[[suggestion]]
FNs historie

1945-49: Opprettelsen av De forente nasjoner (FN)

24. oktober 1945 regnes som FNs fødselsdag, da FN-pakten offisielt trådte i kraft. På dette tidspunktet hadde FN kun 51 medlemsland. Avslutningen på andre verdenskrig gjorde det mulig og ønskelig å organisere verden annerledes for å sikre freden og unngå en ny verdenskrig.

FN-pakten la grunnlaget for nye kjøreregler i internasjonal politikk, som bygget videre på folkeretten og erfaringene fra Folkeforbundet. Suverenitetsprinsippet - at alle land fritt skal kunne bestemme over seg selv - er det grunnleggende utgangspunktet i folkeretten. Det prinsippet fikk også en sentral plass i FN-pakten.

Etter at FN ble til i 1945 har FN-systemet gradvis vokst gjennom opprettelsen av flere FN-organisasjoner og innføringen av en rekke FN-konvensjoner. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO), som ble stiftet allerede i 1919, ble FNs første særorganisasjon i 1946. Samme år ble FNs barnefond (UNICEF) opprettet for å gi nødhjelp til barn i Europa og Asia etter andre verdenskrig.

Prinsippet om grunnleggende menneskerettigheter ble nevnt i FN-pakten, men i 1948 ble disse konkretisert gjennom Verdenserklæringen om menneskerettigheter. Denne erklæringen var en milepæl i menneskerettighetenes historie, og fikk stor betydning for folkeretten og FNs arbeid i årene som kom.

FN-sambandet har laget en informativ animasjonfilm om FNs betydning og utvikling gjennom de årene de har eksistert.

Hvilke land har tjent på opprettelsen av FN?

Selv om det er grunn til å hevde at folkeretten er til størst fordel for de svakere statene, var det jo seierherrene fra andre verdenskrig som tok initiativet til etableringen av FN. Disse statene var også de mektigste statene i verden på det tidspunktet. Så hvorfor skulle de mektigste statene ønske å etablere en institusjon som FN, hvis denne samtidig svekket deres maktutøvelse internasjonalt? Med andre ord, beskyttet FN-systemet de svake statene mot de sterke, eller var FN kun et instrument for de sterke statenes vilje?

Et forenklet svar på dette spørsmålet er at FN ga muligheter for både sterke og svake stater til å styrke sine interesser, og mulighetene har endret seg over tid. FN var for eksempel et opplagt nyttig instrument for USAs interesser, og imot Sovjetunionens, det første tiåret av FNs historie. De statene som var medlemmer av FN delte som regel USAs posisjon overfor Sovjetunionen. Det førte til at Sovjetunionen brukte vetoretten i Sikkerhetsrådet hyppig.

Den raske avkolonialiseringen mellom 1955 og 1970 førte til at mange nye stater ble medlemmer av FN. Dette endret hvordan FNs generalforsamling stemte og hvilke saker som kom opp til avstemning. FN kan sies å ha vært et nyttig instrument for de svake statene under avkolonialiseringen, og da spesielt på bekostning av USAs mektige rolle i FN. Hvilke typer stater som har tjent på FNs eksistens har dermed ikke et entydig svar.

1950-59: FN preges av den kalde krigen

1950-tallet åpnet med at Sovjetunionen boikottet FNs sikkerhetsråd. Noen måneder etter gikk Nord-Korea til angrep på Sør-Korea, som ble begynnelsen på den tre år lange og blodige Koreakrigen hvor rundt 3 millioner ble drept. Det var den første krigen hvor USA og Sovjetunionen deltok på hver sin side etter andre verdenskrig. Koreakrigen viser hvordan den kalde krigen preget FNs rolle i spørsmål om internasjonal fred og sikkerhet.

FNs sikkerhetsråd ble enig om at et internasjonalt militært engasjement skulle iverksettes i Korea. Dette ble historiens første militære operasjon med FN-mandat. FN-styrkene ble ledet av den amerikanske militærkommandoen. Sovjetunionen og kommunistregimet i Kina ville nok ha stemt imot en slik FN-resolusjon, hadde de vært til stede i Sikkerhetsrådet under avstemningen. Grunnen til deres fravær var at kommunistregimet, ledet av Mao, var ennå ikke anerkjent som legitime representanter for Kina i FN, og Sovjetunionen boikottet Sikkerhetsrådet på grunn av dette. Ingen av dem kunne dermed legge ned veto i Sikkerhetsrådet. 

Det kommuniststyrte Kina, kjent som Folkerepublikken Kina, ble ikke anerkjent som Kinas representant i FN før 1971. Frem til da var det det tidligere nasjonalistregimet som representerte Kina i Sikkerhetsrådet. De ble støttet av Vesten og holdt til i Taiwan.

1960-69: Atomvåpen og avkolonialisering

1960-tallet så økt oppmerksomhet omkring trusselen fra atomvåpen og militær opprustning. FN engasjerte seg derfor sterkere i nedrustningsarbeidet og regulering av atomvåpen gjennom internasjonale avtaler. I 1967 besluttet FNs medlemsland at verdensrommet ikke skulle kunne benyttes som våpenbase, og i 1968 ble FNs traktat om ikkespredning av atomvåpen vedtatt.

Utviklingen av den kalde krigen gjorde at både USA og Sovjetunionen i økende grad forsøkte å profilere seg som antikolonialistiske makter. Begge ønsket å vinne støtte fra den såkalte tredje verden. En antikolonialistisk retorikk fra begge supermaktene bidro til en enda raskere avkolonialisering, og FN ble et viktig forum for dette. Flere og flere stater ble selvstendige, og FNs medlemstall steg raskt utover 1960-tallet.

Mellom 1955 og 1970 ble det 66 nye medlemsland i FN, som økte det totale antallet til 126. Dette var en stor økning som endret FNs generalforsamling dramatisk. Konfliktlinjen i den internasjonale debatten beveget seg gradvis vekk fra Øst-Vest-aksen og den kalde krigen, og dreide seg i større grad om konflikten mellom Nord og Sør (rik mot fattig), der Sør dannet en løs sammenslutning mot Nord kalt Gruppen av alliansefrie stater. Presset fra de nye medlemslandene i FN førte også til at Sikkerhetsrådet ble reformert i 1965, der medlemstallet økte fra 11 til 15.

1970-79: Menneskerettighetene får internasjonal betydning

Selv om Verdenserklæringen for menneskerettigheter kom allerede i 1948, var det først på 1970-tallet at menneskerettigheter som begrep og regelverk fikk stor praktisk betydning internasjonalt gjennom den internasjonale menneskerettighetsbevegelsen. Ikke-statlige organisasjoner, Amnesty International og Human Rights Watch, ble viktige pådrivere for menneskerettigheter i denne perioden, og de brukte FN-reglene flittig i deres kritikk av statenes brudd på menneskerettighetene.

Menneskerettighetskonvensjonene ble folkerettslig bindende i 1976, da nok stater hadde ratifisert disse. Etter hvert som diktaturer i Europa og Latin-Amerika ble avviklet, ble det også lettere å bevise at menneskerettighetsbrudd hadde funnet sted. USAs krig i Vietnam spilte også en viktig rolle i mobiliseringen av den internasjonale menneskerettighetsbevegelsen.

1980-89: Naturvern og bærekraftig utvikling

1980-tallet så en økt institusjonalisering av miljøproblematikken i FN-systemet. Det bygde på en rekke konferanser tiåret før i etterkant av miljøkonferansen i Stockholm 1972. Det ble formulert en global naturvernstrategi i 1980. Strategien vektla den gjensidige avhengigheten mellom naturvern og utvikling, og la grunnlaget for konseptet bærekraftig utvikling.

Den globale naturvernstrategien førte til at FNs generalforsamling vedtok en naturvernpakt i 1982 ved navn The World Charter for Nature. Charteret påpekte at menneskeheten er en del av naturen. Året etter ble Verdenskommisjonen for miljø og utvikling etablert – også kjent som Brundtlandkommisjonen etter lederen Gro Harlem Brundtland – og ble et uavhengig FN organ i 1984.

Den nye FN-kommisjonen for miljø og utvikling kom med en sluttrapport i 1987 ved navnet Vår felles framtid. Rapporten gjorde ideen og begrepet «bærekraftig utvikling» til et populært perspektiv på hvordan vi må se på miljø, økonomi og sosial utvikling i sammenheng. Hovedbudskapet var at verden må organiseres slik at behovene til dagens mennesker blir dekket uten at dette svekker grunnlaget for at framtidige generasjoner skal kunne dekke sine behov.

1990-99: Fredsoperasjoner

Da Sovjetunionen ble oppløst og den kalde krigen ble avsluttet, stod USA igjen som den eneste supermakten i verden og en ny æra var begynt. Den nye maktpolitiske situasjonen påvirket også FNs rolle. FNs generalsekretær satte reform på agendaen – fredsarbeidet skulle styrkes og FN-byråkratiet omorganiseres.

Antallet fredsoperasjoner økte raskt. Det var en ny felles målsetting og konsensus i Sikkerhetsrådet. Mellom 1989 og 1994 ble det opprettet 20 nye operasjoner, og en økning i antall soldater fra 11.000 til 75.000. Det skulle likevel vise seg at utførelsen, mandatene og ressursene ikke møtte de store forventningene. Erkjennelsen av dette førte deretter til en redusering av antall operasjoner. 

FN fikk også mange nye medlemsland på begynnelsen av 1990-tallet, blant annet på grunn av Sovjetunionens oppløsning. Russland tok samtidig over Sovjetunionens folkerettslige posisjon, som inkluderte vetoretten i FNs sikkerhetsråd.

2000-09: Fredspris og Menneskerettighetsrådet   

I år 2000 kom FN frem til åtte mål som handlet om fattigdomsbekjempelse. Disse målene ble kalt Tusenårsmålene og skulle nås innen år 2015. Tusenårsmålene bidro til å fornye FN i møte med aktuelle globale utfordringer. Revitaliseringen av FN var én av grunnene til at FN og generalsekretær Kofi Annan mottok Nobels fredspris i 2001.

I 2006 ble menneskerettighetene ytterligere institusjonalisert i FN-systemet ved at FNs menneskerettighetsråd ble opprettet. Menneskerettighetsrådet gjennomgår menneskerettighets-situasjonen i alle land i verden. 48 land blir vurdert hvert år, og det skal gå fire år mellom hver gang et land blir vurdert.

I 2007 var det FNs klimapanel som ble tildelt Nobels fredspris. Klimapanelets arbeid skapte økt oppmerksomhet om truslene knyttet til global oppvarming.

Den globale krigen mot terror

I kjølvannet av et stort terrorangrep mot USA 11. september i 2001 erklærte USA en såkalt global krig mot terror. Krigen var i utgangspunktet rettet mot terrornettverket al-Qaida i Afghanistan, men ledet så til en folkerettsstridig invasjon av Irak i 2003. USA, Storbritannia og andre allierte angrep Irak uten godkjenning fra FN og styrtet det sittende regime i landet. Denne innblandingen la grunnlaget for nye kriger og konflikter i regionen i årene som kom.    

2010-19: Opprør, konflikt og FNs bærekraftsmål

Demonstrasjoner og opprør i ulike land i Midtøsten og Nord-Afrika i 2011, kjent som den arabiske våren, førte til borgerkriger og regimeendringer i regionen. FNs sikkerhetsråd ga tillatelse til en militær intervensjon i Libya, men ikke i Syria. Folk i begge land ble likevel offer for krig og terror, noe som bidro til det høyeste antallet flyktninger siden andre verdenskrig.

Krise og borgerkrig i Ukraina i 2014 skapte en internasjonal konflikt mellom Russland på den ene side, og NATO og EU på den andre. Konflikten utløste noe som minner om en ny kald krig mellom Øst og Vest. Russlands tok Krimhalvøya fra Ukraina. Annekteringen ble erklært folkerettsstridig av FNs generalsekretær og -generalforsamling, og USA og EU innførte sanksjoner mot Russland. FNs sikkerhetsråd har ikke fungert som et sanksjonsorgan siden vetomaktene står på hver sin side i konflikten.

I 2015 vedtok FNs medlemsland bærekraftsmålene. FNs bærekraftsmål er verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030. De består av 17 mål og 169 delmål. Bærekraftsmålene er en oppfølger av tusenårsmålene og ble utformet gjennom innspill fra land over hele verden. Nesten ti millioner mennesker deltok gjennom en spørreundersøkelse. I motsetning til tusenårsmålene gjelder bærekraftsmålene for alle land i verden - også de rike.

100 år med kamp for sosial rettferdighet

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) feirer hundreårsjubileum i 2019. ILO ble FNs første særorganisasjon i 1946. Organisasjonen ble stiftet i 1919 i kjølvannet av første verdenskrig. Grunntanken ved opprettelsen av ILO var at fred skapes gjennom sosial rettferdighet, en tanke som er relevant også i dag.  

Tidslinje: 100 år med internasjonalt samarbeid

Det som utgjør FN-systemet i dag har utviklet seg over mange år. Denne tidslinjen gir en oversikt over når relevante organisasjoner ble opprettet og vesentlige internasjonale avtaler ble vedtatt:

For spørsmål om FNs arbeid og historie, ta kontakt med:

Venke Uglenes

Webredaktør 22 86 84 08