids, og retter søkelyset mot de juridiske og politiske barrierene for en effektiv aids-respons.
UNAIDS prioriterer særlig arbeidet med hiv/aids blant barn og unge og utsatte befolkningsgrupper, smittehindring av hiv mellom mor og barn, utvikling og innføring av standarder for aids-behandling, utvikling av vaksine og særtiltak for hardt rammede regioner, særlig Afrika sør for Sahara. Arbeidet rundt lovgivning og avkriminalisering av LHBT+-personer, som kan være spesielt utsatt for hiv-smitte, og har mindre tilgang til livsviktig behandling, har vært en viktig prioritering for UNAIDS de siste årene.
UNAIDS har bidratt til å utvide og intensivere målrettede hiv-forebygging i 28 land og arbeidet for å ytterligere styrke integrering og å fremme seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. UNAIDS bidro også til bedre tilgang til hiv-tester, inkludert utrulling av hiv-selvtesting i 48 land, samt på arbeidsplasser i tolv land. UNAIDS har også bidratt til at 75 prosent av dem som lever med hiv hadde tilgang til hiv-medisiner i 2021 bl.a. ved å støtte 130 land i å motvirke de barrierene som står i veien for tjenestelevering. Videre har organisasjonen støttet 86 land i bruk av digitale løsninger og helseinnovasjoner.
UNAIDS er også et samforetak av elleve organisasjoner i FN-systemet som jobber for å hindre spredning av hiv, behandle hiv-smittede og dempe virkningen av aids-epidemien, og har sitt hovedkvarter i Genève.
Hvorfor ble UNAIDS opprettet?
Siden de første tilfellene av hiv ble rapportert for mer enn 35 år siden, har 78 millioner mennesker blitt smittet med HIV, og 35 millioner har dødd av aids-relaterte sykdommer. Hiv og aids rammer fattigere land, samfunn og enkeltpersoner mer – som man også har sett med andre sykdommer som koronapandemien.
Selv om UNAIDS ble offisielt opprettet av en FN-resolusjon i Det økonomiske og sosiale rådet (ECOSOC) i 1994, og lansert i 1996, kan røttene til FN-programmet spores tilbake til det første registrerte tilfellet av hiv/aids 15 år tidligere, i 1981, og lanseringen av det globale nettverket av mennesker som lever med hiv/aids(«GNP+») som ble opprettet i 1986 av Dietmar Bolle, en hiv-positiv spesialistsykepleier og aktivist, som hadde som mål å samle mennesker som lever med hiv/aids rundt i verden.
Siden 1996, har programmet ledet og inspirert lederskap, innovasjon og partnerskap for til slutt på hivepidemien globalt, regionalt, nasjonalt og lokalt. Det er på tide å overføre hiv til historieboken.
Hvordan er UNAIDS organisert?
UNAIDS har i sitt arbeid lykkes i å tilnærme seg og samhandle med sivilsamfunnsorganisasjoner globalt og på landnivå. UNAIDS sin globale aidsstrategi for 2021–2026 ble vedtatt i mars 2021.
UNAIDS er det eneste samforetaket eller fellesprogrammet i FN-systemet. UNAIDS trekker på erfaringen og ekspertisen til elleve FN-organisasjoner. Organisasjonene som bidrar til UNAIDS er FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), FNs barnefond (UNICEF), Verdens matvareprogram (WFP), FNs utviklingsprogram (UNDP), FNs befolkningsfond (UNFPA), FNs program for narkotika og kriminalitet (UNODC), FNs organisasjon for kvinners rettigheter og likestilling (UN Women), Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO), FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur (UNESCO),Verdens helseorganisasjon (WHO) og Verdensbanken.
UNAIDS ledes av sitt programkoordinerendestyre (PCB). Dette styret består av 22 representanter fra land i alle geografiske regioner, samt fem representanter fra frivillige organisasjoner, innbefattet organisasjoner for personer som lever med hiv/aids.
Denne styringsstrukturen er unik i FN-systemet på grunn av sin lille størrelse og graden av inkludering, med medlemsland, FN-samarbeidsorganisasjoner, sivilsamfunn, og mennesker som lever med og er berørt av HIV. UNAIDS var det første FN-programmet som tok med representanter for frivillige organisasjoner i styret.
UNAIDS er også sett på som en «modell» for FNs reformarbeid, på grunn av sin inklusive styringsmodell, og har blitt anerkjent av ECOSOC som en lærdom for FN-systemet for å sikre fremgang i en tid der bærekraftig utvikling er på agendaen. Denne sammensetningen av en rekke aktører har også inspirert opprettelsen av andre multilaterale mekanismer, som Gavi, Vaksinealliansen, det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria, og malariaprogrammet «Roll Back Malaria»
Winnie Byanyima fra Uganda er organisasjonens administrerende direktør, og hun tiltrådte i rollen 1. november 2019. UNAIDS har i dag kontorer i 70 land. Sekretariatet er i Genève, Sveits.
Norge og UNAIDS
Norge har vært en viktig støttespiller og samarbeidspartner for UNAIDS siden organisasjonen ble opprettet. I seks perioder har Norge vært ett av medlemmene i det programkoordinerende styret, og vi sitter i styret frem til januar 2024. — I 2023 skal Norge fortsatt representere Danmark og Finland i UNAIDS-styret. Norge vil, gjennom den nordiske gruppen i UNAIDS-styret, fremme SRHR og vektlegge viktigheten av hivforebygging, inkludert seksualitetsundervisning og skadereduserende arbeid, samt prioritere de som ennå ikke har tilgang til livreddende hiv-tjenester, ifølge Stortingsproposisjonen.
Norske kjernebidrag til UNAIDS har som regel vært på «topp-3 listen». Den norske støtten til UNAIDS har de siste årene ligget på 130 til 140 millioner kroner. For 2020 ble støtten kuttet til 60 millioner kroner, begrunnet i ukultur med mobbing og trakassering i organisasjonen. I forslaget til statsbudsjett for 2021 ble denne posten imidlertid kuttet ytterligere, til 45 millioner kroner og støtten har siden ligget på dette nivået.
I det reviderte statsbudsjettet for 2022, derimot, foreslo regjeringen et kutt på over 44 prosent av støtten til UNAIDS – fra 45 millioner kroner til 25 millioner kroner. Iherdig påvirkningsarbeid, også fra FN-sambandet, førte til tilbakeskritt i det foreslåtte kuttet i statsbudsjettet, og det salderte budsjettet ble til slutt på 45 millioner kroner, og i 2023-budsjettet ble den originale kjernestøtten på 45 millioner kroner opprettholdt. — Vi er glade for at regjeringen viderefører støtten til UNAIDS på samme nivå som i fjor, men vil be Stortinget om å vurdere å øke dette, ettersom dette nivået innebærer et kraftig kutt sammenliknet med støttenivået fra tidligere år, sa lederen av HivNorge Anne-Karin Kolstad.
I slutten av 2022 så FN-organisasjonen et stort finansieringsgap (på 35 millioner dollar, eller over 350 millioner kroner), forverret av krigen i Ukraina og bevegelser i valutamarkedene.
Over halvparten av alle mennesker som lever med hiv i Norge bor i Oslo, og det er også byen hvor flest nye infeksjoner i Norge blir diagnostisert. I 2022 ble Oslo den andre nordiske byen som sluttet seg til UNAIDS-initiativet «Fast-Track Cities», og undertegnet Paris-erklæringen om byer som vil avslutte aids-epidemien. Dette betyr at Oslo har sluttet seg til et nettverk av over 400 byer og kommuner rundt om i verden som jobber for lokalt å drive frem det globale målet om å få slutt på aids som en trussel mot folkehelsen innen 2030. Sivilsamfunnsorganisasjonen for mennesker som lever med og er rammet av hiv i Norge, HivNorge, jobbet iherdig med bystyret i Oslo for å bli en del av satsingen i mer enn tre år. — Stigma og selvstigma er et stort problem for de blant oss som lever med hiv i Oslo. Det reduserer livskvaliteten og gjør folk mindre i stand til å beskytte seg selv og andre. Vi trenger nye instrumenter for å eliminere stigma for mennesker som lever med hiv, sa generalsekretæren i HivNorge Anne-Karin Kolstad.
Siden 2006 har H.K.H. Kronprinsesse Mette-Marit vært en UNAIDS-ambassadør. Hun fokuserer sitt arbeid og støtte spesielt på styrking av ungdom i aids-bekjempelsen.
UNAIDS og FNs bærekraftsmål
Et kjerneprinsipp i de 17 bærekraftsmålene, og i aids-responsen, er at ingen skal etterlates. Aids-epidemien kan ikke stoppes med mindre behovene til mennesker som lever med og er berørt av hiv, og årsakene for helse og sårbarhet, blir tatt tak i.
Mennesker som lever med hiv lever ofte i skjøre samfunn og blir ofte diskriminert, marginalisert og påvirket av ulikhet og ustabilitet – deres bekymringer må derfor være i forkanten av innsatsen for bærekraftig utvikling.
De siste årene har man sett stor fremgang i oppnåelsen av bærekraftsmål 3 om god helse og særlig i delmål 3.3 der land har lovet å stanse aids innen 2023, selv om bare 12 prosent av bærekraftsmålene er i rute.
I tillegg til bærekraftsmål 3 jobber UNAIDS med ni andre bærekraftsmål.
- Mål 1 om å utrydde fattigdom: Fattigdom kan øke sårbarheten for hiv-infeksjon. Kvinners ulike sosioøkonomiske status påvirker deres evne til å forebygge eller dempe virkningene av hiv. Husholdninger som er berørt av hiv er mer sårbare for å falle inn i og forbli i fattigdom. Økonomisk myndiggjøring og sosial beskyttelse kan redusere fattigdom og hiv-sårbarhet og bidra til å holde mennesker som lever med hiv sunne.
- Mål 2 om å utrydde sult: Sult kan øke sårbarheten for å bli smittet av hiv, fordi det kan øke risikoatferden og negativt påvirke behandling. Avansert hiv-relatert sykdom svekker ernæringsstatus og minsker husholdningers matsikkerhet, siden personer som lever med eller er berørte av hiv ikke kan jobbe i den samme graden. Ernæringsstøtte til husholdninger og integrerte systemer for å levere ernæringsstøtte og hiv-tjenester kan forhindre overføring av hiv og forbedre helseresultatene.
- Mål 4 om å sikre god utdanning: De fleste unge rundt om i verden har ikke nok kunnskap om hiv. Hivrelaterte sykdommer hindrer elevers oppmøte og utdanningsresultater, det samme gjør stigma og diskriminering i skolemiljøer. Lærere og utdanningspersonale er også berørt. Nasjonale utdanningssektorer kan gjøre skoler tryggere, sunnere og mer inkluderende steder for elever og lærere som lever med og er berørt av hiv. De kan også ha en enorm innvirkning på unge menneskers liv ved å gi sikre omfattende seksualundervisning av høy kvalitet, som gir unge kunnskapen og ferdighetene de trenger for å ta ansvarlige og informerte helsebeslutninger, forbedre selvtilliten og endre skadelige holdninger og kjønnsdiskriminerende sosiale normer.
- Mål 5 om å sikre likestilling mellom kjønnene: Kjønnsforskjeller, diskriminering, vold og skadelig praksis påvirker kvinner, jenter, menn og gutter negativt og øker risikoen for hiv-infeksjon og innvirkningen. Hiv er den ledende dødsårsaken blant kvinner i reproduktiv alder (15–44 år). Kvinner som lever med hiv møter ofte mye vold. Stigma og diskriminering av kvinner som injiserer narkotika, samt kjønnsbasert vold og overgrep, øker deres risiko for å få hiv, tuberkulose, viral hepatitt og seksuelt overførbare infeksjoner. Kjønnstransformative hiv-programmer som engasjerer menn kan redusere vold og styrke kvinner, mens integrering av rettighetsbaserte tjenester for hiv og seksuell og reproduktiv helse øker behandlings – og tjenesteopptaket og effekten av disse livsviktige tiltakene.
- Mål 8 om anstendig arbeid: Trygge og sikre arbeidsmiljøer letter tilgangen til hiv-tjenester, spesielt for arbeidstakere i uformelt arbeid, slik som papirløse migranter og sexarbeidere. Gjennom arbeidsmiljøet når hiv-forebygging, behandling, omsorg og støttetjenester mobile arbeidere, migrantarbeidere, lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og interseksuelle arbeidere, gruvearbeidere og andre sårbare arbeidere. Personer som lever med hiv kan oppleve arbeidsledighetsrater tre ganger høyere enn nasjonale arbeidsledighetstall. Å ta tak hiv i arbeidslivet og beskytte arbeidstakerrettigheter kan bidra til å sikre at mennesker som lever med og er berørt av hiv får mulighet til full og produktiv sysselsetting.
- Mål 10 om mindre ulikhet: Inntektsulikheter er knyttet til høyere hiv-prevalens. Hiv påvirker sårbare og maktløse samfunn hardest. Stigma og diskriminering av nøkkelpopulasjoner er en viktig bidragsyter til høy hiv-prevalens og er knyttet til lavere tilgang til helsetjenester og boliger. Beskyttelse mot diskriminering, sammen med juridiske tjenester, rettighetskunnskap, tilgang til rettferdighet og internasjonal beskyttelse, kan gi folk mulighet til å kreve at rettighetene respekteres og forbedre tilgangen til hiv-tjenester. Den globale kommisjonen for hiv og lovverk er et uavhengig organ, sammenkalt av FNs utviklingsprogram (UNDP) på vegne av UNAIDS. Denne kommisjonen gjennomførte 18 måneder med omfattende forskning, konsultasjoner, analyser og overveielser. Kildene inkluderte vitnesbyrd fra mer enn 700 mennesker som er mest berørt av hiv-relaterte juridiske miljøer fra 140 land, i tillegg til ekspertinnleveringer og en stor mengde stipend om hiv, helse og lovverk.
- Mål 11 om bærekraftige byer og lokalsamfunn: Hiv påvirker spesielt byer og urbane områder. 200 byer står for mer enn en fjerdedel av verdens mennesker som lever med hiv i dag, også i Norge er det Oslo og Bergen som er byene der de fleste med hivsmitte lever. Med en rask urbanisering sliter mange byer med økende hiv-epidemier. Kvinner, menn og barn som bor i slumområder får ofte hiv i høyere grad enn resten av byen. By-ledede lokale aids-tiltak støtter positiv sosial endring ved å styrke helse- og sosialsystemer for å nå de mest marginaliserte menneskene.
- Mål 16 om fred, rettferdighet og velfungerende institusjoner: Ekskludering, stigma, diskriminering og vold gir næring til hiv-epidemien blant voksne og barn. Aids-responsen, ledet av mennesker som lever med og er berørt av hiv, har krevd tilgang til rettferdighet og banebrytende menneskesentrerte ansvarlighetsmekanismer, som gir lærdom å bygge videre på. Deltakende styring, som inkluderer en samfunnsledet respons, kan drive mer relevante rettighetsbaserte programmer og sterkere ansvarlighet for helse og utvikling.
- Mål 17 om samarbeid for å nå målene: Kollektiv handling rundt om i verden for å forbedre tilgangen til rimelige hiv-behandlinger er avgjørende for å få slutt på aids-epidemien. Hiv-bevegelsen har drevet påvirkningsarbeidet for reform av patentlover og regulatoriske systemer, full bruk av avtalen om handelsrelaterte aspekter av immaterielle rettigheter (TRIPS) fleksibilitet, overvåking av frihandelsavtaleforhandlinger og rettslige skritt. Innsatsen for å sikre rimelige hiv-produkter, inkludert medisiner, kan være til fordel for bredere helse- og likestillingsagendaer, inkludert for tuberkulose, hepatitt C og ikke-smittsomme sykdommer. Partnerskap er avgjørende for 2030-agendaen, og aids-responsen har vært i forkant av utviklingen av innovasjoner på dette området, spesielt med sivilsamfunn og lokalsamfunn.
Her kan du lese mer om organisasjonens arbeid opp mot hvert enkelt bærekraftsmål (på engelsk).
Lær mer
Nettsidene til UNAIDS (på engelsk)