FNs historie

24. oktober 1945 regnes som FNs fødselsdag, da FN-pakten offisielt trådte i kraft. På dette tidspunktet hadde FN kun 51 medlemsland. Avslutningen på andre verdenskrig gjorde det mulig og ønskelig å organisere verden annerledes for å sikre freden og unngå en ny verdenskrig.

FN-pakten la grunnlaget for nye kjøreregler i internasjonal politikk, som bygget videre på folkeretten og erfaringene fra Folkeforbundet. Suverenitetsprinsippet - at alle land fritt skal kunne bestemme over seg selv - er det grunnleggende utgangspunktet i folkeretten. Det prinsippet fikk også en sentral plass i FN-pakten.

Etter at FN ble til i 1945 har FN-systemet gradvis vokst gjennom opprettelsen av flere FN-organisasjoner og innføringen av en rekke FN-konvensjoner. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO), som ble stiftet allerede i 1919, ble FNs første særorganisasjon i 1946. Samme år ble FNs barnefond (UNICEF) opprettet for å gi nødhjelp til barn i Europa og Asia etter andre verdenskrig.

Prinsippet om grunnleggende menneskerettigheter ble nevnt i FN-pakten, men i 1948 ble disse konkretisert gjennom Verdenserklæringen om menneskerettigheter. Denne erklæringen var en milepæl i menneskerettighetenes historie, og fikk stor betydning for folkeretten og FNs arbeid i årene som kom.

Hvilke land har tjent på opprettelsen av FN?

Selv om det er grunn til å hevde at folkeretten er til størst fordel for de svakere statene, var det jo seierherrene fra andre verdenskrig som tok initiativet til etableringen av FN. Disse statene var også de mektigste statene i verden på det tidspunktet. Så hvorfor skulle de mektigste statene ønske å etablere en institusjon som FN, hvis denne samtidig svekket deres maktutøvelse internasjonalt? Med andre ord, beskyttet FN-systemet de svake statene mot de sterke, eller var FN kun et instrument for de sterke statenes vilje?

Et forenklet svar på dette spørsmålet er at FN ga muligheter for både sterke og svake stater til å styrke sine interesser, og mulighetene har endret seg over tid. FN var for eksempel et opplagt nyttig instrument for USAs interesser, og imot Sovjetunionens, det første tiåret av FNs historie. De statene som var medlemmer av FN delte som regel USAs posisjon overfor Sovjetunionen. Det førte til at Sovjetunionen brukte vetoretten i Sikkerhetsrådet hyppig.

Den raske avkolonialiseringen mellom 1955 og 1970 førte til at mange nye stater ble medlemmer av FN. Dette endret hvordan FNs generalforsamling stemte og hvilke saker som kom opp til avstemning. FN kan sies å ha vært et nyttig instrument for de svake statene under avkolonialiseringen, og da spesielt på bekostning av USAs mektige rolle i FN. Hvilke typer stater som har tjent på FNs eksistens har dermed ikke et entydig svar

1945: De forente nasjoner (FN) opprettes

1945: FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur (UNESCO) opprettes

1945: FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) opprettes

1945: Verdensbanken opprettes

1945: Det internasjonale pengefondet (IMF) opprettes

1946: Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) blir en FN-organisasjon

1946: FNs barnefond (UNICEF) opprettes

1948: Verdens helseorganisasjon (WHO) opprettes

1948: Verdenserklæringen om menneskerettigheter blir vedtatt

1948: Folkemordkonvensjonen blir vedtatt

1949: FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA) opprettes

1950-tallet åpnet med at Sovjetunionen boikottet FNs sikkerhetsråd. Noen måneder etter gikk Nord-Korea til angrep på Sør-Korea, som ble begynnelsen på den tre år lange og blodige Koreakrigen hvor rundt 3 millioner ble drept. Det var den første krigen hvor USA og Sovjetunionen deltok på hver sin side etter andre verdenskrig. Koreakrigen viser hvordan den kalde krigen preget FNs rolle i spørsmål om internasjonal fred og sikkerhet.

FNs sikkerhetsråd ble enig om at et internasjonalt militært engasjement skulle iverksettes i Korea. Dette ble historiens første militære operasjon med FN-mandat. FN-styrkene ble ledet av den amerikanske militærkommandoen. Sovjetunionen og kommunistregimet i Kina ville nok ha stemt imot en slik FN-resolusjon, hadde de vært til stede i Sikkerhetsrådet under avstemningen. Grunnen til deres fravær var at kommunistregimet, ledet av Mao, var ennå ikke anerkjent som legitime representanter for Kina i FN, og Sovjetunionen boikottet Sikkerhetsrådet på grunn av dette. Ingen av dem kunne dermed legge ned veto i Sikkerhetsrådet. 

Det kommuniststyrte Kina, kjent som Folkerepublikken Kina, ble ikke anerkjent som Kinas representant i FN før 1971. Frem til da var det det tidligere nasjonalistregimet som representerte Kina i Sikkerhetsrådet. De ble støttet av Vesten og holdt til i Taiwan.

1951: Flyktningkonvensjonen blir vedtatt og FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) opprettes

1951: Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) opprettes

1954: FNs konvensjon om statsløses stilling blir vedtatt

1960-tallet økte oppmerksomheten omkring trusselen fra atomvåpen og militær opprustning. FN engasjerte seg derfor sterkere i nedrustningsarbeidet og regulering av atomvåpen gjennom internasjonale avtaler. I 1967 besluttet FNs medlemsland at verdensrommet ikke skulle kunne benyttes som våpenbase, og i 1968 ble FNs traktat om ikkespredning av atomvåpen vedtatt.

Utviklingen av den kalde krigen gjorde at både USA og Sovjetunionen i økende grad forsøkte å profilere seg som antikolonialistiske makter. Begge ønsket å vinne støtte fra den såkalte tredje verden. En antikolonialistisk retorikk fra begge supermaktene bidro til en enda raskere avkolonialisering, og FN ble et viktig forum for dette. Flere og flere stater ble selvstendige, og FNs medlemstall steg raskt utover 1960-tallet.

Mellom 1955 og 1970 ble det 66 nye medlemsland i FN, som økte det totale antallet til 126. Dette var en stor økning som endret FNs generalforsamling dramatisk. Konfliktlinjen i den internasjonale debatten beveget seg gradvis vekk fra Øst-Vest-aksen og den kalde krigen, og dreide seg i større grad om konflikten mellom Nord og Sør (rik mot fattig), der Sør dannet en løs sammenslutning mot Nord kalt Gruppen av alliansefrie stater. Presset fra de nye medlemslandene i FN førte også til at Sikkerhetsrådet ble reformert i 1965, der medlemstallet økte fra 11 til 15.

1961: Konvensjon om begrensning av statsløshet blir vedtatt

1963: Verdens matvareprogram (WFP) opprettes 

1965: Konvensjon mot rasediskriminering blir vedtatt

1966: FNs utviklingsprogram (UNDP) blir opprettet

1966: Konvensjon om sivile og politiske rettigheter blir vedtatt

1966: Konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter blir vedtatt

1968: Ikkespredningsavtalen blir vedtatt

1969: FNs befolkningsfond (UNFPA) etableres 

Selv om Verdenserklæringen for menneskerettigheter kom allerede i 1948, var det først på 1970-tallet at menneskerettigheter som begrep og regelverk fikk stor praktisk betydning internasjonalt gjennom den internasjonale menneskerettighetsbevegelsen. Ikke-statlige organisasjoner, Amnesty International og Human Rights Watch, ble viktige pådrivere for menneskerettigheter i denne perioden, og de brukte FN-reglene flittig i deres kritikk av statenes brudd på menneskerettighetene.

Menneskerettighetskonvensjonene ble folkerettslig bindende i 1976, da nok stater hadde ratifisert disse. Etter hvert som diktaturer i Europa og Latin-Amerika ble avviklet, ble det også lettere å bevise at menneskerettighetsbrudd hadde funnet sted. USAs krig i Vietnam spilte også en viktig rolle i mobiliseringen av den internasjonale menneskerettighetsbevegelsen.

1972: FNs miljøprogram (UN Environment) blir etablert

1972: Konvensjon om bevaring av verdens kultur- og naturarv blir vedtatt

1973: Apartheidkonvensjonen blir vedtatt

1974: Verdens turismeorganisasjon (UNWTO) opprettes

1975: FNs bosetningsprogram (UN-Habitat) opprettes

1979: Kvinnekonvensjonen blir vedtatt

1980-tallet så en økt institusjonalisering av miljøproblematikken i FN-systemet. Det bygde på en rekke konferanser tiåret før i etterkant av miljøkonferansen i Stockholm 1972. Det ble formulert en global naturvernstrategi i 1980. Strategien vektla den gjensidige avhengigheten mellom naturvern og utvikling, og la grunnlaget for konseptet bærekraftig utvikling.

Den globale naturvernstrategien førte til at FNs generalforsamling vedtok en naturvernpakt i 1982 ved navn The World Charter for Nature. Charteret påpekte at menneskeheten er en del av naturen. Året etter ble Verdenskommisjonen for miljø og utvikling etablert – også kjent som Brundtlandkommisjonen etter lederen Gro Harlem Brundtland – og ble et uavhengig FN organ i 1984.

Den nye FN-kommisjonen for miljø og utvikling kom med en sluttrapport i 1987 ved navnet Vår felles framtid. Rapporten gjorde ideen og begrepet «bærekraftig utvikling» til et populært perspektiv på hvordan vi må se på miljø, økonomi og sosial utvikling i sammenheng. Hovedbudskapet var at verden må organiseres slik at behovene til dagens mennesker blir dekket uten at dette svekker grunnlaget for at framtidige generasjoner skal kunne dekke sine behov.

1982: Havrettskonvensjonen blir vedtatt

1984: Torturkonvensjonen blir vedtatt

1987: Montrealprotokollen blir vedtatt

1989: Barnekonvensjonen blir vedtatt

1989: ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter blir vedtatt

Da Sovjetunionen ble oppløst og den kalde krigen ble avsluttet, stod USA igjen som den eneste supermakten i verden og en ny æra var begynt. Den nye maktpolitiske situasjonen påvirket også FNs rolle. FNs generalsekretær satte reform på agendaen – fredsarbeidet skulle styrkes og FN-byråkratiet omorganiseres.

Antallet fredsoperasjoner økte raskt. Det var en ny felles målsetting og konsensus i Sikkerhetsrådet. Mellom 1989 og 1994 ble det opprettet 20 nye operasjoner, og en økning i antall soldater fra 11.000 til 75.000. Det skulle likevel vise seg at utførelsen, mandatene og ressursene ikke møtte de store forventningene. Erkjennelsen av dette førte deretter til en redusering av antall operasjoner. 

FN fikk også mange nye medlemsland på begynnelsen av 1990-tallet, blant annet på grunn av Sovjetunionens oppløsning. Russland tok samtidig over Sovjetunionens folkerettslige posisjon, som inkluderte vetoretten i FNs sikkerhetsråd.

1990: FNs konvensjon for beskyttelse av rettighetene til alle migrasjonsarbeidere og medlemmer av deres familier blir vedtatt

1991: FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA) opprettes

1992: Kjemivåpenkonvensjonen blir vedtatt

1992: FNs klimakonvensjon blir vedtatt

1992: Konvensjon om biologisk mangfold blir vedtatt

1993: FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR) opprettes

1997: Minekonvensjonen blir vedtatt

1997: Kyotoprotokollen blir vedtatt

I år 2000 kom FN frem til åtte mål som handlet om fattigdomsbekjempelse. Disse målene ble kalt Tusenårsmålene og skulle nås innen år 2015. Tusenårsmålene bidro til å fornye FN i møte med aktuelle globale utfordringer. Revitaliseringen av FN var én av grunnene til at FN og generalsekretær Kofi Annan mottok Nobels fredspris i 2001.

I 2006 ble menneskerettighetene ytterligere institusjonalisert i FN-systemet ved at FNs menneskerettighetsråd ble opprettet. Menneskerettighetsrådet gjennomgår menneskerettighets-situasjonen i alle land i verden. 48 land blir vurdert hvert år, og det skal gå fire år mellom hver gang et land blir vurdert.

I 2007 var det FNs klimapanel som ble tildelt Nobels fredspris. Klimapanelets arbeid skapte økt oppmerksomhet om truslene knyttet til global oppvarming.

2000: Tusenårsmålene blir vedtatt

2000: UN Global Compact blir opprettet

2006: FNs menneskerettighetsråd blir etablert

2006: Konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne blir vedtatt

2006: FNs konvensjon om beskyttelse mot tvungen forsvinning blir vedtatt

2007: FNs erklæring om urfolks rettigheter blir vedtatt

2008: Konvensjonen om klaseammunisjon blir vedtatt

Demonstrasjoner og opprør i ulike land i Midtøsten og Nord-Afrika i 2011, kjent som den arabiske våren, førte til borgerkriger og regimeendringer i regionen. FNs sikkerhetsråd ga tillatelse til en militær intervensjon i Libya, men ikke i Syria. Folk i begge land ble likevel offer for krig og terror, noe som bidro til det høyeste antallet flyktninger siden andre verdenskrig.

Krise og borgerkrig i Ukraina i 2014 skapte en internasjonal konflikt mellom Russland på den ene side, og NATO og EU på den andre. Konflikten utløste noe som minner om en ny kald krig mellom Øst og Vest. Russlands tok Krimhalvøya fra Ukraina. Annekteringen ble erklært folkerettsstridig av FNs generalsekretær og -generalforsamling, og USA og EU innførte sanksjoner mot Russland. FNs sikkerhetsråd har ikke fungert som et sanksjonsorgan siden vetomaktene står på hver sin side i konflikten.

I 2015 vedtok FNs medlemsland bærekraftsmålene. FNs bærekraftsmål er verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030. De består av 17 mål og 169 delmål. Bærekraftsmålene er en oppfølger av tusenårsmålene og ble utformet gjennom innspill fra land over hele verden. Nesten ti millioner mennesker deltok gjennom en spørreundersøkelse. I motsetning til tusenårsmålene gjelder bærekraftsmålene for alle land i verden - også de rike.

2010: UN Women blir etablert

2013: Våpenhandelsavtalen blir vedtatt

2015: FNs bærekraftsmål blir vedtatt

2015: Parisavtalen blir vedtatt

2016: Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) blir en FN-organisasjon

2017: Avtale om forbud mot atomvåpen blir vedtatt

2019: FNs arbeidsorganisasjon ILO markerer 100-årsjubileum